Totalt antall sidevisninger

mandag 26. august 2013

Sannhetens øyeblikk og et kortsiktig måll




Nå har jeg brukt noen dager på furting så da sier jeg meg ferdig med den biten. Jeg trodde jeg var på vei tilbake til løping, men var visst ikke det. Da får jeg ta konsekvensene. Nå fortsetter jeg med noen veldig få korte løpeturer i terreng og ikke mer. Jeg tåler ikke fart, ikke tredemølle, ikke mengde og ingenting annet som gjør løping morsomt.

Men jeg kan ikke gi opp for det. Jeg avskyr alternativ trening, men er heldigvis glad i podcaster, musikk og lydbøker. Trene må jeg. Hvis jeg ikke får trent blir jeg gal, men alternativ trening er nok for en løper noe av det samme som metadon for en heroinist. Det gir ingen rus, men stilner de verste abstinensene. 

Jeg har nå i sommer trent mindre og mindre... Uten et klart mål  har det rett og slett vært vanskelig å holde koken. Jeg har blitt for gammel til at det er motiverende å bli tynn og muskuløs. Egentlig syns jeg vel forsåvidt at de fleste kler best å ha litt fett på kroppen. Masse store muskler vil jeg heller ikke ha.

Under ettermiddagens tidsklemmeøkt på romaskinen virket plutselig hjernen er bittelite øyeblikk og jeg fikk en ide. Jeg må sette meg et mål som ikke inneholder løping. Det lille jeg klarer å løpe fortsetter jeg med, men alt press kan føre meg rett ut i samme elendigheten igjen. Å bli bra kan ta uker, måneder eller år, men det skal ikke stoppe meg fra å holde formen.

Herved publiseres mitt mål på Internett :




mandag 19. august 2013

En konsertopplevelse av de sjeldne.

Ai ai, jeg tror jeg snart har landet. Nå er det fem dager siden jeg og den mest musikkinteresserte av sønnene mine var på konsert.

Dette var en ren impulshandling. Jeg ble tilbudt to billetter av en som ble forhindret fra å reise i siste liten (stakkars mann) og vi slo til. 

Konserten vi var på var megaprosjektet The Wall med Roger Waters. Jeg var 15 år gammel da The Wall ble gitt ut. I de tider var vi nødt til å kjøpe musikk for å høre på den, så jeg hadde langt fra hørt alt Pink Floyd hadde gitt ut men hadde latt meg fascinere av de to albumene jeg hadde investert i. 

De to albumene jeg hadde var Ummagumma og Animals. I ettertid har jeg hørt at albumet Ummagumma definitivt ikke var noe Pink Floyd var stolte av, men jeg slukte det. "Wish you were here" og "Dark side of the moon" hadde den unge selvutnevnte musikksnobben erklært som for kommersielle så de albumene hørte jeg ikke på før utpå nittitallet. 

På Animals fant den meget unge tenkeren i meg masse skjulte budskap og annet filosofisnacks. Albumet er jo også gjennomtolket av andre så ikke en gang Waters lenger er helt sikker på hva de mente med tekstene i utgangspunktet.

  "If you didn't care what happened to me, And I didn't care for you, We would zig zag our way through the boredom and pain Occasionally glancing up through the rain. Wondering which of the buggars to blame And watching for pigs on the wing." 

The Wall hadde fått en så massiv forhåndsreklame at jeg hadde spart penger og møtte opp I platebutikken på utgivelsesdatoen. Det albumet satt med en gang. Jeg tror rett og slett ikke jeg hørte på så mye annet i noen uker. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forstå alle bildene og alt det rare Roger Waters prøvde å formidle, skrev det opp på små lapper som jeg hadde i pennalet mitt og rett og slett pugget. Å legge dette tekstmaterialet i hendene på en stakkar i sin mest sårbare alder var farlig.

