Totalt antall sidevisninger

søndag 22. desember 2013

God jul!




Da vil jeg ønske begge leserne mine en god jul og et godt nyttår. I år satser jeg på en inaktiv jul etter vennlige råd fra behandleren min.

Jeg har lastet ned en app som gir meg strålende øyne og glatt hud. Hvis jeg laster ned fullversjonen kan jeg visstnok få større pupper og pen rumpe i tillegg.

Jeg burde sikkert skrive noe klokt om slike apper, men velger å la være. Jeg har ingen ambisjoner om en samfunnskritisk blogg...

God jul!

tirsdag 17. desember 2013

Serviceavtale og krykker.

Da har jeg inngått en serviceavtale med en manuellterapeut. Første besøk var lovende og det ser ikke ut for at løperlivet mitt er helt over likevel.

Det fins nok massevis av dyktige terapeuter der ute, men etter diverse forsøk kom jeg til at jeg må bruke en i nærmiljøet. Ellers går rett og slett ikke logistikken opp. Metoden for valg av terapeut denne gangen var enkel. Jeg tok en telefonrunde og valgte den som hadde ledig time før jul. Blanke ark kan være like greit av og til.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt har satt meg inn i hva som er forskjellen på alle terapeutene, men i og med at manuellterapeuter støttes av det offentlige er de sannsynligvis ikke helt på jordet.

Etter å ha hatt første time med den nye ukentlige daten min forstår jeg at det pågår en sterk profesjonskamp der ute. Manuellterapeuten hadde noen meget interessante betraktninger rundt de andre terapeutene jeg har hatt gleden av å bli kjent med i 2013 (terapeutenes år). Men jeg er gammel nok til å lytte med et kritisk øre og gå videre.

Kort sagt kan jeg si at hun foretok en grundig undersøkelse og lyttet oppmerksomt til min historie. Det er alt for tidlig å trekke konklusjoner, men hun hadde noen interessante teorier. Jeg er henvist til CT for å bekrefte eller utelukke et tretthetsbrudd. Hvis det er den endelige diagnosen mener at jeg har rett til å være litt grinete på mine tidligere behandlere.

Ellers mente hun at i og med at jeg kun er skadet i en fot er balansetrening viktig. Når jeg blir løpende igjen skal jeg ha lært å belaste likt på begge sider. Jeg skal få et treningsprogram for å trene opp både muskulatur i foten og ren balanse. Jeg har også fått en ankelstøtte og en krykke fordi jeg feilbelaster. Å bruke krykke sitter litt langt inne. Jeg må innrømme at den ligger igjen i bilen foreløpig. Jeg har også fått løpeforbud og skal belaste foten minst mulig. Og nå er det snart juleferie. Huff... Er det noen som har TV-serier å anbefale for halvgamle kjedelige menn?

Som alle andre terapeuter med respekt for seg selv har også denne damen et prisvinnende apparat som behandler i dybden som de sier. Dette heter EMS. Elektronisk muskelstimulator. Det måler visstnok og gir respons i forhold til sirkulasjon i musklene (skeptisk!). I mitt tilfelle hadde jeg dårlig i sirkulasjon nedert i leggen på høyre side noe som stemmer godt med at jeg her hatt X antall overtråkk og et tretthetsbrudd der. Hun skal jobbe med å vekke musklene framover. Det var ihvertfall vondt og det liker jeg. Da føler jeg at det skjer noe.

Kort sagt: Min nye terapeut virket grundig, reflektert, interessert og erfaren. Hun tror også at hun kan hjelpe meg. Så får vi se etterhvert hva det blir til.

I dag skal hun lære meg å gå med krykke...

Jeg glemte visst å nevne at det var Twist på venterommet. Alle marsipanbitene forsvant. ;-)



onsdag 11. desember 2013

En sutrete oppdatering…


 

om hvordan det er å ikke få løpt. Nå har jeg løpt 8 kilometer på like mange uker. I fjor på denne tiden løp jeg ca. 800 kilometer i samme tidsperiode.  Jeg skal ikke prøve å late som at det er helt greit. Nå er ankelen/hælen så vond at jeg også merker det i hverdagen. Jeg kan verken gå eller løpe lange turer uten at hele foten brenner dagen etter og på morgenen stikker det kniver langt oppover leggen før jeg kommer i gang. Utenpå vises ingenting. Jeg får stadig kommentarer på at jeg ikke burde ta heisen istedenfor trappa og er litt lei av å svare på spørsmålet om hvor mye jeg har løpt siste tiden.

I dårlige perioder er jeg helt sikker på at jeg aldri kommer til å løpe en maraton igjen, men den tanken får ikke lov til å ta overtaket! JEG ER EN ULTRALØPER og ultraløpere gir ikke opp! Basta bom!!!

Og jeg vet at veldig mange har det MYYYE verre, men man er nå en gang seg selv nærmest og for meg har løping vært en grunnstamme i livet de siste 15-20 årene.

På fredag skal jeg til en lokal manuellterapeut. Å gå til kiropraktor i Brumunddal ble for krevende logistisk når det skal kombineres med jobb og familie. Hvis det ikke er løsningen må jeg nok vurdere å snakke med en kirurg. Jeg er fortsatt ved godt mot og jeg er fortsatt en løper!

søndag 1. desember 2013

Endelig Volbeat for far og sønn!

Trettenåringen har ventet i tre måneder på lørdagens konsert. Jeg tror han er Romerikes største Volbeatfan , og jeg var ikke akkurat uvillig til å bli med på konsert jeg heller.

Jeg oppdaget bandet i 2008 da "Guitar  Gangsters and Cadillac blood" kom ut. Da var de ikke blitt store utenfor Danmark enda og det var ingenting som tydet på at de noen gang skulle turnere i USA for fullsatte hus og komme på toppen av VG-lista i Norge. Den sære blandingen av blytunge riff, country og rockabilly traff meg umiddelbart. Med Volbeat på øret har bakkeintervalløkter gått som en lek. De bratteste bakker har vært som små fartsdumper.

