Totalt antall sidevisninger

onsdag 5. september 2018

Første mål oppnådd

Jeg ble nok en smule sen med å skrive om årets første måloppnåelse. Mila under en time var målet og jeg dro til Skottland for å klare det. ;-)














tirsdag 4. september 2018

Like banalt som et visdomsord med hjerteramme

Jeg er både med i hundegrupper, løpegrupper, en sykkelgruppe og en skigruppe på Facebook. 

Felles for alle er at de har sine hovedfiender som blir omtalt med stor bokstav.

I hundegruppene er det Joggere og Sykkelister (det heter ikke løpere og syklister i en hundegruppe). 


I løpegruppa er det Syklister, Hunder og Bilister. Syklistene klager på absolutt alle og omtaler seg selv som pariakaste. De har også et tilleggsbegrep, Fotgjengere, som omfatter både løpere, barn , rulleskiløpere og alt annet som kryper og går. 


De som bruker enhver anledning til å gå fortest mulig på ski lar stort sett aggresjonen gå utover de som bruker skiløypa til noe annet enn å gå fort på ski. 


Felles i alle gruppene er at alle de Andre ikke viser hensyn. Underlige greier gitt. Jeg er både løper, hundeeier, bilist, fotgjenger og av og til til og med syklist eller skigåer. 

Stort sett kommer jeg meg fram på alle måtene. Jeg har opplevd nestenpåkjørsler av syklister, hundeeiere som ikke har stålkontroll  og noen som kastet en ølboks i hodet på meg fra en bil en sen lørdagskveld.


Men alt dette er engangstilfeller. Vi må passe oss vel for å generalisere. De fleste i alle gruppene er faktisk mennesker som deg og meg og majoriteten ønsker å vise hensyn så vi alle blir fornøyd. 


Selvfølgelig for de fleste, men sikkert verdt å tenke litt på. 



tirsdag 10. juli 2018

Det var da som bare...






Nå var jeg faktisk i gang med noe som ligner løping. Målet var i første omgang mila under timen og 1:03 i 30 varmegrader i kupert terreng er definitivt godkjent. Jeg logger fortsatt gåing med hunder og var over både 50 timer og 200 kilometer i mai og juni. Jeg har også vært på 10 topper i Akershus, noen av dem flere ganger i løpet av fjorten dager. Med andre ord solid trening.

Oppturen
Opptur


På andre turen min til Akershus høyeste topp fikk jeg en skikkelig nedtur. Med en litt for ivrig hund presterte jeg et vakkert stup med hodet først ned på steiner. Det resulterte i noen sting i hodet, et fingerbrudd, en finger ut av ledd, et hovent kne og en generelt mørbanka kropp. Løping er uaktuelt en stund framover. Jeg er til og med sykmeldt i 10 dager og må muligens operere fingeren om noen dager. Sett i perspektiv har jeg nok vært heldig, men det føles ikke helt sånn her jeg sitter og syns synd på meg selv. 

Nedtur

Nok en gang vil jeg få sagt at det jobber utrolig mange flotte mennesker i helsevesenet. De er dessverre av og til satt til å forvalte et ganske tungrodd system, men når man er nødt til å bruke en hel dag på skadelegevakten hjelper det utrolig mye å møte omsorg og medmenneskelighet.

tirsdag 3. april 2018

Et delmål

Et delmål er å løpe 10 kilometer med alle kilometer under 7 blank. Det må jeg vel fikse ganske snart vel?









tirsdag 27. mars 2018

Om å løpe med hund




Dette innlegget er bare basert på egen erfaring. Jeg er ikke sponset av noen utstyrsleverandører.



Familien har per dags dags dato fire retrievere. Alle har jeg begynt å løpe med i ettårsalder så jeg begynner å få litt erfaring. Om ikke annet har jeg forsøkt mye som ikke har virket. Jeg løper med en eller flere. Det meste jeg har løpt med er fem hunder. Så lenge vi er noenlunde enige om retningen pleier det å gå riktig så bra.



Hunder er forskjellige og vi har fire som er så totalt forskjellige personligheter som det er mulig å bli. Den yngste, Lina, en valpete, curlycoated retriever er overalt på en gang, biter i båndet sitt og vil helst løpe en annen vei enn oss andre. Heldigvis lar hun seg snu til det meste ved hjelp av godbiter. Det sies at valpeperioden går over etter en tre-fire års tid. Da er det bare to år igjen til hun roer seg. ;-)
Lina


Helga, flatcoated retriever, er bare muskler. Hun starter alltid turen med en herlig barnslig entusiasme og ståpåvilje, men har så godt som ingen stayerevne. Etter en halvtimes tid er det jeg som drar i motbakkene. Jeg blir av og til forledet til å tro at hun er syk eller sliten, men straks vi møter en hare eller en grevling på vår vei ser jeg at det ikke er kreftene som har tatt slutt. Helga er i tillegg den som er aller mest opptatt av omgivelsene underveis. Hun elsker å hilse på både folk og dyr. Det markerer hun ved høylytt klagende piping.
Helga