  "She won't let you fly but she might let you sing" 

"What shall we use To fill the empty spaces Where we used to talk? How shall I fill The final places? How should I complete the wall"

Vi hadde ikke google på den tiden så tekstene fikk nok av og til en betydning som passet min hverdag bedre enn det som var tiltenkt. The Wall tegnet min ungdom selv om jeg verken mistet min far som barn eller ble narkoman rockestjerne. 

Tre år etter kom filmen. Jeg så den mange ganger og oppdaget nye ting etter hver gang. Her var det så stappfullt av bilder og meninger at en stakkar ikke fikk nok. Jeg elsket den filmen. 

Mange år etter (midt på nittitallet) så jeg filmen igjen. Jeg ble kjempeskuffet. I mitt da litt modnere hode så jeg ikke lenger magien. Jeg syns mye av symbolikken var alt for enkel og lite troverdig og effektene plumpe. Etter det har jeg respektert Pink Floyd som et veldig dyktig band, men bare lyttet til dem av og til. Jeg lot meg rive med av soloprosjektene til David Gilmour og Waters geniale "Amused to death", men dvelte ikke lenge ved noe av det. Derfor var ikke forventningene veldig høye foran torsdagens konsert. 

Dette blir sannsynligvis en flott forestilling med strømlinjeformet perfekt musikk og heftige effekter, tenkte jeg. Sannsynligvis en helt grei opplevelse for sønnen, men jeg så for meg at jeg nesten kom til å kjede meg litt. Så feil kan man ta! 

Jeg ble fanget fra første strofe. Hele ungdommen kom rasende. Både jeg og Waters har modnet på den tiden. Da Waters sang duett med seg selv på "Mother" i opptak fra 1980 klarte jeg ikke å holde tilbake tårene. Dette ble for sterkt. Waters = Pink = Einar. Jeg skjønte det bare ikke før på torsdag. Jomen ble det folk av både meg og Waters. 

Waters har lyktes veldig i å finne tråden til nåtiden i prosjektet. Han har rett og slett gjort "The Wall" tidsaktuell og visuelt er det helt mesterlig. Det er veldig vanskelig å bruke så mye effekter uten at det virker overlesset. The Wall har rett og slett blitt et manifest mot all vold, terrorisme og krig. Selv om det noen steder kan se ut som om Waters velger side gjør han ikke det. Han er naivt mot all urettferdighet og vold. 

JEG ER SÅ GLAD AT JEG FIKK OPPLEVE DETTE SAMMEN MED SØNNEN MIN! JEG ER RETT OG SLETT SKIKKELIG CAPSLOCKBEGEISTRET !!! 

Oppsummering av de største øyeblikkene på konserten:
 - Barnekoret 
- Duetten med en ung Roger Waters på "Mother" - 
-Gitarsoloen på toppen av muren på "Comfortably numb" (Helt magisk, ingen kunne gjort det bedre) -
- Da musikerne etter showet kom ut i slitte bukser og t-skjorter og viste seg å være menneskelige. 

På konserten kjøpte jeg bare t-skjorte til sønnen min, men nå har jeg bestilt en til meg selv også og de skjortene er verdigjenstander.



lørdag 10. august 2013

Da fikk jeg på meg startnummer en gang i år

I dag har jeg hatt startnummer på. 

Da kan jeg ikke lenger si at løpssesongen 2013 ikke ble noe av... Bare nesten.

Jeg har vært påmeldt dette løpet to ganger før, men har klart å lete opp gode grunner til å ikke møte opp. Jeg syns egentlig ikke det er så veldig gøy å presse meg i motbakkene. Som ultraløper er jeg opplært til å gå i motbakker for å spare krefter. Men dette er et lokalt løp (start 100 meter fra arbeidsplassen min). Og lokale løp syns jeg at bør støttes.

Jeg er vant til å bruke den første timen på å finne rytmen og bli varm. Det går ikke når jeg skal løpe 4,3 km.