Volbeat er definitivt ikke kritikernes band, men det morsomme er at de fleste også i det såkalte gode selskap lar seg rive med på konsertene.










Det beste som hittil har skjedd i denne unge mannens liv!




To supportband har vært med på Europaturneen, "Teenage Bottlerocket" og "Iced Earth".
Jeg tror ingen av bandene var i målgruppa for publikum der omtrent 80% så ut som samme publikumet en forventer å møte på DDE-konsert (fæle fordomsfulle meg). 
"Teenage Bottlerocket" spilte for omtrent kvartfull sal og jeg tror ikke det var mange som fulgte med på hva som foregikk på scenen. Vi så bare en som danset. Men bandet spilte fulle av energi og spilleglede. De var så søte og lekesinte at jeg bestilte T-skjorte med en gang jeg kom hjem. De hadde definitivt fortjent et mer entusiastisk publikum, men etter å ha sjekket youtube kan jeg konkludere med at de veldig ofte får nettopp det. Jeg vil veldig gjerne se dem på Rockefeller om de dukker opp der. Dette var nok ikke kvelden for gladpønk.



Så kom "Iced Earth" på scenen. Bandet har eksistert i 28 år og har hatt 32 medlemmer. Bare grunnleggeren og gitaristen Jon Schaffer har vært med hele veien.
Bandet tror jeg oppfyller alle heavyrockklisjeer som finnes. Bare logoen på bakteppet sier sitt. Det eneste som manglet var en sukkersøt heavyballade for å myke opp. 

Hele bandet var kledd i ermeløse svarte vester. Bassisten sto stort sett i gitaronanipositur og kastet hodet fram og tilbake med svart, fett langt hår, mens vokalisten skrek ut uforståelige tekster som inneholdt ordene fuck, hell og satan i en endeløs tirade. Den besetningen som er nå skal visstnok være en av de beste siden åttitallet da de faktisk ga ut noen gode album, men det vi hørte var veldig lite samspilt og to låter ble helt ødelagt av rotete lyd. Kanskje de hadde glemt å bli enige om hvilke sanger de skulle spille?

Etter hver sang ropte vokalisten "we are the Iced Earth!!!", så vi ikke skulle glemme det. Publikum fikk også gleden av å rope "Iced motherfucking earth" (se videolink nedenfor). Det morsomme var at de var helt blottet for selvironi.

Det var definitivt, underholdende, men ikke et musikalsk høydepunkt.




Så endelig etter diverse soundchecks og rykter om at konserten var utsatt en halvtime startet hovedattraksjonen. Introduksjonen med banjo og trampeklapp som går rett over i låten "Doc Holliday" med fyrverkeri og flammer er rett og slett overveldende. Derfra kjører de et tett sett med gamle og nye sanger. Setlista var lagt ut på forhånd så vi visste hva som kom. Det som kanskje fenger publikum aller mest er allsangfaktoren. Melodiene er så enkle og fengende at hvem som helst kan finne tonen og synge med på et vips. I tillegg kunne 
majoriteten av publikum mange av tekstene og salen kokte.



Kort sagt, Volbeat leverte det publikum ønsket og vi ble revet med. To timer gikk så alt for fort og vi håper bandet kommer tilbake i 2014.
 
Ikke verdens beste kvalitet, men en studie i heavyrockklisjeer . ;-)
 
Coverlåten "I only wanna be with you" fra en annen konsert. WOW!

onsdag 20. november 2013

Jeg har sett årets beste film!



Jeg har streamet min første film. Ja, jeg innrømmer det. Jeg som anser meg selv som rimelig oppegående når det gjelder data har aldri streamet en film før. Heldigvis er kona mi yngre enn meg og kan slikt. Hun hadde til og med en rabattkode så jeg slapp å betale, og er det noe jeg liker så er det å få noe gratis.

Når man streamer en film for første gang, må man velge med omhu. Dette hadde jeg planlagt lenge. Mine nærmeste trodde nok det var en impulshandling da jeg helt naturlig ved middagsbordet sa:

"Jeg tror jeg streamer en film i kveld jeg." 

Replikken utløste bare stillhet. Bare vent å se tenkte jeg.

Filmen jeg valgte er nok for litt spesielt interesserte, men jeg vil absolutt anbefale å bli spesielt interessert.

Dette er intet mindre enn et sant eventyr. Jeg velger ihvertfall å tro at filmen er sann . Den handler om en artist, Rodriguez, som solgte cirka seks eksemplarer av den første plata han ga ut. Etter en meget kort karriere skal han ha tatt sitt eget liv. En historie er at han tente på seg selv under en konsert, en annen at han ble pepet ut under en konsert, trakk fram en revolver og skjøt seg i hodet.

Så skjedde det utrolige. Kjæresten til en amerikansk soldat tok med seg en av platene til Rodriguez til Sørafrika. På den tiden (70-tallet) var Sørafrika et land fullt av sensur. Det var ikke tekstene til Rodriguez. Sørafrikas ungdom elsket sangene som både omhandlet tabuemner som sex og narkotika. Man trenger ikke rik fantasi for å forstå at sugar man ikke solgte godteri.
På kort tid ble han superstjerne i Sørafrika uten at noen visste hvem han var. På tross av myndighetenes forsøk på sensur ble det solgt flere millioner eksemplarer av de to platene hans.

Filmen funker både som drama, musikkfilm og dokumentar. Soundtracket har jeg hatt på øret siden jeg så filmen. Rodriguez har noen tekstlinjer som virkelig sitter og han kunne kunsten å lage hits.

Jeg er solgt. LØP OG STREAM!!!

Hele filmen ligger også ute på you tube i god kvalitet for de som ikke er så flinke som meg til  å streame. ;-)





torsdag 14. november 2013

Et skikkelig langt og kjedelig innlegg

Hmm.., et skikkelig seriøst innlegg om trening hører vel hjemme på en løpeblogg. Jeg har aldri oppnådd noen historiske tider, men jeg har klart å forbedre meg radikalt i mitt 16. år som løper.

