Totalt antall sidevisninger

torsdag 3. november 2016

100 løpeøkter på 100 dager



Da har jeg siste 100 (eller for å være presis på 96 dager) dager løpt 100 økter.


Først var planen å klare 50 økter på 100 dager i en Facebook-utfordring, men det ble for enkelt. ;-)

Det har blitt korte turer og lange turer, men jeg har satt grensen på minimum 30 minutter for godkjent økt. 

Dette opplegget har inspirert meg veldig når andre ting har fristet. Jeg vurderer sterkt å prøve meg på 365/365, men tar et skritt om gangen foreløpig. Runstreak som mange driver med funker ikke for meg. Noen dager har jeg rett og slett ikke tid til å løpe. Sånn er det bare, men så lenge jeg kan ta igjen går regnestykket opp.

Jeg er 100% sikker på at kontinuitet er nøkkelen til framgang. Så lenge jeg ikke skal løpe fort med startnummer på flere måneder er det viktigere at jeg løper hver dag enn hvordan jeg gjør det.
Jeg har dessverre pådratt meg en skade (Piriformis) som foreløpig hindrer meg i å løpe fort og langt, men jeg regner med at jeg løper og masserer det vekk. Derfor blir det ingen startnummer før jul. Det viktigste er å holde seg løpende.

Neste løp blir Bislett 50 kilometer i februar. Det gleder jeg meg vilt til.



torsdag 22. september 2016

Skechers GoTrail Ultra 3



Nå har jeg logget mange kilometer med disse skoene. Som før nevnt har jeg faktisk blitt en slags terrengløper i år.

Skoen kalles GoTrail Ultra3, men mellom Ultra 2 og Ultra 3 dukket det opp en asfaltmodell kalt road. Roadmodellen er jeg forelsket i. Den er rett og slett perfekt  for lange løp og restitusjonsturer på asfalt.

Forrige GoRun Ultra var også beregnet for terreng, men egnet seg ikke mye for annet enn grus og tørre stier. Den var også litt ustabil og bittelitt for myk i midtsålen. Den hadde også en såle og en lest som var veldig lite slitesterk.

Jeg var derfor mildt sagt skeptisk da jeg fikk disse i hus. Første prøvetur ble Ecotrail 45K. Jeg tok dem rett ut av skoesken uten noen innløping. Jeg mener og tror fortsatt at det bare er tull å løpe inn løpesko. Hvis skoene passer i butikken, så passer de. Så enkelt er det. Mitt råd er å ikke kjøpe sko som føles stive i butikken. Det finnes en sko for alle der ute så det er fryktelig unødvendig å prøve å venne seg til noe man i utgangspunktet ikke liker.



På Ecotrail fungerte de helt perfekt. Løypa i Ecotrail inneholder mye grus og asfalt, mye sti og så godt som ikke terreng. Dette er også en nydelig hybridsko. Den virker like godt på asfalt som i myr.

Tror det er like greit å ikke sammenligne med tidligere Skechersmodeller da hele skoa framstår som ny. Lesten er god og luftig og vann dreneres faktisk ut gjennom sålen uten at den trekker inn vann. Jeg har brukt skoene mye og tøft siden i vår og de ser nesten ubrukte ut.

Skoene har polstring på de riktige stedene, bred tåboks samtidig som de sitter godt i hælen og midtfoten.

I motsetning til andre maksimalistsko jeg har prøvd er denne ikke myk og ustabil. Jeg følte meg komfortabel i skoene med en gang og har ikke opplevd et eneste overtråkk. Jeg får god kontakt med underlaget samtidig som dempingen er ekstremt god. Etter Ecotrail 45K var lårene det eneste jeg var støl i.

Når det gjelder feste fungerer de helt greit under vanlige forhold, men er glatte på våte steiner og røtter. De sitter som støpt på gjørme og vått gress. 

Kort fortalt, skoen anbefales som allroundsko. Den er best egnet til lange løp og restitusjonsturer, men er også hyppig brukt av overvektige menn som har økt treningsmengden radikalt.

For de som vil ha mindre demping er det lansert en Skechers GoTrail som jeg har fått i hus nå.

søndag 18. september 2016

En glad gutt skriver om "Alle for Grete" (Oslotrippelen)

Årets mål er oppnådd og jeg jubler!