Det jeg var mest bekymret for i dag var naturligvis ankelen. Den overlevde. Naturligvis er den vond, men det er visst i følge kiropraktoren greit. 

Jeg bestemte meg for at en tid på rundt førti minutter var en grei plan. Jeg løp løypa på 45 minutter i forrige uke og litt fortere må vel være greit i en konkurranse tenkte jeg. Det skjemaet viste seg å være baktroppen og akkurat nå er det helt greit. Det ser ut for at de fleste på mitt nivå valgte å melde seg på i mosjonsklassen. 

I 2013 er jeg helt uten ambisjoner. Jeg løp mye, gikk litt, passerte noen, fant aldri motivasjon for å presse over terskel, men fikk i følge pulsklokka en pen terskeløkt. Og på toppen var det bananer, saft og medalje.

Oppsummering:

- Motbakkeløp er for tøffere folk enn meg.
-Jeg er i elendig løpsform.
-Ankelen liker motbakketrening.
-Er det virkelig mulig å nå toppen på under 24 minutter, som vinneren og en par til gjorde?
-Hvis det passer inn stiller jeg også neste år.

Løpet anbefales for de som liker motbakkeløp. Alt fungerte bortsett fra toaletter, som består av en dobbel utedo.



Men en ting motbakkeløperne ikke snakker om er at du må kreke deg ned igjen... Det er vondt det...

Foto: Bjørn Saksberg


Foto: Bjørn Hytjanstorp

fredag 9. august 2013

Oops... Er det noe lurt da?







Akkurat nå ser det ut til at jeg kommer til å løpe mitt livs første motbakkeløp i morgen. Jeg meldte meg på for en halvtime siden. Traseen kjenner jeg som min egen bukselomme så jeg vet hva jeg går (løper...) til. Den går rett og slett bare oppover. 

Jeg har prøveløpt to ganger i forrige uke så da vet jeg at jeg klarer å komme til toppen litt fortere enn sistemann i fjor. Uansett må jo noen være sist.

Sannsynligvis trenger jeg hjelp ned igjen, men jeg vet det er dyktige folk i Røde Kors i distriktet så det tar  jeg med knusende ro.

Jeg ber alle om bare å ønske meg lykke til. Jeg vil ikke høre et eneste argument mot å stille...


Fra forrige ukes prøveløping av Åneskoll Opp.

torsdag 8. august 2013

Jeg er ikke helt sikker på hva vi fisker etter

I vår familie er det nå fire sportsfiskere. Eller egentlig er det tre sportsfiskere. Den fjerde er med for å knyte knuter, ordne opp i snører som har vaset seg sammen, komme med dårlige råd og være moralsk støtte.

Fisketurene våre ser veldig pene ut på bilder, men som vi alle vet. Bilder lyver. Noe av det som ikke kommer med på bildene er mygg, regn, klissvåte klær, ting vi mister i vannet og en utålmodig far. 

Å prøve å rydde opp i tre fiskesnører som har satt seg sammen mens man sitter i en sky av mygg og knott er beinhard mental trening.

Gutta, spesielt trettenåringen, leser alt han kommer over om fisking. De kan mye både om vær, vindretninger og sluker. Åpenbart har nok fiskene lest det samme så de forstår at en  kobberfarget spinner fra Abu er bare juks eller at maggot stort sett blir servert sammen med en krok med mothaker.

Vi innrømmer det. Vi har aldri fått en eneste fisk, men det har helt sikkert nappet og det har ikke vært småfisk. Det skal være sikkert og visst.

Vi fortsetter å fiske og måler suksess i antall mistede sluker. Vi får jo turen og masse frisk luft, som voksne forstandige mennesker pleier å si.




Myggen beit og fisken vakte...


Her går det en sluk til en verdi av femtini kroner...


Prinsessa i flokken har naturligvis rosa prinsessestang.


Her bestemte vi oss etterhvert for at det var like gøy å bade.