Det samme gjelder Laila. Hun virker som om hun syns løping er no' skikkelig kjedelige greier. Men Laila er verdens høfligste hund, alltid på tilbudssiden så hun sinker oss aldri. Det er to ting som trigger henne. Det ene er å snu. Det andre er katter. Da drar hun så jeg nesten kan få trøbbel med å holde meg på bena. Laila har en utrolig stedsans og vet alltid veien hjem igjen. På fremmede stier trenger jeg aldri å bekymre meg for veivalg når jeg har med meg Laila. På hjemveien gir hun drahjelp så det holder. På turer med Laila blir det alltid «negativ split».
Laila


Hilma er en brun Flatcoated retriever. Hun kan framstå som den lateste hunden i verden. Hun bruker enhver anledning til å legge seg ned. Appetitten hennes er også noe større enn aktivitetslysten til tider så vi må bedrive en viss vektkontroll. Vekten hennes svinger proporsjonalt med min løpeform rett og slett.  Hun løper sjelden hvis det ikke er noe å løpe etter og prøver å gjøre seg usynlig når hun ser at jeg har skiftet til treningsklær. Det som er morsomt er at hun forvandler seg totalt straks vi kommer oss over dørstokken. Hvis jeg skulle valgt en av hundene til å løpe et maraton er jeg ikke i tvil om at Hilma er førstevalget. Straks hun får på seg løpeselen forvandler hun seg til en evighetsmaskin. Med halen høyt er hun "ute på oppdrag" og totalt uinteressert i omgivelsene. Vi kan møte rådyr, folk og bråkete hunder. Hilma fortsetter rett fram. Hilma har skjønt at løping er viktig.
Hilma



Hva slags utstyr bruker jeg på hundene når vi løper montro? Dekken og potesokker er raseavhengig. Jeg bruker ikke på noen av våre, men når det er stekende sol på asfalt eller veldig kaldt dropper vi løpingen rett og slett. Sjekker naturligvis poter ofte for å se om de er såre. Temperatur har også mye å si ellers. Pass ekstra godt på hunden når det er ekstra kaldt eller varmt. Hva de tåler er individuelt i tillegg til at det kommer an på hvor godt de er trent for forholdene. I varme trenger de også masse væske.
Det første som er lurt å anskaffe er en god sele. Det beste rådet jeg har er å ta med hunden til en velutstyrt dyrebutikk for å prøve sele. Hos oss bruker Lina en trekksele. Hilma bruker en med ekstra støtte og sikring fordi hun vrir seg ut av vanlige seler. Laila og Helga bruker en type  Hurtta seler med masse reflekser på. Vi har prøvd mange seler. Ikke se på pris. Det ender stort sett med at man kjøper flere billige før man blir fornøyd (snakker av erfaring). Sele med refleks er smart. Da slipper man å dra en refleksvest utenpå hvis turen går i trafikkerte strøk. 
Det neste man trenger er et bånd, belte eller lignende. Her flommer markedet over av mer eller mindre smarte produkter. Jeg har prøvd noe av det som lages av belter tilpasset løping og ikke funnet noe passer meg. Det jeg har prøvd har enten hatt for lite lommer eller vært vanskelig å regulere så de har sklidd ned fra hofta. 
Jeg har endt opp med å bruke helt vanlig strikkbånd/joggekobbel fra Kennel. De er billige, ca. 250kr, slitesterke og enkle å ta av og på. 


På vinteren har jeg jakke med lommer til godbiter, poser, bilnøkkel og evt. næring til meg selv. På sommeren bruker jeg en vest egentlig beregnet  for triatlon med masse lommer.



Du lurer kanskje på hvordan jeg har lært opp hundene til å løpe? En gyllen regel er at en hund ikke skal løpes med før den har fylt et år. Hvis man begynner før er det fare for skader da skjelettet fortsatt er i vekst. Jeg har begynt med alle våre omtrent på den alderen. Å gå med sele er det smart å venne dem til tidligere da en del hunder syns sele er fryktelige greier. Med litt godbiter og masse skryt har de etterhvert blitt ganske greie, men helt gratis har det ikke kommet. Jeg forsøker å lytte til hundene og tilpasse farten etter dem. Ikke forvent at de løper fint ved siden av deg på første tur. Som i all annen hundetrening er en del av hemmeligheten å ta hunden på fersken i å gjøre noe riktig og belønne masse for det.


Det krever tilvenning. De får lov til å trekke i selen i motsetning til når de går i bånd.  De får også lov til litt snusing og naturligvis dobesøk underveis. Jeg har forsøkt å løpe uten bånd, men det endte bare med at jeg snublet i dem. Jeg løper så godt som bare i terreng da det er ganske krevende å løpe med flere hunder i trafikerte  strøk. Hunder skal ikke løpe rett etter mat. Da kan de få magedreining som er en potensielt dødelig tilstand. En skal også trene opp hunden gradvis hvis den ikke er vant til å løpe. Hunder kan få belastningsskader akkurat som oss mennesker. 



