Sjokoladelåven

Vi har for tiden ferie på familiehytta i Østerdalen. I fjor sommer skrapet jeg sammen over 400 kilometer i løpesko her. I år er ikke løpingen mye å skrive om. Men jeg henger ikke med hodet av den grunn.

I dag har vi støttet det lokale næringslivet. Den lille familiebedriften Sjokoladelåven oppdaget vi helt tilfeldig i fjor. Jeg tror de var relativt nystartet da. Det var kjærlighet ved første blikk. Vi kan ikke være på hytta uten å legge inn et besøk på Sjokoladelåven på programmet. 

Her produserer de all sjokolade selv. Sjokolade selges  i alle varianter. De har blant masse annet sjokolade med smak av blåbær, kaffe, karamell, marsipan, nougat, vanilje og cognac. Her er det også alle slags figursjokolader for særinger som bare liker ren sjokolade.

Nytt av året er duftlys, dusjsåpe og bodylotion med sjokoladelukt. Nå har jeg jomen fått en kone som lukter sjokolade. Jeg blir ikke mindre glad i henne av den grunn!

Dette håper jeg er en bedrift som består i mange år. Vi skal ihvertfall gjøre vårt for å støtte dem. 

For de som ikke kan ta turen til Atna kan jeg si at Sjokoladelåven også selger sjokolade på nettet. Adressen finnes på Sjokoladelåvens facebookside.

Hele familien har hørt at kortreist mat er best, så etter den halvtimes turen tilbake til hytta hadde vi ikke mer sjokolade igjen enn det dere ser på bildet under. Den sjokoladen nyter jeg sammen med en kopp kaffe akkurat nå. 

Kanskje vi skal ta en tur til Sjokoladelåven i morgen også...

Vet kiropraktoren hva han gjør?

I dag har jeg hatt time hos kiropraktor igjen. Denne gangen fikk jeg litt tid på venterommet før timen. Etter å ha oppdatert meg på hedmarkske lokalnyheter gjennom Hamar Dagblad fikk jeg pustet inn litt norsk venteromskultur. Jeg inntok norsk venteromspositur og forholdt meg rolig. Riktig adferd på et venterom er å ikke ta kontakt med noen og helst se mest mulig lidende ut. Spesielt på små steder som Brumunddal tror jeg det er smart å ikke bryte disse reglene.

Jeg ble etterhvert ropt opp av kiropraktoren på fornavn. I det private helsevesenet bruker man fornavn. 

Inne på kontoret hadde han slått på storskjermen sin. Der var det et gigantisk røntgenbilde av ryggen min. HJELP! Sa han ikke at problemet satt i ankelen?

Etter en liten intro om hvordan helgen har vært fikk jeg forklaringen på skjermbildet. Han går bort til skjermen, peker på nedre del av ryggen og sier: "jeg tror mye av ankelproblemet ditt sitter her." Hmm... Jeg skjønner at kroppen henger sammen men... Ok, kiropraktoren virker som han vet hva han gjør. Å behandle meg selv har jeg prøvd. Det gikk ikke, så da må jeg stole på noen andre.

Deretter ble jeg beordret på benken i stabilt sideleie. Det er sikkert lurt tenkte jeg, man vet jo aldri. Så knyttet han knute på meg, og lente seg over meg. "Nå kommer det et knepp. Det er ikke farlig." Han brukte masse kraft og vred ryggen min til siden. KNEPP!!! Oi :-o ... Nå vet jeg at alt de sier om kiropraktorer er sant.

Etterpå var det ny manipulering av ankelen. Han fikk til et stilig knepp der og gitt!

Da behandlingen var over spurte jeg ham om jeg skulle ta det med ro. Jeg vet ikke om jeg drømte, men jeg er sikker på at han sa: "jeg vil gjerne at du skal løpe så vi ser hvordan behandlingen virker..." . Fantastisk. Jeg hadde ikke blitt mer glad om jeg hadde vunnet milliongevinst i Lotto.

I kveld har jeg så vondt i ryggen at løping er uaktuelt, men i morgen kveld... Kiropraktorens ordre. ;-)

Styrketrening

Løpere skal helst trene styrke og skadede løpere MÅ trene styrke. Fins det noe kjedeligere enn å trene styrke? Jeg leser heller samvirkeloven på nynorsk enn å løfte vekter. Det er så intenst kjedelig og ubehagelig at ikke en gang Tom Waits eller Frank Zappa på øret gjør det bedre.
Selv ikke John Irving eller Harlan Coben klarer å gjøre styrketrening til  en god opplevelse.

Likevel har jeg lidd meg gjennom minimum tre ganger i uka i fire måneder. Det er utrolig hva jeg kan gjennomgå bare jeg tror at det på sikt kan gjøre meg til en løper igjen.

Pushups og situps og alt det der prøvde jeg en stund, men det gikk rett og slett ikke. Selv om jeg planla bare et kvarter før sengetid var jeg en mester i å fortelle meg selv om alt det viktige og lure jeg hadde å gjøre. Jeg lastet til og med ned en app sin skulle sette meg i stand til å ta 100 pushups "in a row". Jeg kom nesten halvveis.

Jeg driver også med squats som det kalles på fitnesspråket. Det språket er vanskelig. Fitnessfolket spaserer ikke. De powerwalker. Squats har jeg ikke helt gitt opp, men du verden. Jeg tror det er noe jeg må jobbe med. Nå klarer jeg nesten to uten å falle.

