Totalt antall sidevisninger

lørdag 13. desember 2014

tirsdag 25. november 2014

Er ultraløping galskap?

Hvis vi har et ønske om at ultraløping som sport skal bli tatt seriøst tror jeg vi må slutte å snakke om hvor gærne vi er hele tiden. Ultraløping er ikke galskap.

Jeg tror faktisk vi må jobbe mer med å fortelle de vi møter på vår vei at det blir notert rekorder og ført statistikker i idretten vår. Det eksisterer også både nasjonale og internasjonale mesterskap i ultraløping.

Dødsfall og alvorlige skader er mye mer utbredt på kortere distanser enn på ultradistansene.Galskap blir fort et negativt ladet ord og vi ønsker vel å bli tatt seriøst, eller?

Rent personlig syns jeg det minner mer om galskap å trene i fire timer for dagen i ti år for å løpe 100 meter eller å sende ut 22 gærninger på en gressplen for å slåss om en ball. For ikke å snakke om å sette utfor en bakke med planker på beina for å hoppe over 100 meter.

Ultraløping på høyt nivå er stor idrett. Mosjonsultraløping er overkommelig for de fleste med litt langdistansetrening. Det er definitivt ikke galskap.


Ferdig snakka!







søndag 16. november 2014

#5maraton7dager




I noen år har jeg hatt to treningsmål. Den første gangen jeg publiserte det var på kondisjonsforum i 2010. Det ene målet er å løpe fem maraton på en uke. Det andre er å løpe 100 km på en treningstur. Hittil har jeg hatt cirka en million gode grunner for å ikke gjøre det. Nå har jeg forhåpentligvis kommet på en god grunn til å gjøre det.

2. februar starter en uhøytidelig facebookutfordring, fem maraton eller halvmaraton på sju dager. Arrangementet har naturligvis egen hashtag , #5maraton7dager.

Arrangementsbeskrivelsen er som følger:
Løp fem GPS-målte maraton eller halvmaraton på en uke. Offisielle resultater gjelder naturligvis også. Det er fritt valg om du vil løpe alle på en dag eller fordele dem utover uka. Eneste kriteriet er at maraton- eller halvmaratondistansen ikke deles opp.
Bilder og rapporter postes her. Det blir ikke ført resultatlister. Arrangementet er opprettet for å motivere meg selv og andre til en skikkelig mengdeuke midtvinters.



Allerede er 32 løpere påmeldt arrangementet, inkludert den i verden som har løpt flest maraton (over 2000), Christian Hottas. Han har også invitert sine tyske venner og arrangerer fem offisielle maraton den uka.

Fem maraton på en uke gir 211 km. Min ukespers  er på usle 175 kilometer.

Det var en som spurte meg om jeg ikke isteden kunne arrangere i romjula når folk generelt har bedre tid. For min del er en del av poenget å se hvor mye trening det er mulig å presse inn uten at det går ut over familien. Jeg ser at løsningen for min del blir å bortprioritere søvn. Det går forhåpentligvis bra en uke. For noen år siden løp jeg fast langtur hver natt til lørdag. Jeg løp stort sett ut etter at familien hadde lagt seg og fikk stort sett nok energi av treningen til å stå opp som førstemann i familien på lørdag. Med litt kreativitet og disiplin har jeg sett at det er fullt mulig å presse inn ti timer trening i uka, men kreativitet er et stikkord.

Med stor familie er stort sett helgene bundet opp i aktiviteter sammen med familien. Løping i helgene blir enten sammen med syklende unger eller sent på kvelden. Ungene skal alltid ha førsteprioritet.

Hvis noen syns dette høres spennende ut er det fritt fram å melde seg på. Det viktigste er å strekke egne grenser. Om noen har andre treningsmål kan de godt postes i arrangementet. Det er bare en lek.

Link til arrangementet


fredag 3. oktober 2014

Løpemål



Da har jeg satt meg et mål for 2015. Jeg liker å velge meg ut et hovedløp som jeg trener mot. Eventuelle andre løp blir trening. Denne gangen tror jeg ikke målet er veldig hårete bare jeg kommer i gang med regelmessig trening.

Målet mitt er å løpe Stockholm Ultra 100 km på under 10 timer. For to år siden hadde jeg garantert kapasitet til å løpe 100 km på rundt 9 timer, men jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for å gi alt som kreves for å oppnå den formen igjen. 