Jeg debuterte som mosjonsmaratonløper i 1997. Det må vel bli 16 år siden det. I de 16 årene har jeg løpt regelmessig, i noen perioder mye, i andre perioder lite ettersom livet har gitt plass til det, men aldri en uke helt uten løping. 

Jeg har i alle disse årene vært ekstremt opptatt av å lese treningslitteratur så de teoretiske kunnskapene har det ikke vært noe galt med. Men resultatene har uteblitt inntil i fjor. Jeg glimtet til med 3:29 på Oslo maraton i 2005 og klarte 100 miles på under et døgn ( ca 21 timer) året etter og that was it inntil i fjor. Jeg må vel innrømme at jeg ikke har klart å ha skikkelig system over en lang periode noen gang.

Jeg har hatt lange joggevognperioder der jeg virkelig har fått trent bra over tid. Vi har hatt både enkel, tvilling og trillingjoggevogn i hus. Å løpe i skogen med to barn og sekk i vogna er kvalitetstrening så det holder, men definitivt ikke nok til å oppnå gode tider.  Men det gir unik kontakt med ungene og fokus bør vel være der. Disse turene var alltid på ungenes premisser og matpakkestopp var en naturlig pause, store gode matpakker. Jeg liker store matpakker.
Jeg har kost meg på laange turer nattestid. Jeg har løpt korte turer mens ungene har vært på aktiviteter. Ellers har jeg flittig brukt tredemølla på jobben når det har budt seg en sjanse. Med andre ord har hverdagens smutthull blitt utnyttet, men jeg har nok ikke funnet mange nok av dem. Eventuelt har jeg trengt alle disse årene for å bygge opp kroppen.

Litt gradvis ble jeg totalt uinteressert i resultater, men fortsatte som koseløper. Jeg syns det var helt greit å runde en femtikilometer på langt over fem timer og har kost meg skikkelig som fartsholder på 4:30 på Oslo maraton i noen år. Jeg hadde nok fortsatt sånn hvis jeg ikke hadde hatt bruk for en legeattest. 

Sommeren 2011 var legebesøket og for en som så på seg selv som veltrent ultraløper var det et lite sjokk. Jeg hadde høyt blodtrykk, høyt kolesterol og høy BMI. Legen anbefalte fysisk aktivitet. Hørt på makan! 

Da tok jeg tak! Der og da bestemte jeg meg for å bli i mitt livs beste form !!!

Og hvordan blir man i sitt livs beste form?
De bøkene har jeg lest. Det finnes dessverre ingen snarveier. For å bli god til å løpe må man løpe... Mest mulig.

Når man faktisk har gjort den erkjennelsen at man ikke er i form, er løsningen å begynne på scratch. 
Metoden er da rett og slett å løpe masse rolig helt til det løsner. På treningsspråket kalles det å bygge base. Jeg brøt alle regler i boka og økte treningsmengden radikalt. Løsningen for å tåle masse kilometer er å løpe flaut rolig. I flere uker beveget jeg meg rundt i nabolaget som en førstenyttårsdagsløper. Selv om jeg løp flaut rolig, løp jeg mye med smerter den tiden. Det var akkurat som om kroppen gradvis måtte venne seg til all belastningen. Smertene forflyttet seg. Etter å ha hatt vondt i knærne lenge forflyttet det seg til akillessene også videre. Jeg undertrykte og økte på. 
Noen økter gikk kjempelett og andre gikk så tungt at jeg lurte på om jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg hjem, men jeg hadde satt meg i hodet at hver eneste lille meter var viktig for målet. Når man klarer å få det fokuset er det mye lettere å komme seg over dørstokken og å stå opp klokka fem om morgenen for å få løpt langtur på seminar eller å slite seg ut i høstmørket når alternativet er pizza og film.

Utpå høsten en gang løsnet det gradvis. Løpingen gikk fortere og fortere og mer og mer uanstrengt. Plutselig kjentes to mil på tredemølla i femblankfart som en veldig rolig langtur... magi. Jeg kuttet også radikalt ned på kaker og marsipan i den perioden. Vekta raste ned og den som vet litt om løping vet at vektnedgang gir resultater. Vekta raste faktisk så mye ned at jeg måtte passe på. Jeg veide meg ca. hver fjerde uke på en vekt som måler fettprosent for å se om det gikk for mye ned. Selv om til og med løpetightsene ble slaskete og vide hadde jeg full kontroll.

Dette tok jo forsåvidt ikke lang tid og jeg begynte å sette meg mål. Under 4 timer på femtikilometer og 73 km på sekstimers hørtes ut som ren galskap. Man trenger litt å strekke seg etter tenkte jeg, men jeg sa det ikke høyt.

Første løp var i Februar, innendørs femtikilometer. Jeg  spisset formen med litt mer fartstrening en kroppen tålte og fikk en skikkelig strekk i lysken tre uker før. Da ble oppladningen foretatt på romaskin, stepmaskin og spinningsykkel. Jeg hadde prøveløpt noen turer på tredemølle i dagene før og smertene hogg til omtrent etter førti minutter hver gang. Godt utgangspunkt... 

Morgenen før løpet kjente jeg det også i lysken, men tenkte jeg kunne dra inn på Bislett for å hilse på kjente om ikke annet. Jeg startet naturligvis, gamle idioten. Jeg løp første halvdel rolig og ventet på smertene, men de kom aldri og jeg løp med negativ split og kjempeoverskudd. Jeg endte på solid pers men langt unna sesongens målsetting. problemet med å ha femtikilometer som mål er at det bare arrangeres to løp i året i Norge. Lyskesmertene kom aldri tilbake så av og til fungerer det veldig greit å løpe av seg skader.

Da var jeg tilbake i trening igjen og jeg tror oppholdet med alternativ trening bare gjorde godt.