I fjor høst meldte jeg meg på Oslotrippelen, kort fortalt alle tre distansene i Oslo maraton. Jeg trengte rett og slett et mål å trene mot. Da var jeg fast bestemt på å begynne med løpetrening sånn cirka med en gang, men sånn ble det ikke. Dørstokkmila er utrolig lang når en ikke er i siget. Det treningen besto av i vinter var ganske mye gåing i motbakke og dyp snø og det skal ikke undervurderes. I tillegg har det blitt en løpetur av og til. 



Først i juli kom jeg skikkelig i gang og fra juli til i dag har jeg logget ca. 700 kilometer. Hemmeligheten bak en sånn økning er å holde farten nede. De fleste løpeøktene mine går i ca. 8 min./km i kupert terreng. Gradvis har jeg blitt sterkere og sterkere , men jeg var i sterk tvil om jeg hadde nok trening i beina til å fullføre 73 kilometer med tidspress, men ingenting duger uprøvd.



Det var satt opp helt klare tidsgrenser per distanse på Oslo maraton sine sider: Hel: 4:30, halv 2:10 og 10K 1:35. Kvelden i forveien fikk jeg vite at de grensene sannsynligvis hang igjen fra i fjor da det var andre starttider. Eneste som gjaldt var å rekke start og da ble plutselig halvmaratongrensen flyttet til 2:35. JUHU! Jeg tror jeg hadde hatt store problemer med å klare 2:10. Det høres fryktelig greit ut før en har prøvd det, men tro det eller ei, beina er faktisk fryktelig tunge etter et maraton.



Trippeldeltakerne fikk eget telt i startområdet. Der kunne jeg oppbevare bagen min og for de som fikk tid mellom distansene ble det servert mat og drikke og det var muligheter til å slappe av. Før start traff jeg masse kjente. Det er utrolig godt å være i løpemiljøet igjen. Jeg fikk rett og slett ingen tid mellom hvert løp og rakk bare å bytte t-skjorte (med påsatt startnummer) og stresse til start. I grunnen like greit.



Maraton startet jeg i underkant av seksblankfart. Jeg hadde blinket inn et sted mellom 4:15-4:30 som sluttid. 4:15 er seksblankfart hele veien. Jeg fant ikke helt rytmen. Vi startet ti minutter før resten av feltet og det ble ganske forvirrende å ikke kunne ha hjelp av andre rygger i det hele tatt fordi de løp i en helt annen fart enn meg. Sånn ca. ved 23 kilometer begynte jeg å komme i siget og hadde god kontroll mot en sluttid på 4:20. Da gikk jeg rett i bakken gitt. Ene skoa satte seg fast i asfalten på en eller annen måte og jeg tok et skikkelig svalestup. Jeg ropte ut noen gloser som ikke egner seg på en blogg uten attenårsgrense, beit tennene sammen, kom meg på beina og løp videre. Neste kilometeren brukte jeg på å kjenne etter om jeg hadde pådratt meg noen skader og å prøve å finne igjen rytmen. Jeg slo kneet, hofta og skulderen. Skulderen var verst og den plaget meg under hele resten av løpet og også i dag. Naturligvis klarte jeg å stupe inn i rekkverket og slå meg på akkurat samme stedene under halvmaraton også. 

Det skal bli spennende på Ecotrail 80k til neste år når jeg er så klønete at jeg klarer å snuble på flat asfalt to ganger i et løp.

Jeg mistet faktisk minimalt med fart på de akrobatiske øvelsene og etter ca. 5 kilometer til forsvant smertene i hofta og kneet og det var bare skuldra som gjorde vondt. Men man er jo heldigvis ikke avhengig av skuldra for å løpe.

Resten av maraton gikk helt greit uten at jeg presset for mye. 4:24:29 ble fasit. Det ga meg ca. et kvarter på å navigere meg over til andre siden av gata, inn i teltet der det lå matpakke og t-skjorte med startnummer klart og til start på halvmaraton. Jeg klarte å få startet i nest siste puljen så jeg hadde mest mulig tid. Jeg tror jeg  jeg var den eneste som spiste grovbrødskive med peanøttsmør på startstreken.

Starten gikk greit. Selv en så liten pause gjorde at leggene hadde stivnet, men det løsnet etter kort tid. Underveis fikk jeg en del kramper bak i lårene, men ikke mer enn at jeg kunne bite tennene sammen og løpe med det. Min erfaring er at det er det eneste som hjelper hvis jeg klarer det. Jeg har heller ingen andre voldsomme teorier om hvorfor jeg av og til får kramper underveis. Jeg tror rett og slett det eneste som hjelper er å trene mer.