Omsider har jeg funnet noe jeg kan leve med. Jeg kjører gjennom de styrkeapparatene vi har på jobb. 3 X 5 repetisjoner, den siste så tung at jeg nesten ikke klarer det. Jeg aner ikke om dette er smart. Internettet florerer av mer eller mindre kvalifiserte artikler om styrketrening og hvor mange repetisjoner som skal gjøres. Jeg prøver meg på å argumentere med prinsippet om at noe må være bedre enn ingenting. 

Rådene om det jeg gjør nå har jeg fått fra en dame på Google +. Jeg tror hun jobber som personlig trener. Hun ser ihvertfall fryktelig sprek ut på bilder så hun gjør ihvertfall sannsynligvis lure ting selv.

Til å begynne med var jeg bekymret for at musklene kom til å bule ut. Det er en maratonløpers mareritt, men det ser ut for at de bekymringene var helt unødvendige. 

Etter fire måneder med lite løping og mye annen trening er det bare magen som er blitt større og mageøvelser har jeg ikke drevet med...

Hvor mange klokker trenger en løper?

Her er klokkene jeg ikke klarer å skilles fra. Jeg har kjøpt og solgt veldig mange klokker oppigjennom. Takket være iherdig surfing på Finn.no og ebay har jeg stort sett fått tak i veldig billige klokker.

Garmins første Forerunner. Konseptet med GPS i en enhet til å ha på håndleddet var en revolusjon. Fra før eksisterte klokker med separat GPS-enhet til å ha på armen eller skoen. Jeg hadde selv en Timex Ironman med GPS. Klokka fungerer fortsatt og hvis jeg ikke hadde vært så snobbete kunne jeg sikkert greid meg med den. Garmins klokker er veldig varige.

Casio løpeklokke med 500 mellomtider. Den er grei å ha når det ikke er GPS-dekning. Da slipper man å tenke på batterikapasietet. Kapasiteten på denne er tre år så den kan bli med jorda rundt. De 500 mellomtidene kan komme godt med om jeg skulle finne på å løpe 24 timers innendørs en gang. Man vet jo aldri.

Lillebroren til det som var Polars flaggskip da. Det følger med en pod til å feste på skoen som på en eller annen måte gir fart og distansemålinger ut fra pendelbevegelse. Den er veldig nøyaktig så lenge den blir kalibrert. Polar har også masse kapasitetstester inne i klokkene sine. Du kan måle makspuls og VO2max ved å ligge på sofaen. I tillegg beregner den kapasitet ut fra "speed and distance". Jeg fant ut fra en tabell at jeg var god for 2:30 på maraton, så da har jeg mye teknikkarbeid å gjøre.

Finske Suunto produserer verdens desidert tøffeste klokker. Dette er en 1999-modell med pulsmåling, barometer, høydemåler, termometer og et hav med funksjoner som jeg ikke har greie på. Klokka bare lyser tøff villmarksmann.

Chuck Norris og Lars Monsen har nok valgt denne. Jeg prøvde å navigere etter kompasset på klokka for noen år siden. Det var på et forsøk på å løpe utenfor bilveien på vei hjem fra jobb. Jeg kom ikke hjem til middag, men jeg tror ikke det var klokkas skyld.

Og her er den eneste klokka jeg bruker til trening. Jeg kjøpte den fordi min gamle forerunner 305 kollapset. Da trengte jeg en ny. Jeg valgte den mest på grunn av batterikapasiteten som er på 20 timer. Det holder til det meste. Klokka er hundre prosent vanntett og veldig solid. Den har enkle menyer og mer enn nok funksjoner. Den har vibreringsvarsel som virkelig kjennes. For meg som løper med musikk på øret er det gull verdt. Det er mulighet for å laste ned GPS -ruter og egne treningsøkter fra pc så lett at selv jeg klarer det. Den måler også svømmedistanse både innendørs og utendørs.

Men det aller beste tar jeg til slutt. Den har kjempestore tall. Jeg løper av og til med kontaktlinser som ikke er progressive. Da ser jeg rett og slett ikke tallene på   en vanlig klokke. Med 910 XT kan jeg velge å ha bare en verdi i displayet som jeg kjempeenkelt kan bytte mellom underveis med store taster. En kan velge fire display. Når jeg løper har jeg gjennomsnittsfart , puls, tilbakelagt distanse og tid på dagen på hvert sitt display. Genialt!

Jeg finner ikke noe annet negativt med klokka enn at den ikke egner seg fullt så godt som dagligklokke.

Så til slutt noe som ikke er en klokke, men jeg tar det med fordi det rett og slett er en genial løsning. Det er smarttelefonen. Jeg bruker appen Endomondo, men det fins et vell av andre apper som er akkurat like bra. Telefonen finner alltid signaler og det er bare å trykke start så er jeg i gang. Treningsøkta går rett ut på Internett til alle mine nære endomondovenner. Enkelt og greit.

Men trenger jeg egentlig pulsklokke og GPS? Tja...? Om et halvt års tid fyller jeg rundt år. Da ønsker jeg meg en Suunto Ambit.

Og om sjansen skulle by seg tester jeg gjerne pulsklokker.

Ultraløping og parforhold

En ultraløper hadde som rutine å løpe langturene sine natt til søndag.Som vanlig hadde han satt vekkerklokka på 2 og beveget seg ut i natten. 