Jeg fortsatte med å trene forholdsvis mange kilometer med fokus på progressive langturer, som er den treningen jeg har aller mest tro på. 

Som et innfall meldte jeg meg på Sentrumsløpet og proklamerte høylytt et mål om å komme under 40. Da kjørte jeg to uker med halseløs fartstrening i forkant. Sub 40 lyktes ikke, men jeg dummet meg heldigvis ikke ut med mer enn 39 sekunder. Jeg er definitivt ikke skapt for korte distanser.

Forsøket ødela heldigvis ikke for oppbygningen til sesongens hovedmål, Romerike sekstimers. 

Jeg fortsatte å samle kilometer og la samtidig inn en del tempoøkter og intervall. Jeg løp ingen skikkelige langturer, men hadde mange dager der jeg løp en halvhard halvmaraton på morgenen etterfulgt av en kvalitetsøkt utpå ettermiddagen. Jeg har sterk tro på at det er godt nok. Det er ikke lett å sette av tid til langturer over tre timer, men for kortultra tror jeg denne løsningen holder.

Femtikilometerpersforsøket hadde jeg gitt opp. Familielogistikken ble for komplisert. Men så bød det seg en sjanse gitt. Det vi skulle den helgen ble avlyst og jeg meldte meg på Drammen 50K over natta. Dette er et lavterskelløp der det bare er å sende en sms til Tom Rune for å melde seg på.

Stinn av kilometer sto jeg på startstreken. 7 dager før hadde jeg løpt en treningshalvmaraton på 1:31 så hvis jeg hadde tatt det med ro i uka kunne en mulighet for superkompensasjon være til stede, men ta det med ro var ikke helt min stil i den tiden.

Selv om oppladningen ikke var etter boka måtte jeg prøve å nå målet mitt. Jeg gikk rett og slett ut helt kontrollert på skjema til fire timer. Jeg spiste som planlagt jevnlig mine smultringer og ventet på å møte veggen. Veggen kom aldri, 3:59 og min første og sannsynligvis siste pallplass i et løp. Wow! Jeg er udødelig. Innerst inne tvilte jeg sterkt på at under fire timer var mulig, men det var det jo ikke ! 

Jeg var i full trening igjen bare etter en par dager og så det som en grei pekepinn på at jeg ikke tok ut hele potensialet. 

Etter dette fikk Romerike sekstimers fullt fokus. Først en stund mitt vanlige opplegg med mest mulig maratonfart på mølla, pluss noe intervalltrening og tempoturer i tikilometer konkurransefart. Jeg overrasket til og med meg selv med en tikilometer langt kjappere enn konkurransefart.

Så åtte ukers program før sekstimers besto av åtte bakkeintervalløkter på fire uker og masse tempoøkter og langturer opptil tretti kilometer i maratonfart. I tillegg løp jeg veldig mange rolige turer med fosterbarnet vårt i joggevogn som supplement til programmet. Tom Osler sier at rask gange og jogging som supplement er sterkt undervurdert.  Det ble pluss minus 100 kilometer i uka en periode. For meg er det akkurat så mye jeg tåler. Andre i ultramiljøet løper det dobbelte. 

Siste tre ukene sto i nedtrappingens tegn. 75%-50%-20% av vanlig mengde. Jeg kuttet ikke fartstrening og fortsatte å løpe i maratonfart pluss noen korte intervalløkter.

Treningsopplegget mitt har vært inspirert av Pfitzinger, Osler, Higdon og Lydiard. Jeg trente nok akkurat på grensen av det som var smart og gamblet mye med manglende restitusjon, men jeg prøvde å kjenne etter.

Løpsdagen følte jeg meg rett og slett i mitt livs beste form og det tror jeg også jeg var. Jeg tok på meg headset med en spilleliste bestående av en passelig blanding britpop og heavy og la ut omtrent i samme tempo som jeg hadde tenkt å avslutte i. Jeg møtte veggen et eller annet sted etter maraton og dabbet litt av en periode, men fikk fylt på næring og noen friske gitarsoloer ned Steve Vai, som ga meg ny energi. Maratonpassering var omtrent som i Drammen. Jeg endte på 71,4 og er kjempefornøyd selv om det ikke ble 73. Det er greit å ha litt til gode til senere. 

Da var jeg ferdig med sesongen og fornøyd og det var nok nå jeg skulle tatt en skikkelig pause, men av gammel vane fortsatte jeg samme treningen. Etterhvert begynte jeg med tanker om at en liten maraton til kan vel ikke skade. Når man løper ultra forsvinner lett respekten for maratondistansen. Jeg har ofte løpt like langt på trening. Men derifra til å gå helt i kjelleren er det langt.

På Jessheim gikk jeg for aller første gang i mitt liv helt i kjelleren i en konkurranse. Jeg kunne ikke løpt et sekund fortere enn de 3:10:30 jeg endte på og det skulle jeg få merke.

 Dum som jeg var syns jeg egentlig ikke det var passende med en pause enda heller. Det blir jo arrangert femtikilometer på Bislett i februar jo ... Kort og greit... Jeg kom aldri skikkelig i gang etter Jessheim. Kroppen verket på stadig nye steder, men jeg trumfet gjennom det jeg klarte av trening helt til det smalt natt til nyttårsaften. 

Som en konklusjon kan jeg si at jeg kommer til å følge akkurat samme opplegget når jeg en gang er skadefri igjen , men en lengre pause i løpet av året er nok smart...






Lean, mean running machine (ihvertfall mentalt)


Bedagelig anlagt skilpaddeløper og gullbrødambassadør).

torsdag 7. november 2013

Lisensskandalen


Jeg må bare løpe av og til hvis jeg skal være i stand til å boikotte Sentrumsløpet i april. 😏

søndag 3. november 2013

Filmmaraton



I går var det kinoens dag. Det betyr halv pris på billetter og billig godteri.