Løpet går første helga i august og siste to årene har det vært veldig varmt. Er det noe jeg ikke takler så er det varme, så det blir en ekstrautfordring.

Løypa er på ca. 8 kilometer på variert underlag og stort sett flat, akkurat sånn som jeg elsker det. 

Jeg vet at jeg egentlig har sagt at jeg skal løpe 100 miles i 2015, men jeg har visst blitt litt lat på mine eldre dager. Men hvem vet? Det er fullt mulig å gjøre begge deler.




fredag 26. september 2014

En gretten gammel gubbe skriver om Oslo maraton

Før jeg begynner å skrive bør jeg nevne at jeg i utgangspunktet ikke har sansen for store arrangement. Behov for å dele langturen med 25000 andre har jeg rett og slett ikke. Likevel ser jeg at det har sin sjarm når jeg først blir dyttet ut i det. Det er noe eget med å bli drevet fram av et stort publikum langs løypa tross alt..

Stort sett sitter det veldig langt inne for min del å kritisere en løpsarrangør. Jeg er veldig glad for at noen påtar seg å arrangere løp og inntil det motsatte er bevist går jeg ut fra at arrangøren gjør sitt beste for at ting skal bli best mulig både for løperne og publikum.

Denne gangen var det dessverre en del ting som sviktet i servicen til oss løpere. Hvorfor det sviktet håper jeg arrangøren svarer ut. Hvis ikke tror jeg at en del av de erfarne maratonløperne velger bort arrangementet til neste år. På bildet under er jeg veldig sulten og veldig sur. Jeg er veldig sjelden i dårlig humør når jeg løper, men hvis jeg ikke får mat går det utover humøret. Sånn er det bare.

I ettertid er jeg veldig glad for at jeg bare deltok her for å få en treningstur. Jeg er også veldig glad for at jeg vant et startnummer og ikke betalte 900 kr for å være med.

Her er en oppsummering av min opplevelse Oslo Maraton i listeform. Jeg begynner med det positive. Helheten ser bedre ut da.

Positivt:

  • Tidspunktet på året er perfekt for løping. I midten av september er det veldig ofte nydelig høstvær. Det er hverken for varmt eller for kaldt og pollensesongen er overstått. Det kolliderer heller ikke med andre lange løp i terminlista. Perfekt løpevær var det også i år.
  • De som allerede har alt for mange tekniske t-skjorter kunne i år velge bort t-skjorta mot å betale mindre startkontingent. 100 kr er billig for en god teknisk t-skjorte. Bare et lite forslag til forbedring. For mange er det en veldig stor seier å løpe et maraton. Kunne det vært smart å ha forskjellig skjorte på forskjellige distanser? Nå kan jo de som har løpt "bare" 10 for Grete imponere med maratonskjorte på jobben og i selskapslivet.
  • Alle jeg har vært i kontakt med angående arrangementet har vært imøtekommende og smilende. Selv om jeg ikke hadde muligheten til det er det veldig bra at det er mulig å hente startnummer dagene i forveien. Det sparer stress på løpsdagen.
  • Løypa var lettløpt og godt merket. For meg som løp mellom 4:00 og 4:15-gruppa var det stort sett romslig. Jeg kom aldri i konflikt med trafikk, hverken gående, løpende eller kjørende. Det går rykter om at løypa var for lang, men på mitt nåværende nivå får jeg si at det bare er mer for pengene. Løypa var definitivt egnet for å løpe fort.
  • Kulturinnslagene langs løypa var absolutt oppkvikkende. Cheerleaderjentene var helt fantastiske.
  • Alle jeg så av publikum var positive. Det var smart med fornavn trykket på startnummer. Det er noe eget å høre navnet sitt når man begynner å bli sliten.
  • Direktesending på NRK.

Da er jeg over på det som ødela totalopplevelsen.