Ute var det et helt forferdelig vær og han bestemte seg for å gi opp løpingen etter få minutter. Ultraløperen listet seg inn igjen på soverommet og la seg inntil kona for å få igjen varmen. Han hvisket: "I dag var det et helt forferdelig vær ute. Jeg tror aldri jeg har opplevd det verre"-"Ja", svarer kona,"og tenk den gærne mannen min er ute og løper"!

Tur til Brumunddal.

I dag har jeg vært hos kiropraktor. I følge den nederlandske fysioterapeuten befinner den beste kiropraktoren i distriktet seg i Brumunddal. Og jeg tør ikke overlate føttene mine til hvem som helst. Den beste hadde lang venteliste så jeg sa ja takk til den nest beste på samme senter. Da det viste seg at den nest beste rådførte seg med den beste er jeg meget fornøyd.

Kiropraktorsenteret var topp moderne. 

Alt var veldig rent og stilfullt. På venterommet var det hengt opp tre malerier av nakne damer (det kommenterer jeg ikke siden dette er en offentlig blogg ).

Toalettet var også verdt et besøk. Flislagt og gullende rent. Jeg tror til og med Klevstul hadde gitt terningkast 6 der (intern).

Damen bak skranken var overhyggelig på Hedmarks vis. Her følte jeg meg sett. Jeg tror jeg begynner å få litt sans for det private helsevesenet, også jeg som er gammel sosialist. Hmm ...

Etter å ha fylt ut et skjema ble jeg kalt inn på sekundet til riktig tid.

Kiropraktoren var en ung kjekk mann og senere skulle det vise seg at også den andre kiropraktoren var en ung kjekk mann. Om kiropraktorer generelt holder seg godt eller om de virkelig var veldig unge er jeg alt for høflig til å spørre om. Man har da oppdragelse!

Inne hos kiropraktoren lyste det opp en stor blå skjerm med instruksjoner for hvordan man oppfører seg hos kiropraktor. Kvinner skal b.l.a. beholde BH på, hensynsfullt... 

Kiropraktoren var tvers igjennom hyggelig og interessert. Vi hadde en lang samtale der jeg forvirret ham med ikke helt å klare å gjøre rede for vondtene mine før skaden. En ultraløper har da annet å gjøre enn å kjenne etter vondter hele tiden.

Så var det tid for fysisk undersøkelse. Ankel og hæl ble trykket, dradd, vridd, ja rett og slett mishandlet. Så ble den beste kiropraktoren kalt inn og gjorde det samme. De var ikke i tvil om at noe ikke var bra inni ankelen. Så måtte ryggen undersøkes, fordi tyngdepunktet til hælen ligger i ryggen og hofta (tror jeg han sa). Derfor burde rygg og hoft også være skjev og vond. Men der var det ingen fare. Ryggen min er sterk som på et pakkesel!

Deretter tok de sammen røntgenbilder av ankel og rygg i alskens vinkler. Etter fotografering fulgte en lengre diskusjon på bakrommet mellom den beste og den nest beste.

Jeg leste veteranbilblad. 

Konklusjon: To ben i ankelleddet står for nært hverandre så de treffer hverandre når jeg løper (hvis jeg forsto rett). Jeg fikk selv se bildene på storskjerm. Kiropraktoren skal klare å få det på plass, men det tar nok tid, men så lenge jeg tar fått en diagnose er jeg tålmodig.

Han dro og vred med et knepp på ekte kiropraktorvis og ga meg løpeforbud til mandag og ny time på tirsdag. I kveld knepper det høyere enn noen gang når jeg går. Håper det er et godt tegn...

Da har jeg altså offisielt konvertert fra hælskade til ankelskade.

Og hele moroa kostet bare 250 kr. 

Einar gjør ting han ikke kan...

I dag har jeg debutert som spinninginstruktør. Spinninginstruktører er ofte veldig upopulære. Jeg kjenner veldig mange som misliker spinninginstruktører. Selv har jeg et nøytralt forhold til slike folk. Jeg er også vant med å være upopulær både som hovedverneombud og far.

 Jeg har hørt at den verste replikken en spinninginstruktør kan avslutte med er: "Dette var deilig dere!". Spinninginstruktører elsker stort sett melkesyre mer enn sjokolade, men 99% av de som befinner seg i en spinningsal har møtt opp fordi de føler at de må. Og en av grunnene til at folk oppsøker denne aktiviteten er at etter timen kan den fæle melkesyra erstattes med sjokolade. Mange får bedre samvittighet da .Det  er bare en bitteliten del av befolkningen som faktisk nyter å ha vondt på trening. 

Spinningen jeg snakker om er personalspinning på jobb. Hver Onsdag fra 15-16 har vi arrangert spinning og jeg har vært selvutnevnt motivator og innpisker i form av mer eller mindre godt formulerte mailer og lovnader om premier og masse skritt til aktivitetskonkurransen som vi er i gang med. Aktivitetskonkurransen er også satt i gang av undertegnede. Jeg kan tenke meg at de som syns det er helt greit å tilbringe fritiden sin på sofaen får en viss kvalmefølelse av å se meg i gangene. Beklager folkens, jeg mener det godt.

Oppmøte har vært fra omtrent fra 4-12 personer hver gang. Det forholdsvis labre oppmøtet går ikke bare på det at folk ikke vil spinne, men at det på en døgnåpen bedrift er vanskelig å finne en tid som passer alle. 