Jeg og den av sønnene mine som deler musikkinteressen min har gledet oss vilt til å se Metallicafilmen , "Through the never" (hva nå det betyr) så den var obligatorisk. 

Resten av gutta ville se Marvelfilmen, "Thor, The dark world" så da kjøpte vi like godt billetter til den også.
At de to andre ikke ble med er en annen historie. Begge hadde mer enn gyldig grunn og får sett filmen i dag.

Med tilsammen fire timer film og tre timers pause mellom filmene kan det helt sikkert forsvares å kalle prosjektet filmmaraton. I vår familie prøver mannen i huset med blandet hell å befeste maraton som positivt ladet ord.

Snart arrangerer vi maratonspinning på jobb og i mitt enfold kan ikke jeg skjønne at noen kan motstå et arrangement der maraton er brukt i tittelen.

Metallicafilmen er introdusert som en musikkfilm med handling i motsetning til den forrige filmen som var en ren dokumentar. Den har vi naturligvis sett.

Handlingen var omtrent like spennende som David Hasselhoffs musikkvideoer fra åttitallet. 

Kort fortalt: 

En ung groupie ble sendt ut med en bensinkanne (Gimme fuel, gimme fire, gimme that which I desire! ) for å hente noe som lå i en veske vi aldri fikk se. På veien møtte han forskjellige former for makaber vold i beste trashmetalvideostil. 
Det er fullt mulig at det var masse intelligent symbolikk vi gikk glipp av, men egentlig tviler jeg litt på det...

Så da tror jeg at jeg har gjort det klart. Dette er en film for musikkinteresserte, ikke en spenningsfilm. At det bare var ca. 20 personer i salen tyder på at flere har skjønt det. Hvis du ikke liker Metallica er filmen et gigantgjesp. Det var den ikke for oss. 

Filmen er bygd opp rundt en konsert der vi blir ledet gjennom alle de største Metallicaalbumene. Showet på scenen er klippet rett ut fra platecovere "Master of puppets", "Justice for all" , "Death magnethic", osv. Et høydepunkt var da det skjedde en eller annen slags ulykke på scenen med påfølgende svikt i scenelyset. James Hetfield sier da: "Vi har da egentlig ikke bruk for alle effektene. Dette blir akkurat som i garasjen hjemme." hvorpå de drar en forrykende versjon av "Kill 'em all". Jeg vet at det er veldig usannsynlig at Metallica spiller i en garasje lenger, men der og da føltes det sånn. Rått og nakent, Metallica på sitt beste. "Kill 'em all", "Garage inc" , "St. Anger" og "S&M" er de albumene jeg liker best.

Et høydepunkt til var jammingen til rulletekstene der Metallica improviserer til tom sal. Den sekvensen kan sammenfattes i et ord: spilleglede.

Sammenfattet var dette en fantastisk konsertfilm. Med 3D-briller på følte vi det som om vi var tilstede på konsert.
Metallica leverer fortsatt. De er fjellstø musikere. Det er bare bassisten som ikke har vært med fra starten. Gitarduellene til Hetfield og Hammett er alle luftgitaristers drøm. Ulrich er like aggressiv, stø og kreativ som han var på åttitallet. Den "nye" bassisten, Trujilo, har et nærmest karikert sceneshow som passer veldig godt inn i settingen. Han er like samspilt som resten av bandet og briljerer av og til med soloer som kunne vært hentet rett fra jazzrockverdenen.

I Metallicadokumentaren fikk vi se at Trujilo ble ansatt på en audition. For å vise at vi mener alvor setter vi inn en halv million dollar i forskudd på kontoen din sa Hetfield. Det kan se ut for at det var en smart investering.




Etter Metallicafilmen var det tid for energipåfyll. I et maraton er det uhyre viktig at man ikke går tom. Det vet far alt om. På Peppes fikk vi stor pizza for prisen av en liten ved å vise kinobillettene. Det gjorde absolutt ingenting. Egentlig er en stor pizza akkurat passelig til to. For å drøye tiden litt ble det is på begge to til dessert. Det var i alle fall et argument vi trodde sterkt på begge to.


Film nummer to startet kl. 23. Vi hadde spart kinogodtet og satt klare i en helt fullsatt sal. Dette var nok en film mer for allmennheten enn den forrige filmen. Vi så den første Thorfilmen så også her var vi godt forberedt. 

Kanskje hadde jeg ikke dagen, men jeg må innrømme at jeg ble ganske skuffet. I mine øyne var det bare en endeløs rekke med kampscener og effekter. Men jeg så at folk koste seg rundt meg så problemet var nok at jeg ikke var i målgruppa. Han jeg hadde med meg beskrev filmen som OK og ikke mer enn det. Men jeg poengterer at det begynte å bli sent og vi hadde hatt en lang dag.

Vi kom hjem klokka 2 og vi fikk delt seier i årets filmmaraton.

Neste avtale vi har sammen er konsert med Volbeat i Oslo Spektrum 30.november. Det er ingen tvil om at vi gleder oss!







mandag 28. oktober 2013

Ankelskade

Nå er ankelen min enda litt mer skadet... Med litt flaks kan jeg ha vridd den på plass .;-)

fredag 25. oktober 2013

Seriøs forskning viser...



Det er spennende å lese faglitteratur. Det er også spennende å se hvor lett det er å overbevise hvis man har en klar hypotese.
Denne boka har jeg akkurat lest. Den kan lastes ned gratis fra Amazon. Hvis du ikke har lesebrett kan
du laste den ned i en app.


Bokas budskap er like enkelt som tittelen. Ingen aktivitet over hvilepuls er sunt. Hvis du slutter å trene, eller rett og slett ikke begynner med det vil du få et lengre liv med mer overskudd og energi enn om du trener.

Som jeg leste i et tysk løpeblad jeg abonnerer på: "Man blir ikke eldre av å løpe, løpere bare ser eldre ut."

