Totalt antall sidevisninger

torsdag 14. november 2013

Et skikkelig langt og kjedelig innlegg

Hmm.., et skikkelig seriøst innlegg om trening hører vel hjemme på en løpeblogg. Jeg har aldri oppnådd noen historiske tider, men jeg har klart å forbedre meg radikalt i mitt 16. år som løper.

Jeg debuterte som mosjonsmaratonløper i 1997. Det må vel bli 16 år siden det. I de 16 årene har jeg løpt regelmessig, i noen perioder mye, i andre perioder lite ettersom livet har gitt plass til det, men aldri en uke helt uten løping. 

Jeg har i alle disse årene vært ekstremt opptatt av å lese treningslitteratur så de teoretiske kunnskapene har det ikke vært noe galt med. Men resultatene har uteblitt inntil i fjor. Jeg glimtet til med 3:29 på Oslo maraton i 2005 og klarte 100 miles på under et døgn ( ca 21 timer) året etter og that was it inntil i fjor. Jeg må vel innrømme at jeg ikke har klart å ha skikkelig system over en lang periode noen gang.

Jeg har hatt lange joggevognperioder der jeg virkelig har fått trent bra over tid. Vi har hatt både enkel, tvilling og trillingjoggevogn i hus. Å løpe i skogen med to barn og sekk i vogna er kvalitetstrening så det holder, men definitivt ikke nok til å oppnå gode tider.  Men det gir unik kontakt med ungene og fokus bør vel være der. Disse turene var alltid på ungenes premisser og matpakkestopp var en naturlig pause, store gode matpakker. Jeg liker store matpakker.
Jeg har kost meg på laange turer nattestid. Jeg har løpt korte turer mens ungene har vært på aktiviteter. Ellers har jeg flittig brukt tredemølla på jobben når det har budt seg en sjanse. Med andre ord har hverdagens smutthull blitt utnyttet, men jeg har nok ikke funnet mange nok av dem. Eventuelt har jeg trengt alle disse årene for å bygge opp kroppen.

Litt gradvis ble jeg totalt uinteressert i resultater, men fortsatte som koseløper. Jeg syns det var helt greit å runde en femtikilometer på langt over fem timer og har kost meg skikkelig som fartsholder på 4:30 på Oslo maraton i noen år. Jeg hadde nok fortsatt sånn hvis jeg ikke hadde hatt bruk for en legeattest. 

Sommeren 2011 var legebesøket og for en som så på seg selv som veltrent ultraløper var det et lite sjokk. Jeg hadde høyt blodtrykk, høyt kolesterol og høy BMI. Legen anbefalte fysisk aktivitet. Hørt på makan! 

Da tok jeg tak! Der og da bestemte jeg meg for å bli i mitt livs beste form !!!

Og hvordan blir man i sitt livs beste form?
De bøkene har jeg lest. Det finnes dessverre ingen snarveier. For å bli god til å løpe må man løpe... Mest mulig.

Når man faktisk har gjort den erkjennelsen at man ikke er i form, er løsningen å begynne på scratch. 
Metoden er da rett og slett å løpe masse rolig helt til det løsner. På treningsspråket kalles det å bygge base. Jeg brøt alle regler i boka og økte treningsmengden radikalt. Løsningen for å tåle masse kilometer er å løpe flaut rolig. I flere uker beveget jeg meg rundt i nabolaget som en førstenyttårsdagsløper. Selv om jeg løp flaut rolig, løp jeg mye med smerter den tiden. Det var akkurat som om kroppen gradvis måtte venne seg til all belastningen. Smertene forflyttet seg. Etter å ha hatt vondt i knærne lenge forflyttet det seg til akillessene også videre. Jeg undertrykte og økte på. 
Noen økter gikk kjempelett og andre gikk så tungt at jeg lurte på om jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg hjem, men jeg hadde satt meg i hodet at hver eneste lille meter var viktig for målet. Når man klarer å få det fokuset er det mye lettere å komme seg over dørstokken og å stå opp klokka fem om morgenen for å få løpt langtur på seminar eller å slite seg ut i høstmørket når alternativet er pizza og film.