Denne gangen hadde jeg som vanlig sendt ut en påminnelsesmail der jeg lovet både gull og grønne skoger på grunn av min debut som spinninginstruktør. Jeg velger å ikke tro at det labre oppmøtet hadde noe med min debut å gjøre. Men hvem vet...

Uansett, de fire som møtte opp var topp motivert for å bli plaget og jeg var klar for å ta på meg rollen som plager!

Egentlig er det litt stas å sitte på en sal og ha makt, men de færreste tør å si det høyt inkludert meg selv. Jeg tror egentlig ikke jeg tør å si det til meg selv engang.

Jeg startet meget pent med smektende gitartoner fra Carlos Santana og ga en lavmælt, kameratslig instruks om at nå skal vi bare varme opp så vi tar det helt med ro. 

Deretter kom sangen som skulle gi meg og de tilstedeværende cowboyfølelsen, Big and Rich, "Save a horse, ride a cowboy". Yeeha!!! Nå er jeg en cowboy som skal temme hester. Dette er jeg flink til. Akkurat når alle trodde det kunne bli en kosetime kom overraskelsen, 9 minutter motbakke rett på uten pause. Hold takten, bli sittende, vi øker intensitet hvert andre minutt. Jeg skrur opp de sugende rytmene til Prodigy langt over anbefalt decibelgrense og roper ut ordrer. Jeg lever meg helt inn i musikken og har det veldig bra. Jeg er ikke helt sikker på om de i salen føler det samme, men Einar Cyvin LEKER ikke spinning. Jeg avslutter bakken med å rope at det siste minuttet kjører dere absolutt så hardt som dere klarer.Puh! Da var første intervall over og alle ser veldig slitne ut. Det er også en del av planen min. 

Så kommer cirka to minutter pause. Hank Williams III, mannemannen og countrypunkeren over alle. Sangen passet kanskje ikke helt når spinninginstruktøren også er AKAN-kontakt og avholdsmann, men pytt, "Getting drunk and fallin' down"! Yeeha!!! Jeg elsker den mannen. 

Så!!! Klar-ferdig-gå ! Let's roll! Deep Purple fyller høyttalerne med Burn. Kan det bli bedre? Sitt i to minutter, stå i to minutter. Øk på, ikke skru ned intensiteten, hold rytmen. Jeg eier lokalet. Jeg kan , jeg mestrer! I rusen ropte jeg til en av deltakerne som skrudde på justeringsskruen. Hun skvatt til som om hun brant seg. Unnskyld...;-) Seks minutters slit, vi overlevde og premierer oss selv med Beach Boys, mykt som fløyel og perfekt til å få bort litt Bootcampfølelse for en stund.

Idyllen brytes av Foo Fighters, "All my life", en skikkelig energilåt. Nå trør vi bare så fort vi kan! Stå på! Melkesyra bobler. Det skal gjøre vondt, nå er vi halvveis, kom igjen, hold ut hele låta! Puh.

Little Feat fyller høyttalerne med en litt ukjent låt med Lowell George på vokal. Litt fordi Little Feat er et innmari koselig band , mest fordi den varer akkurat i to minutter som jeg anser som en passelig pause for å få ned pulsen litt.

Klart for siste intervall, jeg er i cowboymodus fortsatt og nå skal vi inn i en nærdødenopplevelse. Når Einar Cyvin er kaptein LEKER vi fortsatt ikke spinning! Pantera fyller rommet, "Cowboys from hell", den ultimate fireminuttersintervallsangen. Sitt i to minutter og så reiser vi oss. Nå gjelder det ! 30 sekunder igjen! Kjør på alt du har! 10-9-8-7-6-5-4-3-2-1. FERDIG !!!

Monty Python tar over med kultklassikeren "I like chinese" og vi roer helt ned. 45 minutter går fort i godt selskap og de som møtte opp sa at det var en bra time. Jeg velger å tro på dem og melder meg også som instruktør de dagene jeg har tid til høsten.

Jeg tror jeg har funnet sider ved meg selv jeg ikke visste om i dag. Jeg tror jeg egner meg perfekt som en sånn spinninginstruktør som ingen liker. ;-)

Nå har vi hatt siste spinningtime før sommeren og det her er eneste sommeravslutningen (det kalles det, men jeg håper det ikke er en avslutning av sommeren) der vi ikke har spist kake.

Å kutte ned på sukker...

Sommerfest i barnehagen.

Det er stor forskjell på å kutte NED på sukker og å kutte UT sukker. Men jeg følger tallerkenmodellen: "Man skal aldri spise mer enn det er plass til på en tallerken."

Eller som Miss Piggy sa det: "Du bør aldri spise mer enn du kan bære."

Et innlegg om mat

Et innlegg om mat hører til på en blogg. Såpass har jeg forstått. Jeg vil snakke om mat og løping. Jeg er ikke helt der andre er når det gjelder dette. Jeg har gått mine egne veier og har lyktes med det. Min erfaring med min kropp er at hvis jeg skal delta i løp som varer lenger enn to timer må jeg ha fast føde. Ellers sier det stopp.

Det er ikke sikkert at alle kan følge mitt opplegg, for jeg er så heldig å være velsignet med labradormage. Jeg har aldri kastet opp under løp eller på trening. Jeg har mistet matlysten og vært kvalm, men det har vært forbigående.