Som en oppsummering vil jeg si at en hund er en helt fantastisk turkamerat. Vi får en helt egen kontakt når vi løper sammen. Dørstokkmila har også blitt mer enn halvert etter at vi anskaffet hunder.





Jeg er i gang med løping ("løping") igjen






Til glede for alle mine trofaste følgere (jeg vet om en) kommer det omsider et innlegg om løping igjen. 4 løpeturer på en uke og jeg konkluderer med at jeg muligens er i gang igjen. Venstre hæl er fortsatt av og på vond, men jeg tror ikke den blir verre av løping, med vekt på tror.



Siste økt gjennomførte jeg i september, intervaller på tredemølle. Da skjedde det noe i hælen som rett og slett ikke gikk tilbake. I mellomtiden har jeg trent tåhev til tannpussen morgen og kveld og gått i timevis i terreng med familiens hunder. Jeg halter ikke lenger, men hælen er fortsatt vond. Jeg begynner å innfinne meg med at det bare er sånn. Hvis jeg skal løpe så må jeg godta litt smerte. Det har i hvert fall vært en utfordrende vinter. Å gå og stampe i dyp snø gjør underverker for muskulatur man ikke skulle tro man hadde. Det er kanskje ikke fullt så utviklende for humøret, men det ser ut for at jeg tross alt kommer ut av vinteren med en viss grad av mental helse igjen. Å bruke hashtaggene #møkkasnø og #møkkavinter hyppig på sosiale nettverk har vært effektiv terapi.




Jeg har solgt startnummeret mitt til Ecotrail. Jeg vet at det er mulig å gå en distanse der, men det tror jeg rett og slett ikke jeg gidder. Da kan jeg like gjerne ta med meg hundene på en langtur i nærområdet. Oslotrippelen blir da neste om jeg ikke finner på noe annet før den tid.



Foreløpig sliter jeg med å løpe veldig rolig en hel time i strekk, men trening skal visst hjelpe mot sånt har jeg hørt. Inntil videre fortsetter jeg med korte rolige turer annenhver dag. Tiden vil vise hva som kommer ut av det. Det hadde i hvert fall vært skikkelig gøy å løpe trippelen igjen.
Første målsetting er mila på under en time i mai.



 

 



 

torsdag 12. oktober 2017

Jeg boikotter XXL. Det burde du også gjøre!




 
Jeg har vel forsåvidt lenge mistenkt sportskjeden for å sette penger og inntjening som hovedverdi i sin virksomhet, men den siste uka har jeg oppdaget at det er verre enn som så.

XXL driver nemlig selskapet XXL adventure i tillegg til sportsbutikkene. Dette er et reisebyrå som tilbyr b.l.a. jaktreiser til hele verden. De markedsfører seg som det største reisebyrået  i Skandinavia som selger denne type reiser. De tilbyr alt fra fisketurer og rideturer til ren troféjakt. Det er troféjakten som virkelig opprører meg, veldig. Jeg er faktisk så naiv at jeg var sikker på at den type jakt var ulovlig. 

Nettsiden til XXL adventure er full av tilbud med dertil tilhørende bilder av stolte jegere som poserer ved med dyr i alle størrelser på fanget. Alt fra jakt på Mountain goats, grizzlybjørner og rådyr tilbys. Reisene koster fra noen tusen til sekssifrede beløp. 

Dette er ren opplevelsesjakt. Argumenter fra jegere når de skal imøtegå mine argumenter mot jakt er at de hjelper til med å opprettholde en sunn stamme ved å hente ut dyr der det er i ferd med å bli ubalanse i naturen. Derfor er jakt nødvendig, sier de. Jeg tviler sterkt på at Sør-Afrika trenger hjelp av norske jegere til å tynne ut antilopestammen eller at Canadierne trenger assistanse for å få ned antallet på grizzlybjørn. XXL adventure samarbeider naturligvis med en taxidermist så du kan få et selvskutt dyrehode på veggen eller en pels foran peisen. Hva som skjer med kjøttet opplyser ikke nettsiden om. Det kan umulig finnes argumenter som støtter at dette er sunn jakt. 

Dette handler om adrenalinkick og selvrealisering. At det finnes jegere som faktisk driver etisk forsvarlig tviler jeg ikke på. At denne type reiser på noen måte kan forsvares etisk framstår for meg som umulig å forstå. At det er de samme menneskene som omtaler ulven som lystmorder og mener at rovdyr ødelegger elgjakta ved å både drepe jakthunder og elg virker brått som en tragisk logikk.

Dette kan jeg ikke være med å støtte opp om uansett hvor billig treningsutstyr jeg må forsake.

Jeg oppfordrer alle til å like og dele dette innlegget samtidig som dere legger inn en negativ anmeldelse på facebooksiden til XXL.