Jeg spiste masse banan, en Atkinsbar og drakk masse vann på hver drikkestasjon. Etterhvert gikk jeg over til Cola. Fire grovbrødskiver med peanuttsmør, en Japp og et Gullbrød ble også fortært underveis. Jeg rakk faktisk aldri å bli sulten eller tørst. Likevel drakk jeg tre flasker iste umiddelbart etter målgang på 10 for Grete.

Halvmaraton ble unnagjort på 2:26:42, akkurat fort nok til å rekke siste start på 10 for Grete. Jeg vil ikke påstå at det var kald beregning. I baktroppen på 10 for Grete var det så trangt at det var så godt som umulig å løpe før etter en drøy kilometer, men det passet meg ypperlig. Det var helt greit å gå litt faktisk. Jeg gikk og løp vekselvis hele løpet og spurtet i mål på 1:17:59. Jeg var bare så utrolig glad da jeg så målstreken for tredje gang den dagen. Tror folk i målområdet må ha trodd jeg var spik spenna gærn som jublet så voldsomt etter å ha fullført 10 for Grete på 1:17, men det gjør vel ingenting. 


Hele fire medaljer ble dagens fangst og selv om jeg hadde mye vondt underveis er dette et av de morsomste løpene jeg har deltatt i. Dette skal jeg gjøre neste år også. Garantert!



Dagen derpå er kroppen mørbanket, men jeg har løpt. Jeg tror  det er smart med litt veldig rolig løping for å myke opp litt, men er langt fra sikker.

Noe av det som underholdt meg underveis:


Han som kranglet høylytt med en eller annen (kona?) på handsfree etter 30 kilometer uti maraton.

Guttene som stod i et telt på kaia og covret Metallica-låter. Definitivt ikke pent, men sjarmerende.

Han som satt på fortauskanten og gråt iført t-skjorte med påskriften "Pain is weakness leaving the body."

Krigsskoleelevene som løper maraton i marsjstøvler og full feltuniform.

Guttene som hadde flyttet festen ut på gata og heiet på alle som løp forbi. De ble gladere og gladere for hver runde.

Damen som på en eller annen måte klarte å rive ned en million drikkebeger på en drikkestasjon for så å begynne med å rydde etter seg.







fredag 16. september 2016

Klar for Oslo maraton?


Jeg har faktisk aldri vært så usikker på om jeg kommer til å fullføre et løp noen gang. Det som er nytt denne gangen er at jeg har tidspress, så i morgen er det ikke nok å krabbe i mål. For de som ikke vet det skal jeg løpe alle distansene i Oslo Maraton, hel, halv og 10 for Grete. For å rekke til start må jeg løpe maraton på 4.30 og halv på 2:10. Helst må jeg løpe fortere enn det for å få en liten pause mellom startene.


Jeg har trent godt nå i 12 uker , men kunne gjerne tenkt meg en måneds trening til før oppgaven. Jeg vet rett og slett ikke om jeg er i stand til å holde 6-blankfart i over fire mil, men ingenting duger uprøvd og det er utrolig hva kroppen klarer bare hodet er med. I Ultraløping er 90% av prestasjonen mental og resten sitter i hodet sies det.

Kroppen vet forhåpentligvis litt om hva den skal gjøre også. Det har blitt noen lange løp de siste tjue åra.


Ut i fra de forutsetningene jeg har hatt, er jeg i hvert fall trygg på at jeg har gjort de forberedelsene som skal til. Jeg har til og med trappet ned og sliter med alle nedtrappingssymptomene som blant mange er:


  • Luftveisplager
  • Uro
  • Smerter i hele kroppen
  • Sterke stikkende smerter i en legg ved all bevegelse
  • Generell utmattelse
  • Søthunger
  • En iboende visshet om at jeg ikke kommer til å fullføre
Og naturligvis oppdaget jeg i går kveld at yndlingsløpeskoene mine er i ferd med å revne i såla så jeg ikke aner hva jeg skal løpe med.


Innerst inne kjenner jeg symptomene godt, men blir lurt hver gang.


Uansett hva som skjer i morgen så er det faktisk bare løping det handler om og jeg deltar fordi jeg elsker det.







mandag 5. september 2016

Status.