Negativt:

  • Jeg begynner med påmelding og kontakt før løpet. Av en eller annen grunn fikk jeg aldri startkort eller bekreftelse på at jeg var påmeldt. Slikt skjer. Årsaken tror jeg var en eller annen brannmur i epostprogrammet mitt. Det som ikke var bra var at det tok tre døgn før jeg fikk svar på mail. Ytterligere to døgn tok det før jeg fikk bekreftet at jeg bare kunne henvise til startnummer i startlisten ved avhenting av startnummer. I disse tider er nok de fleste blitt veldig bortskjemte med kjapp elektronisk kommunikasjon. Vi forventer kjappe svar. Det ble også oppfordret til å stille spørsmål på facebook, men mange av henvendelsene der står fortsatt ubesvarte. Det er lett å kritisere, men selv om det sannsynligvis renner inn med henvendelser før løpet burde det kanskje være mulig å være mer ?
  • Logistikken i startområdet ble komplisert og jeg er glad jeg beregnet god tid før start. Startnummerutdeling gikk helt smertefritt. Jeg fikk også t-skjorte og "goodiebag" (som forøvrig inneholdt en bunke reklamebrosjyrer og en bitteliten flaske babyolje) helt uten komplikasjoner. Så gjensto to ærend. Først å få levert bagasje, så et obligatorisk toalettbesøk. Det var hengt opp noen kart litt tilfeldig på stolper,men for meg som ikke er god på kart gikk ikke det å navigere etter. Heldigvis snakker jeg språket i Oslo så jeg fikk spurt meg frem, men det tok tid fordi de første jeg spurte lurte på akkurat det samme som meg. Toalettene lå, etter det jeg kunne se, umerket i et annet kvartal. Bagasjen ble oppbevart i lastebiler under løpet. Etter løpet ble bagene lagt i hauger på gata så hvem som helst kunne forsyne seg. Det ble advart mot å oppbevare verdigjenstander i bagasjen, men for meg er faktisk oppvarmingsjakka mi, sko og tights også av verdi. Betjent oppbevaring med krav om å vise startnummer burde være enkelt. Eller ?
  • Starten var kraftig forsinket på grunn av et manglende sikkerhetsgjerde. Det ødela nok for noen, men sånt skjer. Jeg skulle startet i pulje 2, men startet i pulje 1. Det var rett og slett ikke noen merking for hvor skille gikk. Jeg aner ikke om det har betydning for tiden min, men det er for min del ikke viktig.
  • Det som ødela absolutt mest for mitt løp var serveringen på drikkestasjonene, eller rettere sagt mangelen på matstasjoner. For de som er ute mer enn fire timer vil jeg si at det nesten er en regel at en trenger en eller annen form for fast føde. Jeg har løpt over 40 maraton og ultraløp og har rett og slett aldri opplevd å ikke få mat servert i et løp. Bananer må være et minimum; nøtter, sjokolade og rosiner en bonus. Selv pleier jeg å spise et eller annet hver time uansett hvor lang tid jeg bruker på løpet. Til nybegynnere pleier jeg å si at det er smart å spise noe allerede første timen for å slippe å løpe inn i veggen. I Oslo var planen å begynne inntak når det dukket opp bananer på drikkestasjonene. På stasjonene ble det servert sportsdrikke og vann, ingenting annet. Fordi jeg syns sportsdrikke er noe kvalme greier valgte jeg å drikke vann. Jeg vet jo at jeg helt greit kommer meg gjennom med vann og en tre-fire bananer. Hadde jeg visst om de manglende bananene hadde jeg nok valgt å prøve meg på sportsdrikken. Etter 30 kilometer var jeg helt tom. Jeg tror ikke jeg har vært så sulten noen gang. Det var veldig nært at jeg ødela mitt gode navn og rykte ved å stjele en softis fra en unge i løypa. Mellom 30-37 km gikk kilometertidene ned i 6-6:30 . Etter ca. 36 kilometer fikk jeg servert en grov kjeks av en jente fra PWC. Det ga meg akkurat en liten boost til å prøve å få meg inn under fire timer, men da var løpet kjørt. Min første banan fikk jeg ved 40 kilometer, også denne fra PWC. Det ble forresten delt ut gel fra Maxim på egne stasjoner men det måtte være forhåndsbetalt. Det er blitt meg fortalt i ettertid at de delte ut til alle som rakk ut hånda, men den muligheten så ikke jeg.
  • Jeg har tre forskjellige tider å forholde meg til, en jeg har fått på sms ved målgang ( jeg registrerte forresten konas telefonnr. for sms-varsling, men ble varslet på mitt), en fra pulsklokka og en fra en mail jeg fikk fra marathon-photos.com med tilbud om å skrive ut en diplom. Jeg vet at noen har fått rettet opp i tidene sine ved å maile, men det kan da umulig være mitt ansvar å passe tiden i et storbymaraton med 25000 løpere. Jeg har i skrivende stund ikke funnet en offisiell resultatliste. Det må være skikkelig irriterende for de som har satt personlige rekorder her å ikke vite om tiden stemmer...