Boka innleder rett og slett med denne påstanden:

"The secret to a long and healthy life is to do as little exercise as possible, ideally none. Limit your physical activity to doing just the usual everyday things your body is accustomed to. Any kind of physical  exercise oxidises and ages the body before its time, causing a multitude of illnesses and chronic bad health."

Forfatteren argumenterer blant annet med at det tar tid før nye forskningsresultater fester seg i befolkningen og at forskningen de siste årene har gått mye i samme retning.

Risikofaktorer ved trening er at skjelettet blir svakere (i følge forfatteren er det bevist), man tapper kroppen for mineraler og øker sjansen for å få kreft, diabetes og mange andre sykdommer. Det siste er på grunn av at vi hyperventilerer under trening og det er det mange studier som viser at er sykdomsfremkallende.
Forfatteren mener også å kunne bevise at millioner av mennesker verden over årlig dør enten under eller rett etter trening.

Alle disse farene ved trening blir grundig belyst i boka og det henvises til mange mer eller mindre seriøse studier. Et argument for å trene hardt er blant annet at mennesket er skapt for hardt arbeid. At steinaldermennesker jobbet hardt er nok sant, men var de sunne og friske og hadde lange liv?

Det mest spennende ved boka er at jeg faktisk kjenner en liten tvil innvendig. Kanskje det er noe i det? Kanskje trening ikke er så veldig sunt likevel. Jeg har jobbet mange år i eldreomsorg og sitter ikke igjen med inntrykk av at de eldste, lykkeligste og sprekeste pasientene var tidligere idrettsutøvere.

Akkurat nå sitter jeg her etter over femten år med langdistansetrening. Jeg har ledd som knaker, en kronisk vond ankel , anstrengelsesutløst astma , et stort hjerte som slår ujevnt og speilbildet mitt ser definitivt mer enn femti år gammelt ut.

Den eneste trøsten er at min motivasjon for trening aldri har vært å bli sunn og frisk. jeg trener rett og slett for å stilne et innvendig sug. Så enkelt er det. Jeg får bare håpe på at det ikke forkorter livet mitt for mye. Jeg har nemlig planer om verdensrekord på maraton i klassen 85+ .:-)
 


torsdag 10. oktober 2013

Jeg prøver å skape en ny trend

Ingen er pene når de trener. Derfor skal jeg fra nå av legge ut stygge ærlige bilder.

There's no easier way to keep fit, trim and strong

Riders in the sky – Johnny Cash 3:43
Feel Good Inc.- Gorillaz 3:45
T.N.T – Anthrax 3:37
Sacred darling- Gogol Bordello 1:49
Crazy train- Ozzy Osbourne 4:50
Six pack of beer – Hank Williams III 2.32
Gonna make you sweat- C+C Factory 4:04
Finland- Monty Python 2:04
Feel so numb- Rob Zombie 3:54
Jeg marsjerer ved din side- Wenche Myhre 2:13
Start wearing purple- Gogol Bordello 3:43
Bli hos din mann- Gro Anita Schønn 2.38
Brick by brick – Arctic monkeys 3:00
What a wonderful world- Louis Armstrong 2:21

For en utrolig fantastisk perfekt spilleliste til dagens personalspinning. Men fikk jeg brukt den? Nei...
Den utrolig fantastiske spillelista ligger fortsatt ubrukt i spotify. Hvis noen har lyst på den er det fritt fram. 
Først to sanger oppvarming. Så seks intervaller med 2-3 minutters pause. Helt perfekt er den ! Den passer til all slags intervaller både utendørs og innendørs og her er det masse musikkhistorie.

Grunnen til at den ikke ble brukt var noe så banalt at jeg manglet en kabel. Usj. Jeg håper kabeltyven leser bloggen min for da bør vedkommende skamme seg dypt. Man stjeler ikke viktige kabler! Fysj! Det gjør man bare ikke.

Jeg fikk heldigvis låne en cd med medfølgende oppskrift til 4X4 som de kaller det. Tema filmmusikk.

Selv om instruktøren til tider grein på nesa av musikkvalget fikk vi oss en god økt i dag også.

Og jeg fikk leke maktmenneske. ;-)





Hipp hurra for Amazon !


 
Foe en ukes tid siden tok jeg Kindlen min ut av lomma og den så sånn ut... Huff tenkte jeg. Den er ikke kjøpt gjennom Amazon og jeg har en versjon som bare skal selges i USA. Jeg kjøpte den billig av en som er ofte i USA.
 
Men det skader ikke å prøve. For å slippe masse mailing fram og tilbake prøvde jeg meg på kundechatten til Amazon. Her var det rett og slett ingen problemer. Kindlen hadde jeg registrert digitalt så da var det det samme for dem hvem som opprinnelig hadde kjøpt den. Det eneste problemet var at den versjonen jeg har ikke kan sendes til utlandet. Men det var jo ikke noe problem. De kunne sende meg en reklamefri uten mellomlegg.
 
I tillegg til at kundebehandleren ordnet opp kjapt og smertefritt takket han meg mange ganger på amerikansk vis for at akkurat han fikk lov til å hjelpe meg og unnskyldte veldig for de problemene den ødelagte kindlen skapte for meg.
 
Rett etter chatsamtalen fikk jeg inn en mail med instruksjoner for å lese bøkene på smartphone, nettbrett eller PC i tillegg til at de hadde satt opp den nye kindlen min på profilen min på amazon og slettet den gamle. Denne mailen var naturligvis også rikelig krydret med beklagelser og lykkeønskninger.
 
Tre dager etter kom pakken med UPS helt kostnadsfritt.
 