Jeg lar tallene tale for seg. Det er fortsatt rolige kilometer som er fokus. Nå gjelder det bare å være like klok fram mot Oslotrippelen. Jeg gleder meg vilt og hemningsløst.






søndag 28. august 2016

Ringerike 6-timers. Reddet av The Boss og Gullbrød.


Foto: Hans Edgard Rakeie


På lørdag deltok jeg i mitt første 6-timersløp på fire år. I 2012 nådde jeg over 71 kilometer. Jeg er milelangt fra  det nivået nå. Denne gangen hadde jeg to hovedmål. Det første var å komme over 50 kilometer som er kriteriet for godkjent ultraløp. Mål to var rett og slett å klare morgenjoggen sammen med hundene våre på søndag som har blitt fast rutine siste ukene.

I forhold til årets hovedmål, Oslotrippelen (alle distansene i Oslo Maraton etter hverandre) passet datoen perfekt. De fleste treningsguruer er enige om at den lengste langturen før maraton skal løpes senest tre uker før løpsdagen.

Foto. Hans Edgard Rakeie






Jeg la friskt ut i underkant av seksblankfart sånn cirka et halvt minutt fortere på kilometeren og vel så det enn planlagt. Jeg pratet med folk jeg traff på min vei og alt var bare koselig. Etter ca. en time i den farten kom jeg på at dette sannsynligvis var skikkelig dumt for morgendagen.

Jeg fant fram iPoden min og bestemte meg for å stenge meg inne, finne riktig rytme og løpe mitt eget løp. Å finne rytmen var ingen enkel sak denne lørdagen, men brått fikk jeg uventet hjelp. Jeg liker egentlig ikke Bruce Springsteen noe særlig, men med en iPod på 120 GB dukker det stadig opp sanger jeg ikke visste jeg hadde. Brått fyltes ørene mine med "57 channels and nothing on". Jeg kjørte den på repeat mange ganger. Jeg har rett og slett aldri oppdaget den suggererende rytmen før. MAGISK! Musikk er doping i langløp.

"So I bought a 44 magnum it was old steel cast
And in the blessed name of Elvis well I just let it blast
'till my TV lay in pieces there at my feet
And they busted me for disturbing the almighty peace
Judge said "what you got in defense son?"
"fifty-seven channels and nothin' on"

Med The Boss på øret klarte jeg å ligge noenlunde i riktig fart fratrukket noen litt for lange opphold på den fantastiske matstasjonen. Der ble det servert brødskiver, potetgull, godteri, kjeks, nøtter og masse annet digg. Det var så mye søtsaker der at en gigantisk vepsefamile meldte flytting dit og ble boende resten av dagen. Sånt er bra for en koseløper med labradormage. Is fikk vi også et stykke ut i løpet. Går det an å ha det bedre?

Foto: Hans Edgard Rakeie



Maraton ble passert på ca. 4:48, litt saktere enn planen, men det var GPS-klokka sin feil. Egentlig burde jeg visst at GPS aldri er å stole på i rundeløp og stort sett gir den minst 2 kilometer i bonus. Et eller annet sted her oppdaget jeg at muligens 55 kilometer kunne være inne og jeg vurderte sterkt å øke farten. Skal, skal ikke tenkte jeg i noen runder til.
Jeg hadde vel egentlig konkludert med skal ikke da jeg plutselig fikk et Gullbrød i hånda. For en arrangørservice! Gullbrødet fikk fart i gamle gubben og den siste knappe timen ble gjennomført med kilometertider på godt under seks minutter. Heldigvis ødela ikke det for dagen derpå. Puh. ;-)

Foto: Hans Edgard Rakeie

Jeg simpelthen elsker konseptet timesløp. Når funksjonærer, løpere og værguder er i kjempehumør blir bare alt helt fantastisk koselig. De som løp fort syntes det var litt i varmeste laget, men for min del som tok livet med ro var det ikke plagsomt. Løypa ble også lagt sånn at det var skygge i noe av løypa hele dagen og arrangøren stilte med vannspreder, svamper og isbiter. Jeg tror jomen Stig Andy hadde tenkt på alt jeg. Jeg ser rett og slett ingenting som kunne vært bedre.