Jeg ser mange har klokkertro på allslags pulver, miksturer og gel. Det funker ikke for meg. Jeg må ha skikkelig mat.

Jeg har trent meg opp til å løpe på full mage. Hvis jeg skal løpe langtur spiser jeg alltid godt rett før jeg går dørstokkmila. Dean Karnazes kan gjerne skryte av at han bestiller pizza på løpetur. Han kjenner ikke storpiseren Einar Cyvin. Jeg legger også av og til turen innom bensinstasjoner eller gatekjøkken for å fylle på med kalorier. Hvis jeg skal løpe langt utenfor sivilisasjonen sverger jeg til god gammeldags matpakke, gjerne med peanøttsmør. Jeg har også gått over til vanlig husholdningssaft eller vasaloppsoppa (blåbærsuppe) på drikkeflaska. Jeg har ikke tro på at konsentrasjonen av elektrolytter har betydning for prestasjonen på mitt nivå, men jeg tar kanskje feil?

Å ha trent seg opp til å trene på full mage kan være veldig smart også i det daglige. Jeg vet at veldig mange må vente i X antall timer eller minutter etter et måltid før de kan trene. Hvis man som de fleste har et visst snev av tidsklemme i livet er det dumt om mageinnholdet skal styre om man kan trene på impuls.

Før løp har jeg et fast regime uansett om jeg løper ti kilometer, maraton eller lengre. jeg spiser havregryn med melk, syltetøy og banan til frokost, deretter to grovbrødskiver ca. en halvtime før start. dette har jeg trent meg opp til og det sikrer at jeg starter med energi og beholder energien ihvertfall første timen. Hvis jeg skal konkurrere mer enn to timer passer jeg på å fylle på med mat allerede etter første timen og deretter minimum hver time.

I fjor løp jeg ikke lenger enn seks timer. Da sverget jeg til smultringer. Minimum en smultring i timen, smultring og gullbrød etter tre timer, YT drikk og smultring etter fire timer i tillegg til litt småsnacks fra arrangøren. Hvis jeg skulle passert seks timer måtte jeg sannsynligvis fylt på med kraftigere kost, hamburger eller lignende. Det er smart å spise godt så tidlig som mulig. Min erfaring er at det koster tid og krefter å hente inn hvis man først har gått tom og da er det mye lettere å bli kvalm.

Enkelt og greit er mitt hovedråd hvis du skal løpe ultra å trene på spising på trening. Selv om du ikke trenger mat under langturene er det lurt å prøve. Ta med deg middagsrester og annet i sekken og putt det i deg. det er veldig nyttig ultratrening. Det høres sikkert dumt ut, men jeg lover. Det er smart. En mage som ikke fungerer har stoppet mange i lange løp.

I skohimmelen en stund

På torsdag hadde jeg møtedag i Oslo. Plutselig midt på dagen ble det opphold på en time. Da hadde jeg valget mellom Burger King eller Löplabbet. Valget var enkelt i mitt hode, men i stedet for å velge bare Löplabbet ble det både Löplabbet og Oslo Sportslager.

Jeg har forholdsvis store føtter, nærmere bestemt skostørrelse 46,5. Det er to fordeler med det. Det første er at jeg ofte finner sko i tilbudskasser. Det andre er at jeg slipper impulshandling. Oftest må skoene bestilles. I dag var det ikke sånn. Jeg fant sko som passet, men fikk et øyeblikk av selvinnsikt. Så lite som jeg løper nå greier jeg meg med det jeg har hjemme. To par til vinterbruk, to par terrengsko, fem par lette til mengdetrening, et par barfotsko, to par til korte konkurranser selv om jeg så godt som aldri løper korte konkurranser og tre par til å løpe på tredemølle... I tillegg er jeg for øyeblikket så godt som løpsinvalid. Kanskje jeg snart bør opparbeide meg en samling gåstaver...

Jeg har nå iallefall forelsket meg i noen sko igjen.

Terrengskoen jeg ønsker meg passer som hånd i hanske (fot  i hose?). Den er lett og sitter visstnok som spikret i all slags terreng. Skoen heter Inov-8 X-talon 190. Den er også rød. Rød er den peneste skofargen. Ren skoporno!

Neste sko er Saucony Virrata, mykt dempet og en drøm å ha på seg. Ihvertfall kjentes den god ut i butikken og mange skryter av den. Det eneste jeg er litt bekymret over er at den muligens kan være litt for mykt dempet så den gir for lite respons fra underlaget. Derfor blir den en ekstrasko hvis jeg kjøper den. En kosesko til gode dager. En solskinnsko. Jeg har et par Puma Faas 500 som jeg bruker til slikt per i dag, men hvis jeg kommer i siget igjen blir sko utslitt.

Så kommer jeg til skoen over alle sko, Saucony Kinvara. Jeg slet ut tre par Kinvara i fjor. Feite folk som løper mye sliter sko. Nå var jeg overbevist om at oppdateringen var for smal for meg, men noe har skjedd. Enten har føttene mine minket fordi jeg ikke løper noe særlig nå eller jeg har prøvd feil størrelse før, for nå passet de akkurat like godt som forrige modell. For en sko! En skulle tro skoen var laget for meg personlig. Jeg har aldri hatt på meg et par sko som har passet så godt. De er myke å ha på seg, gnager ingen steder og er akkurat passelig hardt dempet. Jeg liker å kjenne underlaget samtidig som jeg ikke treffer med et smell. De er også lette som fjær. Jeg har brukt dem både til langturer, intervaller, konkurranser, foreldremøter, spaserturer i skog og mark, gressklipping og på de tyngste turene av alle, på kjøpesenter.