Helt til slutt: Løpsmessig for min egen del gikk det overraskende bra med det manglende grunnlaget jeg har. Hvis jeg hadde fått litt å spise underveis er jeg sikker på at jeg hadde vippet under fire timer. Tiden ble noe mellom 4:06 og 4:08 og det er helt greit. Jeg valgte å løpe med Skechers GoRun Ultra som er veldig dempede sko. Det gjorde at jeg våknet opp helt uten stølhet på søndag.

Konstruktive tilbakemeldinger på dette innlegget mottas med takk.








 
Foto: Bjørn Hytjanstorp

 




tirsdag 23. september 2014

Skechers GoRun Ultra

Jeg har skrevet om skoen før, men gjør det igjen. Disse skoene leverer! Dette er et par såkalte maksimalistsko. De er designet helt spesielt for ultraløping og restitusjonsturer. De er veldig dempede og poenget her er beskyttelse, ikke løpsfølelse. 

Tilsammen har jeg nå ca. 400 km i dem og slitasjen er knapt synlig. De er godt polstret på de smarte stedene. 

På lørdag løp jeg maraton i dem og det var veldig positivt. Med årets spinkle treningsgrunnlag plaget ikke føttene meg i det hele tatt underveis i løpet. Dagen etter våknet jeg helt uten stølhet. 

Det er ikke mulig å løpe fort i skoene, men denne gangen var ikke det poenget.

ANBEFALES!!!


lørdag 20. september 2014

Oslo maraton

Skriver ned noen tanker i løpet av helga, men et bilde kan si mer enn 1000 ord.

torsdag 18. september 2014

#einarløpermaratoni2014

 
På lørdag løper jeg mitt første maraton siden Jessheim i 2012. Da løp jeg på 3:10. Det gjør jeg helt sikkert ikke på lørdag. Hovedmålet mitt er å fullføre og Oslo maraton har lagt inn makstid på seks timer. Det må da være oppnåelig. Hvis jeg kommer inn på 3:59:59 kan jeg vinne en pulsklokke, men jeg har en anelse om at det er veldig ambisiøst.
 
 
Status nå er at jeg har passert 1000 kilometer løping siden jeg startet opp igjen i mars. Lengste løpetur er 18 km og det var i juli. Jeg har løpt 10 kilometer på 53 minutter og tror jeg kunne presset meg under 50. Skaden som ga meg et opphold på et og et halvt år er nå helt borte, men andre vondter har kommet til. De siste to ukene har jeg fått ryggsmerter etter ca. 6 kilometer både på mølle, i terreng og på asfalt. Det har resultert at jeg ikke har løpt en eneste økt over en time siste to ukene. Med andre ord: Jeg burde vel egentlig holdt meg hjemme, men det er definitivt ikke et alternativ.
 
Erfaringsbasert håper og tror jeg at smertene slipper  når jeg passerer 15-20 kilometer. Tre ganger før har jeg løpt bort skader med å delta i lange løp og tro kan flytte fjell.
 
Hvis jeg har regnet riktig , og det har jeg sannsynligvis ikke, blir dette mitt 20. maraton (+ noen ultraløp 16?) siden debuten i 1997. Det kan faktisk være at kroppen husker at den har gjort dette før og i et ultraløp er jo maraton bare en passering.
 
Dette blir gøy! 
 
P.S. Skovalget blir enten GoRun Ultra eller GoRun 3.

onsdag 3. september 2014

Oslo Maraton



Etter at jeg ble skadefri har jeg rett og slett ikke kommet i gang skikkelig med løpetrening og jeg kan si at jeg ikke er lang unna mitt livs dårligste form. Jeg har egentlig tatt på meg en ballongjobb i Oslo, men har kommet til at jeg ikke er helt til å stole på. Denne premien kom derfor som en gavepakke.
 
Formstatus nå er at det er bom stopp ca. etter 45 minutter. Da sier ryggen kraftig fra.
 
