Totalt antall sidevisninger

søndag 7. april 2019

Hvor mange par sko trenger en løper?

Dette spørsmålet for jeg ofte, da stort sett i en litt nedlatende tone der det ligger en undertone av at jeg har for stor skopark. Makan! 

Det enkle svaret er to par så man kan variere. En enkel regel for skadeforebygging er å aldri løpe med samme skopar to dager på rad.
De fleste som har løpt en stund vet at to par sko er alt for lite. De færreste får drevet skikkelig med denne hobbyen uten en seriøs skopark.



Hvis du løper bare på asfalt og velger tredemølla når det er glatt trenger du helt objektivt sett minimum 10 par sko.Jeg går ut fra at du etterhvert konkurrerer litt. Da må du ha konkurransesko. Og naturligvis fins det konkurransesko spesialtilpasset til alle distanser. For egen del har jeg til 10 kilometer, halvmaraton, maraton og ultradistanser. 




De samme skoene kan brukes på trening og jeg gjentar kan brukes,  for de fleste vil vel helst spare skoene til konkurranser og ikke slite dem ut unødvendig på trening. 
Hvis du velger å bruke konkurransesko til det de er betegnet til blir behovet på asfalttrening: Et par til trening i høy fart, to par dagligsko, et par godt dempede til lange turer og restitusjon. Barfotløping (med sko :-o) har blitt populært siste årene. Det er også visstnok skadeforebyggende. Dermed trenger du nok et par flate sko uten demping, evt. Fivefingers.

Da er vi oppe i åtte par og jeg glemte nesten sko til tredemølla. Selv bruker jeg sko som er såpass slitt at de ikke har nok demping til utendørsløping, når jeg løper på tredemølle. Asics lanserte faktisk egne møllesko for noen år siden. Jeg tror ikke de ble noen suksess. Da sier vi to par til tredemølle for å skifte på og tallet er ti.


Da har jeg kommet fram til at en asfaltløper trenger minimum 10 par sko for å utøve hobbyen sin på en seriøs måte.
Men de aller fleste som løper, løper jo også i terreng.

Da blir det straks mer komplisert.  Terreng er ikke terreng. Skovalg er både væravhengig og avhengig av type terreng. I teorien og forsåvidt også i praksis  går det helt greit å løpe med asfaltsko på tørre stier, men det er på tørre stier.





Det første du skal se etter er sko med godt grep. Det eksisterer faktisk sko som har godt grep selv på våte steiner og røtter. Ulempen med de skoene er at de har myk såle og dermed ikke er særlig slitesterke. Derfor må du ha minst et par til med såle som tåler litt. 
Og fortsatt er anbefalingen å ikke løpe med samme par to dager på rad. Så da er vi oppe i 4 par.

Også i terreng er det kjekt å ha et par «barfotsko» og et eller to par godt dempede til slitne føtter. 

Da er vi straks i mål. Det siste man trenger er piggsko. Også her gjelder regelen om å ikke løpe med samme par to dager på rad trengs det to par.

Da er fasiten at for å bedrive løpehobbyen sin noenlunde seriøst trengs det 19 par løpesko. Utover det er mulighetene mange for å supplere: løpesandaler, restitusjonssandaler, banesko, Goretex, terrengsko med høy ankel osv.

Men jeg gjentar: 
Man trenger 19 par løpesko for å ha løping som hobby.



Og helt til slutt har jeg vært så heldig å få en økonomisk analyse fra økonom Øistein Røisland der han viser at det er et godt økonomisk valg å eie 19 par løpesko:

Og hva svarer man den man deler økonomi med hvis han/hun sier at det er altfor dyrt å ha 19 løpesko - det må da klare seg med 2 par; 1 par til asfalt og 1 par til terreng? Jo, da sier man til den man deler økonomi med at det koster maksimalt 300 kr i året å ha 19 par i stedet for 2 par. Og jeg presiserer «maksimalt», for i den beregningen har jeg lagt til grunn at prisen på løpesko ikke øker over tid. Hvis jeg derimot legger til grunn at prisene på løpesko stiger i takt med prisene på andre konsumvarer, SPARER man faktisk 90 kr i året på å ha 19 par. Dette er viktig å være klar over når man skal forsvare antallet løpesko overfor den man deler økonomi med eller andre.

 Jeg har lagt til grunn at alle skoene går til de må skiftes ut uansett om man har 19 par eller 2 par som man skifter oftere. Men den antagelsen er ganske selvinnlysende.