Med et par Kinvara på bena  klarer jeg alt. Jeg kjøper sjelden sko til fullpris, så nå venter jeg i spenning på at Kinvara 3 kommer på salg. En Kinvara 4 har dukket opp i USA, så det nærmer seg. De tre parene jeg slet ut i fjor kjøpte jeg veldig billig da treern ble lansert.

Til slutt har jeg tre gode råd til de som leter etter sko:

- Ikke hør på andre. Det er dine føtter og skoene skal passe deg.

- Skoen skal passe deg i butikken. Sko skal ikke løpes inn, de skal passe på første løpetur. De lengste løpene jeg har løpt har jeg løpt i sko rett fra skoeska. Da er de best.

- Kjøp store nok sko!

Og så et fjerde råd med liten skrift. Det er bare jug at det ikke betyr noe hvordan skoene ser ut. Jeg er hellig overbevist om at jeg løper sakte i stygge grå og svarte sko!
Pene sterke farger inspirerer !

                                                   Kinvara kommer i masse farger til å matche
                                                   alle antrekk. LEKKERT !

Tur til Raufoss, et innlegg for min nærmeste familie og andre spesielt interesserte.

På fredag fikk jeg endelig besøkt en skikkelig dedikert fysioterapeut. Terapeuten fikk jeg anbefalt av nok en kar på jobben som løper fortere enn meg... Det er den type folk jeg lytter til...

Av alle steder skulle det vise seg at ekspertisen befant seg i et nedslitt lokale  på Raufoss.

Fysioterapeuten jeg besøkte er nærmere 60 enn 50 og kommer opprinnelig fra Nederland, men har bodd mange år i Norge og nederlendere har sjelden språkproblemer. 

Konsultasjonen startet i en Chesterfieldstol. Fysioterapeuten hadde satt meg opp på siste time , senteret var tomt og han ga inntrykk av å ha all verdens tid. Tenk så fantastisk endelig å bli undersøkt skikkelig. 

De to andre behandlerne jeg har vært hos har bare spurt meg hvor jeg har vondt, så har jeg pekt på et punkt på hælen. Den første behandlet punktet med rådyre trykkbølgebehandlinger. Nestemann satte litt billigere kortison.

At  plagene har en årsak og at hælen samarbeider med resten av kroppen reflekterte ingen av dem over.

Etter en lang prat prøveløp jeg litt på tredemølle og fram og tilbake på gulvet. Gaselleselvbildet fikk en real knekk da jeg fikk beskjed om at jeg har en forferdelig løpsstil. Jeg løp visst til og med verre enn den kollegaen som anbefalte meg å reise til Raufoss. Der fikk jeg den! Fysioterapeuten har fått med seg forfotdebatten og merket seg at jeg landet på midtfot. Han mente det så unaturlig ut og kan gjøre at jeg får ujevn belastning på foten. Han vil nok gjerne ha meg litt mer på hæla.

Jeg prøvde også diverse balanseøvelser som fikk meg til å føle meg som Bambi på isen, så der har jeg nok mye å hente.

Etterhvert havnet jeg på benken. Han trykket og vred og bendte føttene i alle retninger. Jeg satte veldig pris på at han mange ganger under samtalen ristet på hodet og uttrykte; "jeg aner ikke hvordan jeg skal hjelpe deg, Einar" . Ærlighet liker vi! 

Så kom de beryktede nålene jeg ventet på (dry needling). Han dro frem et sett med lange nåler og stakk i leggmuskulaturen. Det ga en underlig boblende følelse og et slags rykk  når det ble vellykket. Det skal løsne opp muskulaturen litt og muligens hjelpe litt på plagene mine. Det ser ut for at det er en veldokumentert metode.

En foreløpig konklusjon eller hypotese er at skaden er sammensatt. I dag har jeg ikke Plantarfascitiis, men jeg kan ha hatt det før trykkbølgebehandlingene selv om det er usannsynlig i og med at smertene debuterte akutt. Det er sannsynlig at årsaken ligger i ankelen. Jeg har vondt i ankelen når jeg løper og i hælen etterpå og om morgenen. Jeg har hatt noen stygge overtråkk, men aldri fått tatt bilde av ankelen eller gjort noe med det. Jeg har siste året hatt en kneppelyd i ankelen som egentlig ikke har bekymret meg mye. Det er jo masse ulyder i en gammel mannekropp har jeg tenkt. Å rulle med skuldrene er som å røre i en boks legoklosser uten at det er tema for refleksjon i mitt hode.

Nå har jeg fått anbefalt en kiropraktor i Brumundal. Der ringer jeg på mandag. Med litt flaks kan det faktisk hende at han kan knekke på plass noe. Etter at jeg har vært der skal jeg tilbake til Raufoss for å få et treningsprogram for å få økt styrke og stabilitet. Det kan også hende at han supplerer med litt ltrykkbølgebehandling.

Jeg er veldig fornøyd med besøket. Dette lover bra. Da vi var ferdige så jeg på klokka og han hadde brukt nesten to timer. Hvor mye jeg betalte? 300 kr for overtid, nåler , samtale og undersøkelser. Utrolig!