Dette kaller jeg kundebehandling !

onsdag 18. september 2013

Fra nå av min yndlingsdings

Jeg har kjøpt Kindle og er hekta. Jeg kommer nok til å skrive noen ord om den, men nå har jeg ikke tid. Jeg må lese!





torsdag 5. september 2013

Delmål 1

Da er jeg godt i gang med rotreningen. Kanskje jeg må få kjøpt meg en robåt til sommeren ...


onsdag 4. september 2013

mandag 26. august 2013

Sannhetens øyeblikk og et kortsiktig måll




Nå har jeg brukt noen dager på furting så da sier jeg meg ferdig med den biten. Jeg trodde jeg var på vei tilbake til løping, men var visst ikke det. Da får jeg ta konsekvensene. Nå fortsetter jeg med noen veldig få korte løpeturer i terreng og ikke mer. Jeg tåler ikke fart, ikke tredemølle, ikke mengde og ingenting annet som gjør løping morsomt.

Men jeg kan ikke gi opp for det. Jeg avskyr alternativ trening, men er heldigvis glad i podcaster, musikk og lydbøker. Trene må jeg. Hvis jeg ikke får trent blir jeg gal, men alternativ trening er nok for en løper noe av det samme som metadon for en heroinist. Det gir ingen rus, men stilner de verste abstinensene. 

Jeg har nå i sommer trent mindre og mindre... Uten et klart mål  har det rett og slett vært vanskelig å holde koken. Jeg har blitt for gammel til at det er motiverende å bli tynn og muskuløs. Egentlig syns jeg vel forsåvidt at de fleste kler best å ha litt fett på kroppen. Masse store muskler vil jeg heller ikke ha.

Under ettermiddagens tidsklemmeøkt på romaskinen virket plutselig hjernen er bittelite øyeblikk og jeg fikk en ide. Jeg må sette meg et mål som ikke inneholder løping. Det lille jeg klarer å løpe fortsetter jeg med, men alt press kan føre meg rett ut i samme elendigheten igjen. Å bli bra kan ta uker, måneder eller år, men det skal ikke stoppe meg fra å holde formen.

Herved publiseres mitt mål på Internett :




mandag 19. august 2013

En konsertopplevelse av de sjeldne.

Ai ai, jeg tror jeg snart har landet. Nå er det fem dager siden jeg og den mest musikkinteresserte av sønnene mine var på konsert.

Dette var en ren impulshandling. Jeg ble tilbudt to billetter av en som ble forhindret fra å reise i siste liten (stakkars mann) og vi slo til. 

Konserten vi var på var megaprosjektet The Wall med Roger Waters. Jeg var 15 år gammel da The Wall ble gitt ut. I de tider var vi nødt til å kjøpe musikk for å høre på den, så jeg hadde langt fra hørt alt Pink Floyd hadde gitt ut men hadde latt meg fascinere av de to albumene jeg hadde investert i. 

De to albumene jeg hadde var Ummagumma og Animals. I ettertid har jeg hørt at albumet Ummagumma definitivt ikke var noe Pink Floyd var stolte av, men jeg slukte det. "Wish you were here" og "Dark side of the moon" hadde den unge selvutnevnte musikksnobben erklært som for kommersielle så de albumene hørte jeg ikke på før utpå nittitallet. 

På Animals fant den meget unge tenkeren i meg masse skjulte budskap og annet filosofisnacks. Albumet er jo også gjennomtolket av andre så ikke en gang Waters lenger er helt sikker på hva de mente med tekstene i utgangspunktet.

  "If you didn't care what happened to me, And I didn't care for you, We would zig zag our way through the boredom and pain Occasionally glancing up through the rain. Wondering which of the buggars to blame And watching for pigs on the wing." 

The Wall hadde fått en så massiv forhåndsreklame at jeg hadde spart penger og møtte opp I platebutikken på utgivelsesdatoen. Det albumet satt med en gang. Jeg tror rett og slett ikke jeg hørte på så mye annet i noen uker. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forstå alle bildene og alt det rare Roger Waters prøvde å formidle, skrev det opp på små lapper som jeg hadde i pennalet mitt og rett og slett pugget. Å legge dette tekstmaterialet i hendene på en stakkar i sin mest sårbare alder var farlig.

  "She won't let you fly but she might let you sing" 

"What shall we use To fill the empty spaces Where we used to talk? How shall I fill The final places? How should I complete the wall"

Vi hadde ikke google på den tiden så tekstene fikk nok av og til en betydning som passet min hverdag bedre enn det som var tiltenkt. The Wall tegnet min ungdom selv om jeg verken mistet min far som barn eller ble narkoman rockestjerne. 

Tre år etter kom filmen. Jeg så den mange ganger og oppdaget nye ting etter hver gang. Her var det så stappfullt av bilder og meninger at en stakkar ikke fikk nok. Jeg elsket den filmen. 

Mange år etter (midt på nittitallet) så jeg filmen igjen. Jeg ble kjempeskuffet. I mitt da litt modnere hode så jeg ikke lenger magien. Jeg syns mye av symbolikken var alt for enkel og lite troverdig og effektene plumpe. Etter det har jeg respektert Pink Floyd som et veldig dyktig band, men bare lyttet til dem av og til. Jeg lot meg rive med av soloprosjektene til David Gilmour og Waters geniale "Amused to death", men dvelte ikke lenge ved noe av det. Derfor var ikke forventningene veldig høye foran torsdagens konsert. 

Dette blir sannsynligvis en flott forestilling med strømlinjeformet perfekt musikk og heftige effekter, tenkte jeg. Sannsynligvis en helt grei opplevelse for sønnen, men jeg så for meg at jeg nesten kom til å kjede meg litt. Så feil kan man ta! 

Jeg ble fanget fra første strofe. Hele ungdommen kom rasende. Både jeg og Waters har modnet på den tiden. Da Waters sang duett med seg selv på "Mother" i opptak fra 1980 klarte jeg ikke å holde tilbake tårene. Dette ble for sterkt. Waters = Pink = Einar. Jeg skjønte det bare ikke før på torsdag. Jomen ble det folk av både meg og Waters. 