Håper på at det ikke tar mer enn tre uker å løpe det av seg. Uansett skal jeg kreke meg i mål i Oslo. Makstiden er seks timer så jeg setter av dagen.

søndag 17. august 2014

Åneskølen Opp, motbakkeløp

Foto: Olav Engen , kondis.no
 

Da har jeg deltatt i motbakkeløp igjen. Jeg hadde visst fortrengt at dette ikke er noe for meg. Jeg eier rett og slett ikke talent på korte løp. I dag brukte jeg opp det meste av kreftene på de første 500 metrene. Da hadde jeg symptomer på KOLS, angina og det som verre er og vurderte sterkt å gi meg, men jeg klatret til toppen og fikk en nyttig, men vond hardøkt.

Det var sleipt og glatt og regn hele veien. Mine Skechers GoBionic trail satt som limt hele veien.



Foto: Olav Engen, kondis.no

fredag 8. august 2014

Skechers GoRun Speed 2

Da har jeg tilbakelagt nok kilometer i konkurranseskoene til Skechers til å gjøre meg opp en mening om dem.

Skoene skal være laget i samarbeid med eliteløperen Meb Keflezighi og er identiske med de skoene han har hatt på seg når han har vunnet sine maraton. Jeg må si med en gang at man må ha et veldig effektivt løpesett for å bruke dem på maraton. Selv kommer jeg til å bruke dem på tempoøkter og intervall, muligens som tredemøllesko. Om jeg skulle bli vågal nok til å løpe et kortere løp igjen er dette skoen jeg plukker fram.

I ren vekt er faktisk skoene tyngre enn GoRun3,( hele 26 gram i størrelse 43(;-))  De har også en høyere profil, men fortsatt 4mm drop som de fleste av Skechersmodellene. Likevel føles de uendelig mye lettere på foten. Det er nesten så jeg har tittet ned på føttene under løpeturene for å sjekke om jeg har glemt skoene (egentlig ikke helt usannsynlig når det gjelder meg).

Første tur jeg hadde med skoene løp jeg 20 kilometer. Jeg har aldri hatt tro på å løp inn sko og stort sett har det gått bra. Første ti kilometer var som å løpe på en sky. Jeg svevde godt under femblankfart og trivdes med livet og nye sko. Så begynte jeg å merke at jeg ikke løper som Meb likevel. Fotsålene begynte å verke og det nappet i ene leggen. For å gjøre historien kort, jeg var en mil hjemmefra og kom meg hjem. Første mila gikk på 50 minutter, siste på over en time... Det tok fire dager før smertene under begge føtter forsvant.

Men jeg ga meg ikke og det er jeg glad for. Etter dette har jeg løpt flere korte turer, både ute og på mølla og begynner å trives med skoene. Skoene krever definitivt teknikk for å fungere og det er ikke bare bare for en middelaldrende mosjonsløper. I motsetning til andre konkurransesko jeg har løpt med har disse ganske raus demping i midtfoten. Til å begynne med syns jeg såla ga lite respons fra underlaget, men etter at jeg har løpt dem inn noen mil er de kjempeeffektive.

Skoene sitter tight på foten, men dessverre er den så pass stiv at det ikke fungerer sokkeløst for min del. Kunne ønsket meg en mykere følelse der. Det skjer noe med farten når jeg slipper å ha sokker på (placebo?).

En konklusjon må bli at dette er gode konkurransesko opp til halvmaraton for gjennomsnittsløperen. For de fleste vil det trengs en god del tilvenning for å ha nytte av dem på et helt maraton. Det eneste negative jeg kan si om skoen er at lesten med fordel kunne vært mer som en sok, men jeg ser at skoen da kunne blitt mindre stabil.

De er ikke av de letteste skoene på markedet, men tar det igjen på at de oppfordrer til en rask løpestil.



mandag 28. juli 2014

Ferdig med ferie

Da er årets sommerferie over og jeg er tilbake til rutinen med tredemølleløping på morgenen.
Ferien har vært fantastisk. Etter to ukers Danmarkstur dro vi på hytta i Østerdalen med innlagt telttur til fjells. Litt løping og mye vandring. 
Oppsummering etter ferien treningsmessig er at på tross av få løpekilometer har jeg blitt sterkere.
Første formtest nå blir motbakkeløpet Åneskøl opp 17. august.






 



torsdag 17. juli 2014

Skechers GOspeed2

Da jeg kom hjem fra ferie lå signaturskoen til Meb Keflezighi og ventet på meg. 

Det er en Houston marathon limited edition. Første prøvetur var positiv, men jeg trenger noen kilometer før jeg gjør meg opp en klar mening.