Utpå høsten en gang løsnet det gradvis. Løpingen gikk fortere og fortere og mer og mer uanstrengt. Plutselig kjentes to mil på tredemølla i femblankfart som en veldig rolig langtur... magi. Jeg kuttet også radikalt ned på kaker og marsipan i den perioden. Vekta raste ned og den som vet litt om løping vet at vektnedgang gir resultater. Vekta raste faktisk så mye ned at jeg måtte passe på. Jeg veide meg ca. hver fjerde uke på en vekt som måler fettprosent for å se om det gikk for mye ned. Selv om til og med løpetightsene ble slaskete og vide hadde jeg full kontroll.

Dette tok jo forsåvidt ikke lang tid og jeg begynte å sette meg mål. Under 4 timer på femtikilometer og 73 km på sekstimers hørtes ut som ren galskap. Man trenger litt å strekke seg etter tenkte jeg, men jeg sa det ikke høyt.

Første løp var i Februar, innendørs femtikilometer. Jeg  spisset formen med litt mer fartstrening en kroppen tålte og fikk en skikkelig strekk i lysken tre uker før. Da ble oppladningen foretatt på romaskin, stepmaskin og spinningsykkel. Jeg hadde prøveløpt noen turer på tredemølle i dagene før og smertene hogg til omtrent etter førti minutter hver gang. Godt utgangspunkt... 

Morgenen før løpet kjente jeg det også i lysken, men tenkte jeg kunne dra inn på Bislett for å hilse på kjente om ikke annet. Jeg startet naturligvis, gamle idioten. Jeg løp første halvdel rolig og ventet på smertene, men de kom aldri og jeg løp med negativ split og kjempeoverskudd. Jeg endte på solid pers men langt unna sesongens målsetting. problemet med å ha femtikilometer som mål er at det bare arrangeres to løp i året i Norge. Lyskesmertene kom aldri tilbake så av og til fungerer det veldig greit å løpe av seg skader.

Da var jeg tilbake i trening igjen og jeg tror oppholdet med alternativ trening bare gjorde godt.

Jeg fortsatte med å trene forholdsvis mange kilometer med fokus på progressive langturer, som er den treningen jeg har aller mest tro på. 

Som et innfall meldte jeg meg på Sentrumsløpet og proklamerte høylytt et mål om å komme under 40. Da kjørte jeg to uker med halseløs fartstrening i forkant. Sub 40 lyktes ikke, men jeg dummet meg heldigvis ikke ut med mer enn 39 sekunder. Jeg er definitivt ikke skapt for korte distanser.

Forsøket ødela heldigvis ikke for oppbygningen til sesongens hovedmål, Romerike sekstimers. 

Jeg fortsatte å samle kilometer og la samtidig inn en del tempoøkter og intervall. Jeg løp ingen skikkelige langturer, men hadde mange dager der jeg løp en halvhard halvmaraton på morgenen etterfulgt av en kvalitetsøkt utpå ettermiddagen. Jeg har sterk tro på at det er godt nok. Det er ikke lett å sette av tid til langturer over tre timer, men for kortultra tror jeg denne løsningen holder.

Femtikilometerpersforsøket hadde jeg gitt opp. Familielogistikken ble for komplisert. Men så bød det seg en sjanse gitt. Det vi skulle den helgen ble avlyst og jeg meldte meg på Drammen 50K over natta. Dette er et lavterskelløp der det bare er å sende en sms til Tom Rune for å melde seg på.

Stinn av kilometer sto jeg på startstreken. 7 dager før hadde jeg løpt en treningshalvmaraton på 1:31 så hvis jeg hadde tatt det med ro i uka kunne en mulighet for superkompensasjon være til stede, men ta det med ro var ikke helt min stil i den tiden.

Selv om oppladningen ikke var etter boka måtte jeg prøve å nå målet mitt. Jeg gikk rett og slett ut helt kontrollert på skjema til fire timer. Jeg spiste som planlagt jevnlig mine smultringer og ventet på å møte veggen. Veggen kom aldri, 3:59 og min første og sannsynligvis siste pallplass i et løp. Wow! Jeg er udødelig. Innerst inne tvilte jeg sterkt på at under fire timer var mulig, men det var det jo ikke ! 