Nå er jeg optimist. Jeg overhørte det han sa om at ankelen muligens kunne trenge kirurgi og at jeg muligens må vurdere å sette ned aktivitetsnivået og hørte det positive. Brumundal, here I come!!!

I dag har jeg postmaratonbein, så noe effektivt må nålene ha uttrettet...

Snart to dager uten kaffe og sukker !

God dag. Jeg heter Einar og er koffeinavhengig.
Når det gjelder trening er jeg strukturert. Når det gjelder mat og drikke er jeg definitivt ikke strukturert. Når det gjelder kaffe er jeg ingenting uten.
 I forbindelse med mitt homeopatiprosjekt er jeg dømt til to uker uten kaffe i tilegg til et sukkerredusert kosthold. Jeg tror dette er en veldig grei øvelse i selvkontroll, bedre formulert... jeg tror det er den ultimate testen på om jeg har selvkontroll. Jeg vil også tro at både koffein og sukker er stoffer som heller hemmer enn framskynder heling av skaden min.

Da er det greit da. Jeg får økt selvkontroll og blir sterkere og friskere. Alt er bare positivt ... NEI !!! Det er overhode ikke greit !!! Jeg kommer til å knekke sammen psykisk. Bare etter tre dager er jeg et vrak. Jeg som alltid har sovet fra jeg har lagt hodet på puta ligger våken og skjelvende uten å finne roen, konsentrasjon er fortid og jeg går med et uutholdelig sug i magen hele døgnet.

Jeg må ha kaffe !!! Grønn te er bare skvip !!!
Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere !
Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere !
Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere !
Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere !

I helga feirer vi barnebursdag...

Homeopati

Jeg hadde vel forsåvidt bestemt meg for å la hæl være hæl og trene inntil smertegrensen, men stadig dukker det opp hjelpsomme hyggelige folk, og det skader vel ikke å prøve. På fredag har jeg time til "dry needling", rapport kommer.

Men dette innlegget handler ikke om tørre nåler. Det var en kar jeg hadde glemt i min søken etter helbredelse, min venn homeopaten. Homeopaten har vært kollegaen min i mange år, ja jeg har til og med løpt maraton sammen med homeopaten. Eller... sammen blir kanskje ikke rett formulering. Han slo meg med en halv time på fjellmaraton.

I forrige uke traff jeg homeopaten på treningsrommet og spørsmålet :"Hvordan har du det EGENTLIG?" ble ganske kjapt flettet inn i samtalen. Da jeg fortalte ham om mine hælplager minte han meg straks på at jeg hadde samme plager for ti år siden. Den gang fikk jeg homeopatmedisin og utrolig nok forsvant plagene. Jeg konkluderte da med at jeg nok hadde blitt bra uansett, men min venn homeopaten trodde naturligvis ikke det.

Det kan da ikke skade å prøve. Homeopaten er tross alt både hyggelig og intelligent i tillegg til at han løper fortere enn meg på maraton. Sist stilte han meg en drøss med underlige spørsmål Jeg fikk spørsmål både om søvn, mat og sans for humor og han konkluderte med at Sulphur var riktig valg av medisin. Etter litt googling (hvordan klarte vi oss uten google?) har jeg funnet ut at dette er fordi jeg er en sulphurpersonlighet (se link under). Da er jeg visst en sjuskete, men hyggelig og intelligent framtoning... ja, ja, de fleste av oss har dårlig selvinnsikt... ;-)

Nå har pillene kommet og jeg er klar. Fire sukkerkuler under tunga tre ganger daglig i tre til fem dager er instruksen. I tillegg må jeg kutte ut kaffe og kutte ned på sukker i 14 dager. Det siste blir tortur for en sulphurpersonlighet som stort sett har konsumert minimum åtte kopper kaffe allerede før kl. 12. Sukker vil jeg ikke snakke om (det er ikke så mye sukker i marsipan... eller?) Sulphurpersonligheter har visst ikke så veldig god selvkontroll...

De nærmeste dagene skal alle tegn på latent sykdom blusse opp. Homeopatien vekker visstnok kroppen til å ta opp kampen og da hører noen dagers forverring til. JUHU!!! Jeg er klar for kamp!!!





NIFAB

Sulphurpersonlighet

Brooks pure grit - en slags skoanmeldelse

Jeg er dypt forelsket i mine Pure Grit. De er rød. Rød er egentlig en fantastisk pen farge på sko. Såla er lysegrønn. Det er også vakkert. Det påstås at Scott Jurek har vært med på å utvikle dem, og hvem ønsker vel ikke å løpe som Jurek? For å være helt ærlig var Jurek hovedgrunnen til at jeg kjøpte dem.
Jeg går på det meste av billige markedsføringstriks.

Skoene er egentlig alt for lekre til å bruke i terrenget. De blir jo skitne! Jeg må innrømme at jeg ikke er noe særlig glad i å løpe i skogen, men nå har jeg jo  satt meg det målet at jeg må ha en 100 milesbeltespenne og da slipper jeg ikke unna. I tillegg er terrengløping  mye mer skånsomt for en halvgammel rekonvalesent enn landeveisløping. Aller helst vil jeg løpe på flatt underlag med musikk på øret og bare la tankene fly. Jeg tilhører en sær mennesketype som faktisk elsker tredemølla og gjerne løper langturer på den. Asfalten er også min venn.