(I beregningene har jeg lagt til grunn en gjennomsnittspris på løpesko på litt under 1200 kr, en innskuddsrente på 2 prosent, en skatt på renteinntekter på 22 prosent og en konsumprisvekst på 2 prosent).


Mine første maratonsko. Nike Air Max


mandag 4. mars 2019

Endelig har Skechers produsert terrengsko som får karakteren bestått og vel så det.




Skechers  GoRun Max Trail 5 Ultra.

 



Sent i høst fikk jeg disse skoene i posten fra Skechers. Rett og slett en helt ny utgave av GoRun Ultra Trail som jeg har tilbakelagt mange kilometer i. Skoene har det enkle navnet, GoRun Max Trail 5 Ultra.

Lesten på skoene er veldig myk og uten sømmer. I tillegg har den en myk kant (innebygd "gaiter") som hindrer stein, kvister og barnåler å komme seg inn i skoene. Skoen er godt dempet og forholdsvis bred. Drop på 4% for de som bryr seg om slikt. Designet på mine sko er svart, grått og kjedelig, men de finnes visstnok også i rødt og de MÅ  jeg ha!



Snøresystemet fungerer for meg, men virker lite fleksibelt for kreativ snøring for eksempel ved smerter på vrista eller glipp i hælen.

Jeg har nå fått prøvd skoene på mye forskjellig føre og ikke minst vær. Grepet er overraskende bra. Jeg sier overraskende fordi tidligere terrengsko fra Skechers har vært rene godværssko som har gitt meg fantastiske turer på tørre stier, men livsfarlig når det har vært vått. Disse fungerer helt greit på våt sti, snø og i gjørme.



Dreneringen fra forrige modell er beholdt og det fungerer utrolig bra. Etter å ha krysset bekker er føttene like tørre etter en halvtimes tid.

Jeg aner ikke hvor tunge skoene er. Er på et stadium der jeg har mer å vinne på å veie meg selv enn skoene. Men skoene føles lette og fleksible og på tross av at de er raust dempet er kontakten med underlaget og løpsfølelsen definitivt til stede.

På mine føtter sitter skoen veldig greit. Har ikke problemet jeg hadde med forrige modell der jeg opplevde at foten skled litt inni skoen. Jeg har en størrelse mindre i disse enn andre Skecherssko. Dette på grunn av den elastiske lesten.

Som oppsummering er dette en nydelig sko. Behagelig demping uten at det går ut over løpsfølelse, God drenering, godt grep og skikkelig behagelig lest.

Hvis jeg skal si noe negativt kunne jeg tenkt meg et annet snøresystem og en forsterkning av tåboksen så det er mulig å sparke borti steiner og røtter uten å brekke tær.

Denne anmeldelsen er skrevet på tampen før nye modeller blir lansert fra Skechers. Fordelen da er at det bør være mulig å skaffe seg disse skoene på tilbud.
Kjøp og løp sier jeg!






onsdag 5. september 2018

Første mål oppnådd

Jeg ble nok en smule sen med å skrive om årets første måloppnåelse. Mila under en time var målet og jeg dro til Skottland for å klare det. ;-)














tirsdag 4. september 2018

Like banalt som et visdomsord med hjerteramme

Jeg er både med i hundegrupper, løpegrupper, en sykkelgruppe og en skigruppe på Facebook. 

Felles for alle er at de har sine hovedfiender som blir omtalt med stor bokstav.

I hundegruppene er det Joggere og Sykkelister (det heter ikke løpere og syklister i en hundegruppe). 


I løpegruppa er det Syklister, Hunder og Bilister. Syklistene klager på absolutt alle og omtaler seg selv som pariakaste. De har også et tilleggsbegrep, Fotgjengere, som omfatter både løpere, barn , rulleskiløpere og alt annet som kryper og går. 


De som bruker enhver anledning til å gå fortest mulig på ski lar stort sett aggresjonen gå utover de som bruker skiløypa til noe annet enn å gå fort på ski. 


Felles i alle gruppene er at alle de Andre ikke viser hensyn. Underlige greier gitt. Jeg er både løper, hundeeier, bilist, fotgjenger og av og til til og med syklist eller skigåer. 

Stort sett kommer jeg meg fram på alle måtene. Jeg har opplevd nestenpåkjørsler av syklister, hundeeiere som ikke har stålkontroll  og noen som kastet en ølboks i hodet på meg fra en bil en sen lørdagskveld.