Jeg var i full trening igjen bare etter en par dager og så det som en grei pekepinn på at jeg ikke tok ut hele potensialet. 

Etter dette fikk Romerike sekstimers fullt fokus. Først en stund mitt vanlige opplegg med mest mulig maratonfart på mølla, pluss noe intervalltrening og tempoturer i tikilometer konkurransefart. Jeg overrasket til og med meg selv med en tikilometer langt kjappere enn konkurransefart.

Så åtte ukers program før sekstimers besto av åtte bakkeintervalløkter på fire uker og masse tempoøkter og langturer opptil tretti kilometer i maratonfart. I tillegg løp jeg veldig mange rolige turer med fosterbarnet vårt i joggevogn som supplement til programmet. Tom Osler sier at rask gange og jogging som supplement er sterkt undervurdert.  Det ble pluss minus 100 kilometer i uka en periode. For meg er det akkurat så mye jeg tåler. Andre i ultramiljøet løper det dobbelte. 

Siste tre ukene sto i nedtrappingens tegn. 75%-50%-20% av vanlig mengde. Jeg kuttet ikke fartstrening og fortsatte å løpe i maratonfart pluss noen korte intervalløkter.

Treningsopplegget mitt har vært inspirert av Pfitzinger, Osler, Higdon og Lydiard. Jeg trente nok akkurat på grensen av det som var smart og gamblet mye med manglende restitusjon, men jeg prøvde å kjenne etter.

Løpsdagen følte jeg meg rett og slett i mitt livs beste form og det tror jeg også jeg var. Jeg tok på meg headset med en spilleliste bestående av en passelig blanding britpop og heavy og la ut omtrent i samme tempo som jeg hadde tenkt å avslutte i. Jeg møtte veggen et eller annet sted etter maraton og dabbet litt av en periode, men fikk fylt på næring og noen friske gitarsoloer ned Steve Vai, som ga meg ny energi. Maratonpassering var omtrent som i Drammen. Jeg endte på 71,4 og er kjempefornøyd selv om det ikke ble 73. Det er greit å ha litt til gode til senere. 

Da var jeg ferdig med sesongen og fornøyd og det var nok nå jeg skulle tatt en skikkelig pause, men av gammel vane fortsatte jeg samme treningen. Etterhvert begynte jeg med tanker om at en liten maraton til kan vel ikke skade. Når man løper ultra forsvinner lett respekten for maratondistansen. Jeg har ofte løpt like langt på trening. Men derifra til å gå helt i kjelleren er det langt.

På Jessheim gikk jeg for aller første gang i mitt liv helt i kjelleren i en konkurranse. Jeg kunne ikke løpt et sekund fortere enn de 3:10:30 jeg endte på og det skulle jeg få merke.

 Dum som jeg var syns jeg egentlig ikke det var passende med en pause enda heller. Det blir jo arrangert femtikilometer på Bislett i februar jo ... Kort og greit... Jeg kom aldri skikkelig i gang etter Jessheim. Kroppen verket på stadig nye steder, men jeg trumfet gjennom det jeg klarte av trening helt til det smalt natt til nyttårsaften. 

Som en konklusjon kan jeg si at jeg kommer til å følge akkurat samme opplegget når jeg en gang er skadefri igjen , men en lengre pause i løpet av året er nok smart...






Lean, mean running machine (ihvertfall mentalt)


Bedagelig anlagt skilpaddeløper og gullbrødambassadør).

5 kommentarer:

  1. Jeg leser boka til Pfitzinger nå...Vurderer å følge programmet der i 2014..Og som sagt før - du kommer tilbake, med smell :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Pfitzinger har jeg stor tro på. Han oppfordrer ikke til snarveier. :-) Visst kommer jeg tilbake. Må jo under trer timer på maraton før jeg blir for gammel til det. ;-)

      Slett
  2. Inspirerende skriving! Ser selv frem mot et skogsmaraton, en sekstimers og en traver denne sommeren! Har mye å forbedre fra i fjor hvor jeg kanskje ikke hadde trent nok til skogsmaraton :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt å få lov til å inspirere. Skogsmaraton er et fantastisk flott løp. :-)

      Slett