I terrenget lurer det farer overalt. Når jeg både ser dårlig og har elendig koordinasjon og retningssans, er det ikke rart at jeg har valgt korte flate rundløyper som mine favorittkonkurranser. Jeg har faktisk løpt meg vill i lysløypa 1 kilometer unna der jeg bor flere ganger. Jeg har også løpt på en kvist, mistet brillene mine og rett og slett ikke funnet dem igjen. Da var det halvmørkt og 8 kilometer hjem. Hjemturen egner seg ikke for blogging, men kort sagt ble den lang... mye lenger ann 8 kilometer.En av årsakene til at jeg ble ultraløper er at turene mine i skogen alltid har blitt plusset på med X antall kilometer på grunn av at jeg har mistet retningen.

Det jeg kanskje misliker aller mest med terrenget er at man blir skitten og våt. Jeg trives rett og slett ikke med gjørme oppetter leggene. BASTA BOM!

Nå om dagen tåler ikke hælen min asfaltløping. Takket være mine Pure Grit holder jeg ut. Skoa sitter helt tett på foten og passer perfekt til mine brede føtter. Jeg har valgt samme størrelse som jeg bruker på andre løpesko. Da sitter de som en sokk, så de som lett får klaustrofobi i trange sko eller skal løpe langt bør gå opp en halv størrelse. Jeg løper uten sokker i  og har ikke fått et eneste merke på foten av dem. Jeg har også forsøkt med goretexsokker og skoene er såpass elastiske at det går greit, men hvis det ikke er veldig kaldt og vått er det ingen grunn til å ikke løpe uten. Skoene er ikke vanntette og det syns jeg er en fordel til mitt bruk. Min erfaring med vanntette sko er at vannet stort sett lurer seg inn uansett og ikke kommer ut. Det er mye mer ubehagelig enn å løpe i en lett og våt sko som puster godt.

Skoene er akkurat passe dempet. Jeg får god kontakt med underlaget samtidig som ikke hver eneste småstein og kvist stikker i foten. Skoene har tonnevis av det som rent subjektivt kalles løpsfølelse. Med mine Pure Grit svever jeg mykt som Jurek og har full kontroll.

Jeg har lite erfaring med terrengsko, men grepet på såla imponerer meg ikke. På vått føre sitter de rett og slett ikke i det hele tatt. Det gjelder også på is og snø. Da er det ikke mange utfordringer igjen. De skoene jeg hadde før var et par La Sportiva. De satt som limt både på våte røtter og stein, så jeg skjønner at terrengsåler kan være bedre.

Konklusjonen er at til mitt bruk er skoene helt perfekte. Jeg holder meg mest på sti og grusvei og er ikke klar for å skli på røtter og stein i regn og snø. De gir en helt ubeskrivelig fantastisk løpsfølelse og de er lekre.

Hvis du er ute etter et par terrengsko til utfordrende terreng i all slags vær bør du nok velge et par andre.

Er det noen som har tips til terrengsko som gir løpsfølelse, er brede framme og gir grep? Jeg har prøvd Continentalgreiene til Adidas og de var alt for trange...

Skoene kan kjøpes her

Og nå har jeg akkurat oppdaget at årets modell har bedre grep i sålen. Da blir det sannsynligvis et par til på meg i løpet av sommeren.

 

 

Herlig - en utgivelse som sitter med en gang!

En sjelden gang blir det utgitt et album som går rett i hjertet mitt. Bortsett fra  alt Tom Waits har gitt ut, kan jeg ikke huske å ha opplevd noe lignende siden Noel Gallaghers High Flying Birds.

 Denne plata er musikalsk i samme gate så hvis du liker brødrene Gallagher, Paul Weller, Arctic Monkeys med flere anbefales utgivelsen varmt.

Plata jeg snakker om er Miles Kane fra Last Shadow Puppets andre soloalbum som kom denne uka, "Don't forget who you are".

Dry needling. Er det smart?

Jeg har vel forsåvidt bestemt meg for å la hælen min få fred etter mislykket behandling med trykkbølgebehandling og kortison. Både lommeboka og hælen har nok godt av det.

Men så har jeg blitt anbefalt noe som kalles for "dry needling". Jeg er bare en telefonsamtale og en biltur unna å prøve det, men er skeptisk. Så vidt jeg forstår er det i likhet med trykkbølgebehandling nok en metode som lager irritasjon ved skadestedet og framskynder heling av den grunn.

Min umiddelbare lekmannstanke er at jeg ikke er langt unna å gjøre samme jobben ved å løpe med minimalt dempede sko.
Jeg forstår naturligvis at nålene går dypere , men likevel?

Tar jeg feil?

Er det noen der ute som har erfaring å dele?

Fra Norges Idrettskiropraktisk Forening

Og naturligvis klamrer jeg meg til det beste Googleresultatet:

The Method
A needle is used to puncture the plantar fascia of your numbed foot. This breaks up scar tissue and causes minor bleeding, which recruits blood cells to heal the tissue. Some doctors follow up with a steroid injection.

The Result
A study reported a 95 percent cure rate for dry needling combined with steroids. Though that may not even be necessary. "I use dry needling alone, and it's about 90 percent effective," says Levon Nazarian, M.D., of Thomas Jefferson University in Philadelphia.