Men alt dette er engangstilfeller. Vi må passe oss vel for å generalisere. De fleste i alle gruppene er faktisk mennesker som deg og meg og majoriteten ønsker å vise hensyn så vi alle blir fornøyd. 


Selvfølgelig for de fleste, men sikkert verdt å tenke litt på. 



tirsdag 10. juli 2018

Det var da som bare...






Nå var jeg faktisk i gang med noe som ligner løping. Målet var i første omgang mila under timen og 1:03 i 30 varmegrader i kupert terreng er definitivt godkjent. Jeg logger fortsatt gåing med hunder og var over både 50 timer og 200 kilometer i mai og juni. Jeg har også vært på 10 topper i Akershus, noen av dem flere ganger i løpet av fjorten dager. Med andre ord solid trening.

Oppturen
Opptur


På andre turen min til Akershus høyeste topp fikk jeg en skikkelig nedtur. Med en litt for ivrig hund presterte jeg et vakkert stup med hodet først ned på steiner. Det resulterte i noen sting i hodet, et fingerbrudd, en finger ut av ledd, et hovent kne og en generelt mørbanka kropp. Løping er uaktuelt en stund framover. Jeg er til og med sykmeldt i 10 dager og må muligens operere fingeren om noen dager. Sett i perspektiv har jeg nok vært heldig, men det føles ikke helt sånn her jeg sitter og syns synd på meg selv. 

Nedtur

Nok en gang vil jeg få sagt at det jobber utrolig mange flotte mennesker i helsevesenet. De er dessverre av og til satt til å forvalte et ganske tungrodd system, men når man er nødt til å bruke en hel dag på skadelegevakten hjelper det utrolig mye å møte omsorg og medmenneskelighet.

tirsdag 3. april 2018

Et delmål

Et delmål er å løpe 10 kilometer med alle kilometer under 7 blank. Det må jeg vel fikse ganske snart vel?









tirsdag 27. mars 2018

Om å løpe med hund




Dette innlegget er bare basert på egen erfaring. Jeg er ikke sponset av noen utstyrsleverandører.



Familien har per dags dags dato fire retrievere. Alle har jeg begynt å løpe med i ettårsalder så jeg begynner å få litt erfaring. Om ikke annet har jeg forsøkt mye som ikke har virket. Jeg løper med en eller flere. Det meste jeg har løpt med er fem hunder. Så lenge vi er noenlunde enige om retningen pleier det å gå riktig så bra.



Hunder er forskjellige og vi har fire som er så totalt forskjellige personligheter som det er mulig å bli. Den yngste, Lina, en valpete, curlycoated retriever er overalt på en gang, biter i båndet sitt og vil helst løpe en annen vei enn oss andre. Heldigvis lar hun seg snu til det meste ved hjelp av godbiter. Det sies at valpeperioden går over etter en tre-fire års tid. Da er det bare to år igjen til hun roer seg. ;-)
Lina


Helga, flatcoated retriever, er bare muskler. Hun starter alltid turen med en herlig barnslig entusiasme og ståpåvilje, men har så godt som ingen stayerevne. Etter en halvtimes tid er det jeg som drar i motbakkene. Jeg blir av og til forledet til å tro at hun er syk eller sliten, men straks vi møter en hare eller en grevling på vår vei ser jeg at det ikke er kreftene som har tatt slutt. Helga er i tillegg den som er aller mest opptatt av omgivelsene underveis. Hun elsker å hilse på både folk og dyr. Det markerer hun ved høylytt klagende piping.
Helga


Det samme gjelder Laila. Hun virker som om hun syns løping er no' skikkelig kjedelige greier. Men Laila er verdens høfligste hund, alltid på tilbudssiden så hun sinker oss aldri. Det er to ting som trigger henne. Det ene er å snu. Det andre er katter. Da drar hun så jeg nesten kan få trøbbel med å holde meg på bena. Laila har en utrolig stedsans og vet alltid veien hjem igjen. På fremmede stier trenger jeg aldri å bekymre meg for veivalg når jeg har med meg Laila. På hjemveien gir hun drahjelp så det holder. På turer med Laila blir det alltid «negativ split».
Laila