Waters har lyktes veldig i å finne tråden til nåtiden i prosjektet. Han har rett og slett gjort "The Wall" tidsaktuell og visuelt er det helt mesterlig. Det er veldig vanskelig å bruke så mye effekter uten at det virker overlesset. The Wall har rett og slett blitt et manifest mot all vold, terrorisme og krig. Selv om det noen steder kan se ut som om Waters velger side gjør han ikke det. Han er naivt mot all urettferdighet og vold. 

JEG ER SÅ GLAD AT JEG FIKK OPPLEVE DETTE SAMMEN MED SØNNEN MIN! JEG ER RETT OG SLETT SKIKKELIG CAPSLOCKBEGEISTRET !!! 

Oppsummering av de største øyeblikkene på konserten:
 - Barnekoret 
- Duetten med en ung Roger Waters på "Mother" - 
-Gitarsoloen på toppen av muren på "Comfortably numb" (Helt magisk, ingen kunne gjort det bedre) -
- Da musikerne etter showet kom ut i slitte bukser og t-skjorter og viste seg å være menneskelige. 

På konserten kjøpte jeg bare t-skjorte til sønnen min, men nå har jeg bestilt en til meg selv også og de skjortene er verdigjenstander.



lørdag 10. august 2013

Da fikk jeg på meg startnummer en gang i år

I dag har jeg hatt startnummer på. 

Da kan jeg ikke lenger si at løpssesongen 2013 ikke ble noe av... Bare nesten.

Jeg har vært påmeldt dette løpet to ganger før, men har klart å lete opp gode grunner til å ikke møte opp. Jeg syns egentlig ikke det er så veldig gøy å presse meg i motbakkene. Som ultraløper er jeg opplært til å gå i motbakker for å spare krefter. Men dette er et lokalt løp (start 100 meter fra arbeidsplassen min). Og lokale løp syns jeg at bør støttes.

Jeg er vant til å bruke den første timen på å finne rytmen og bli varm. Det går ikke når jeg skal løpe 4,3 km.

Det jeg var mest bekymret for i dag var naturligvis ankelen. Den overlevde. Naturligvis er den vond, men det er visst i følge kiropraktoren greit. 

Jeg bestemte meg for at en tid på rundt førti minutter var en grei plan. Jeg løp løypa på 45 minutter i forrige uke og litt fortere må vel være greit i en konkurranse tenkte jeg. Det skjemaet viste seg å være baktroppen og akkurat nå er det helt greit. Det ser ut for at de fleste på mitt nivå valgte å melde seg på i mosjonsklassen. 

I 2013 er jeg helt uten ambisjoner. Jeg løp mye, gikk litt, passerte noen, fant aldri motivasjon for å presse over terskel, men fikk i følge pulsklokka en pen terskeløkt. Og på toppen var det bananer, saft og medalje.

Oppsummering:

- Motbakkeløp er for tøffere folk enn meg.
-Jeg er i elendig løpsform.
-Ankelen liker motbakketrening.
-Er det virkelig mulig å nå toppen på under 24 minutter, som vinneren og en par til gjorde?
-Hvis det passer inn stiller jeg også neste år.

Løpet anbefales for de som liker motbakkeløp. Alt fungerte bortsett fra toaletter, som består av en dobbel utedo.



Men en ting motbakkeløperne ikke snakker om er at du må kreke deg ned igjen... Det er vondt det...

Foto: Bjørn Saksberg


Foto: Bjørn Hytjanstorp

fredag 9. august 2013

Oops... Er det noe lurt da?







Akkurat nå ser det ut til at jeg kommer til å løpe mitt livs første motbakkeløp i morgen. Jeg meldte meg på for en halvtime siden. Traseen kjenner jeg som min egen bukselomme så jeg vet hva jeg går (løper...) til. Den går rett og slett bare oppover. 

Jeg har prøveløpt to ganger i forrige uke så da vet jeg at jeg klarer å komme til toppen litt fortere enn sistemann i fjor. Uansett må jo noen være sist.

Sannsynligvis trenger jeg hjelp ned igjen, men jeg vet det er dyktige folk i Røde Kors i distriktet så det tar  jeg med knusende ro.

Jeg ber alle om bare å ønske meg lykke til. Jeg vil ikke høre et eneste argument mot å stille...


Fra forrige ukes prøveløping av Åneskoll Opp.

torsdag 8. august 2013

Jeg er ikke helt sikker på hva vi fisker etter

I vår familie er det nå fire sportsfiskere. Eller egentlig er det tre sportsfiskere. Den fjerde er med for å knyte knuter, ordne opp i snører som har vaset seg sammen, komme med dårlige råd og være moralsk støtte.

Fisketurene våre ser veldig pene ut på bilder, men som vi alle vet. Bilder lyver. Noe av det som ikke kommer med på bildene er mygg, regn, klissvåte klær, ting vi mister i vannet og en utålmodig far. 

Å prøve å rydde opp i tre fiskesnører som har satt seg sammen mens man sitter i en sky av mygg og knott er beinhard mental trening.

Gutta, spesielt trettenåringen, leser alt han kommer over om fisking. De kan mye både om vær, vindretninger og sluker. Åpenbart har nok fiskene lest det samme så de forstår at en  kobberfarget spinner fra Abu er bare juks eller at maggot stort sett blir servert sammen med en krok med mothaker.

Vi innrømmer det. Vi har aldri fått en eneste fisk, men det har helt sikkert nappet og det har ikke vært småfisk. Det skal være sikkert og visst.

Vi fortsetter å fiske og måler suksess i antall mistede sluker. Vi får jo turen og masse frisk luft, som voksne forstandige mennesker pleier å si.




Myggen beit og fisken vakte...


Her går det en sluk til en verdi av femtini kroner...


Prinsessa i flokken har naturligvis rosa prinsessestang.


Her bestemte vi oss etterhvert for at det var like gøy å bade.

onsdag 31. juli 2013

Balansetrening

En av grunnene til at jeg begynte med løping var at enkelheten fascinerte meg. 

Balansetrening er ikke enkelt! Det er kjempevanskelig!