Filmmaraton

I går var det kinoens dag. Det betyr halv pris på billetter og billig godteri.

Jeg og den av sønnene mine som deler musikkinteressen min har gledet oss vilt til å se Metallicafilmen , "Through the never" (hva nå det betyr) så den var obligatorisk. 

Resten av gutta ville se Marvelfilmen, "Thor, The dark world" så da kjøpte vi like godt billetter til den også.

At de to andre ikke ble med er en annen historie. Begge hadde mer enn gyldig grunn og får sett filmen i dag.

Med tilsammen fire timer film og tre timers pause mellom filmene kan det helt sikkert forsvares å kalle prosjektet filmmaraton. I vår familie prøver mannen i huset med blandet hell å befeste maraton som positivt ladet ord.

Snart arrangerer vi maratonspinning på jobb og i mitt enfold kan ikke jeg skjønne at noen kan motstå et arrangement der maraton er brukt i tittelen.

Metallicafilmen er introdusert som en musikkfilm med handling i motsetning til den forrige filmen som var en ren dokumentar. Den har vi naturligvis sett.

Handlingen var omtrent like spennende som David Hasselhoffs musikkvideoer fra åttitallet. 

Kort fortalt: 

En ung groupie ble sendt ut med en bensinkanne (Gimme fuel, gimme fire, gimme that which I desire! ) for å hente noe som lå i en veske vi aldri fikk se. På veien møtte han forskjellige former for makaber vold i beste trashmetalvideostil. 

Det er fullt mulig at det var masse intelligent symbolikk vi gikk glipp av, men egentlig tviler jeg litt på det...

Så da tror jeg at jeg har gjort det klart. Dette er en film for musikkinteresserte, ikke en spenningsfilm. At det bare var ca. 20 personer i salen tyder på at flere har skjønt det. Hvis du ikke liker Metallica er filmen et gigantgjesp. Det var den ikke for oss. 

Filmen er bygd opp rundt en konsert der vi blir ledet gjennom alle de største Metallicaalbumene. Showet på scenen er klippet rett ut fra platecovere "Master of puppets", "Justice for all" , "Death magnethic", osv. Et høydepunkt var da det skjedde en eller annen slags ulykke på scenen med påfølgende svikt i scenelyset. James Hetfield sier da: "Vi har da egentlig ikke bruk for alle effektene. Dette blir akkurat som i garasjen hjemme." hvorpå de drar en forrykende versjon av "Kill 'em all". Jeg vet at det er veldig usannsynlig at Metallica spiller i en garasje lenger, men der og da føltes det sånn. Rått og nakent, Metallica på sitt beste. "Kill 'em all", "Garage inc" , "St. Anger" og "S&M" er de albumene jeg liker best.

Et høydepunkt til var jammingen til rulletekstene der Metallica improviserer til tom sal. Den sekvensen kan sammenfattes i et ord: spilleglede.

Sammenfattet var dette en fantastisk konsertfilm. Med 3D-briller på følte vi det som om vi var tilstede på konsert.

Metallica leverer fortsatt. De er fjellstø musikere. Det er bare bassisten som ikke har vært med fra starten. Gitarduellene til Hetfield og Hammett er alle luftgitaristers drøm. Ulrich er like aggressiv, stø og kreativ som han var på åttitallet. Den "nye" bassisten, Trujilo, har et nærmest karikert sceneshow som passer veldig godt inn i settingen. Han er like samspilt som resten av bandet og briljerer av og til med soloer som kunne vært hentet rett fra jazzrockverdenen.

I Metallicadokumentaren fikk vi se at Trujilo ble ansatt på en audition. For å vise at vi mener alvor setter vi inn en halv million dollar i forskudd på kontoen din sa Hetfield. Det kan se ut for at det var en smart investering.

Etter Metallicafilmen var det tid for energipåfyll. I et maraton er det uhyre viktig at man ikke går tom. Det vet far alt om. På Peppes fikk vi stor pizza for prisen av en liten ved å vise kinobillettene. Det gjorde absolutt ingenting. Egentlig er en stor pizza akkurat passelig til to. For å drøye tiden litt ble det is på begge to til dessert. Det var i alle fall et argument vi trodde sterkt på begge to.

Film nummer to startet kl. 23. Vi hadde spart kinogodtet og satt klare i en helt fullsatt sal. Dette var nok en film mer for allmennheten enn den forrige filmen. Vi så den første Thorfilmen så også her var vi godt forberedt. 

Kanskje hadde jeg ikke dagen, men jeg må innrømme at jeg ble ganske skuffet. I mine øyne var det bare en endeløs rekke med kampscener og effekter. Men jeg så at folk koste seg rundt meg så problemet var nok at jeg ikke var i målgruppa. Han jeg hadde med meg beskrev filmen som OK og ikke mer enn det. Men jeg poengterer at det begynte å bli sent og vi hadde hatt en lang dag.

Vi kom hjem klokka 2 og vi fikk delt seier i årets filmmaraton.

Neste avtale vi har sammen er konsert med Volbeat i Oslo Spektrum 30.november. Det er ingen tvil om at vi gleder oss!