Hilma er en brun Flatcoated retriever. Hun kan framstå som den lateste hunden i verden. Hun bruker enhver anledning til å legge seg ned. Appetitten hennes er også noe større enn aktivitetslysten til tider så vi må bedrive en viss vektkontroll. Vekten hennes svinger proporsjonalt med min løpeform rett og slett.  Hun løper sjelden hvis det ikke er noe å løpe etter og prøver å gjøre seg usynlig når hun ser at jeg har skiftet til treningsklær. Det som er morsomt er at hun forvandler seg totalt straks vi kommer oss over dørstokken. Hvis jeg skulle valgt en av hundene til å løpe et maraton er jeg ikke i tvil om at Hilma er førstevalget. Straks hun får på seg løpeselen forvandler hun seg til en evighetsmaskin. Med halen høyt er hun "ute på oppdrag" og totalt uinteressert i omgivelsene. Vi kan møte rådyr, folk og bråkete hunder. Hilma fortsetter rett fram. Hilma har skjønt at løping er viktig.
Hilma



Hva slags utstyr bruker jeg på hundene når vi løper montro? Dekken og potesokker er raseavhengig. Jeg bruker ikke på noen av våre, men når det er stekende sol på asfalt eller veldig kaldt dropper vi løpingen rett og slett. Sjekker naturligvis poter ofte for å se om de er såre. Temperatur har også mye å si ellers. Pass ekstra godt på hunden når det er ekstra kaldt eller varmt. Hva de tåler er individuelt i tillegg til at det kommer an på hvor godt de er trent for forholdene. I varme trenger de også masse væske.
Det første som er lurt å anskaffe er en god sele. Det beste rådet jeg har er å ta med hunden til en velutstyrt dyrebutikk for å prøve sele. Hos oss bruker Lina en trekksele. Hilma bruker en med ekstra støtte og sikring fordi hun vrir seg ut av vanlige seler. Laila og Helga bruker en type  Hurtta seler med masse reflekser på. Vi har prøvd mange seler. Ikke se på pris. Det ender stort sett med at man kjøper flere billige før man blir fornøyd (snakker av erfaring). Sele med refleks er smart. Da slipper man å dra en refleksvest utenpå hvis turen går i trafikkerte strøk. 
Det neste man trenger er et bånd, belte eller lignende. Her flommer markedet over av mer eller mindre smarte produkter. Jeg har prøvd noe av det som lages av belter tilpasset løping og ikke funnet noe passer meg. Det jeg har prøvd har enten hatt for lite lommer eller vært vanskelig å regulere så de har sklidd ned fra hofta. 
Jeg har endt opp med å bruke helt vanlig strikkbånd/joggekobbel fra Kennel. De er billige, ca. 250kr, slitesterke og enkle å ta av og på. 


På vinteren har jeg jakke med lommer til godbiter, poser, bilnøkkel og evt. næring til meg selv. På sommeren bruker jeg en vest egentlig beregnet  for triatlon med masse lommer.



Du lurer kanskje på hvordan jeg har lært opp hundene til å løpe? En gyllen regel er at en hund ikke skal løpes med før den har fylt et år. Hvis man begynner før er det fare for skader da skjelettet fortsatt er i vekst. Jeg har begynt med alle våre omtrent på den alderen. Å gå med sele er det smart å venne dem til tidligere da en del hunder syns sele er fryktelige greier. Med litt godbiter og masse skryt har de etterhvert blitt ganske greie, men helt gratis har det ikke kommet. Jeg forsøker å lytte til hundene og tilpasse farten etter dem. Ikke forvent at de løper fint ved siden av deg på første tur. Som i all annen hundetrening er en del av hemmeligheten å ta hunden på fersken i å gjøre noe riktig og belønne masse for det.


Det krever tilvenning. De får lov til å trekke i selen i motsetning til når de går i bånd.  De får også lov til litt snusing og naturligvis dobesøk underveis. Jeg har forsøkt å løpe uten bånd, men det endte bare med at jeg snublet i dem. Jeg løper så godt som bare i terreng da det er ganske krevende å løpe med flere hunder i trafikerte  strøk. Hunder skal ikke løpe rett etter mat. Da kan de få magedreining som er en potensielt dødelig tilstand. En skal også trene opp hunden gradvis hvis den ikke er vant til å løpe. Hunder kan få belastningsskader akkurat som oss mennesker. 



Som en oppsummering vil jeg si at en hund er en helt fantastisk turkamerat. Vi får en helt egen kontakt når vi løper sammen. Dørstokkmila har også blitt mer enn halvert etter at vi anskaffet hunder.