I mål viste klokka litt over 55 kilometer, men riktig resultat var 53,7 kilometer. Det som er morsomt er at jevn løping tiden ut ga meg en 12. plass av 30 startende herrer. Underveis i løpet hadde jeg inntrykk av at så godt som alle løp fortere enn meg. Jevn løping tiden ut gir alltid resultater i ultraløp.

Målsettingen ble uansett oppnådd. jeg har løpt en 9 kilometer morgentur i  dag og jeg fikk logget årets andre ultra.

Jeg valgte ikke overraskende å løpe i Skechers GoRun Ultra road, som er veldig godt dempede sko uten at det går ut over løpsfølelsen og bakkekontakten. Jeg tror at skoene skal ha mye av æren for at jeg nesten ikke er støl i dag og jeg velger sannsynligvis samme sko på Oslotrippelen,  ihvertfall på maratondistansen.

JEG ER I GANG IGJEN OG DET FØLES HELT UTROLIG FANTASTISK BRA!!!




tirsdag 2. august 2016

Comeback?










YESS! Endelig ser det ut som om jeg er ute av nesten fire års hiberneringstilstand på løpefronten. Jeg kom rett og slett ikke i gang igjen etter to års skadeavbrekk fra 2012-2014. Heldigvis har mye skjedd siden forrige oppdatering.Puffet som skulle til var at  familiens hunder endelig ble gamle nok til å løpe alle tre. Minstejenta, Hilma, fylte 1 år i sommer og da ble det endelig klart for å trene henne opp til å følge med på løpeturer. Morgenluftingen av hundene har vært min jobb og vil fortsette å være det. Nå får jeg også lagt inn lett løping på morgenen og i ferien har jeg hatt tid til å være ute lenge hver morgen. Ferien har vi nytt tre uker i feriehus i Ebeltoft. Perfekte løpeforhold.




Hele 37 timers løping og 294 kilometer (at jeg manglet seks kilometer oppdaget jeg for sent) ble regnskapet i juli. I tillegg har jeg gått 128 kilometer. Det blir et  snitt på over to timer daglig og et deilig innskudd i kilometerbanken. Et solid hopp fra mellom 20-30 kilometer løping ukentlig hittil i år.







Nå er jeg kommet inn i en tilstand der jeg igjen er kreativ i hverdagen for å få inn kilometerne mine. Jeg må faktisk innrømme at min første tanke når jeg våkner om morgenen er: "hvordan skal jeg få logget minst ti kilometer i dag?"
Jeg vet at jeg har tid til å trene bare jeg er flink til å utnytte smutthullene og de er der gjerne i løpet av en arbeidsdag (jeg har en fleksibel jobb), tidlig morgen, når jeg venter på unger under aktiviteter eller sen kveld.









Så lenge jeg løper rooolig vet jeg at beina tåler det. Det gjelder bare å være tålmodig. Dette har jeg gjort før. Vondtene er mange, men så lenge de flytter litt på seg går det stort sett bra. En morgen våknet jeg med en skikkelig vond kul under foten og tenkte at nå er det "game over" for en stund. Nå har gamle gubben vært for tøff. Men hundene måtte ut og etter en halvtimes gange begynte jeg å småløpe litt. I og med at det ikke gjorde vondt fortsatte jeg å løpe runden ferdig og kulen ble helt borte etter noen dager. Jeg har også dager innimellom der beina er så blytunge at jeg er sikker på at jeg ikke er særlig treningsintelligent, men så har det løsnet til dagen etter som gjerne blir lettere enn noen gang. Hviledager som jeg stadig predikerer har ikke vært noe tema nå. Fokus er å få  mange  rolige kilometer inn på konto.







Årets hovedmål er Oslotrippelen, alle distansene på Oslo maraton på en dag. Da må jeg noenlunde uanstrengt klare å løpe maraton på ca. 4:30. Foreløpig har jeg hatt en miltest på under en time og kjenner jeg blir sterkere for hver dag, så det bør gå. Jeg løper sekstimers på Ringerike i slutten av august, men der er målet bare at jeg skal få en langtur, masse gratis mat, og ikke et opphold i treningen. 50 kilometer tror jeg er en oppnåelig distanse hvis jeg fortsetter å samle kilometer like greit i august.






De langsiktige målene sier jeg ikke noe om, men jeg er foreløpig påmeldt Ecotrail Oslo lang løype og har noen tanker om tidsmål der.














Løping er fantastisk deilig igjen!