Uansett, pene er de!




lørdag 12. juli 2014

Ferie


Fem økter på to uker og jeg har det bra. Jeg har definitivt vært i bevegelse. Masse bading og annen aktivitet gjør at formen var strålende på gårsdagens intervalløkt. 

 I juni ble det bittelitt over 200 kilometer, og jeg har ingen problemer å snakke om. Dette lover bra!




fredag 4. juli 2014

Ferieløping i Aalborg

Jeg lar bildene tale for seg selv. Løping er en fantastisk måte å se nye byer på.












torsdag 26. juni 2014

Skechers Go bionic trail

Jeg er ingen terrengløper og kommer nok heller aldri til å bli det. Jeg er alt for "comfort loving" til det. Mitt forhold til terreng har jeg beskrevet nærmere i innlegget om Brooks Pure Grit. Men jeg har innsett at litt terrengløping faktisk er nødvendig. I terrenget får jeg trent balanse og koordinasjon med mye større kvalitet enn på balansebrettet.

Fra før eier jeg tre par terrengsko, Altra Olympus, Saucony Kinvara TR og Brooks Pure Grit. Disse ligner på Pure Grit. De har lite demping, akkurat som terrengsko skal ha og de sitter mykt som en sokk. De leveres uten innersåle, men om noen trenger ekstra demping eller stabilitet er det god plass til ekstra såle.

Skoene passet meg perfekt og de har akkurat passelig med demping til å gi den responsen fra underlaget som jeg definerer som løpsfølelse. Samme dagen som jeg fikk dem løp jeg rett forbi skogen og logget årets beste tid på ti kilometer på asfalt. Har lest meg til at GoRun speed (signaturskoen til Meb Keflezighi) har mye av samme egenskapene så nå står de øverst på ønskelisten.

Hverken Kinvara TR eller Pure Grit er så behagelige som GObionic på grus og asfalt og for min del er det viktig. Jeg løper alltid en god del på asfalt eller grus for å komme meg til skogen og holder meg helst på stier og grus når jeg først har rotet meg til skogs.

Skoene er helt myke i lesten så de ikke gir beskyttelse mot å sparke borti steiner og røtter, men for meg er ikke det noe problem. Det byttet jeg gjerne bort mot godfølelsen. Når løpere fullfører Hardrock i Lunasandaler må jo jeg klare å løp i en lysløype uten vernesko.

Skoene er ikke vanntette, men de puster veldig godt og jeg har bare opplevd det som behagelig når de blir våte. Det går også Neoprenesokker i mine. Jeg har kjøpt mine ca en halv størrelse for store, men strammer ekstra og bruker de to øverste hullene for å få det stramt rundt hælen.


Jeg har forsøkt å løpe på det meste av underlag og såla sitter som støpt. Is ig snø er vel det eneste jeg kun har forsøkt.

Såla ser ikke mye aggresiv ut, men den sitter på det meste av underlag.

    Skoene er egentlige alt for pene til skittent terreng.

En konklusjon må bli at dette er den perfekte skoen for de som trives med å løpe i variert terreng med mye sti og grusveier. En perfekt allroundsko også for nybegynnere.




Varemerket M-stride finner vi også her.

tirsdag 24. juni 2014

Runners high

De turene der alt klaffer er bare fantastiske. Jeg har løpt hjemmefra opp til Mistberget et kvarter fortere enn dette, men det er ikke viktig.
Det som er viktig er følelsen. 


Og på beina hadde jeg Gorun Ultra, et sikkert og traust valg.

mandag 23. juni 2014

Løp, en bokanmeldelse




Romaner på norsk om løping er sjelden vare. Jeg kjøpte den gjennom Kondiskontoret, men har i ettertid oppdaget at den også kan kjøpes til Kindle. Om noen vil ha mitt eksemplar sender jeg det kun til portopris. Bokhyllene raser snart i heimen.

Boka handler om Vemund. Han har samboer , et barn og en altoppslukende hobby. For oss som har brukt mye av livet til mer eller mindre seriøs løpstrening er boka full av kjente situasjoner. Det er tydelig at boka er skrevet av en mann som leser selv.

Boka er en klar advarsel til mosjonsavhengige. I lysten på å ta ut det beste av seg selv er vi nok mange som i perioder glemmer at vi i motsetning til toppidrettsutøvere ikke har dette som fulltidsjobb. De fleste andre har både jobb og familie som skal pleies. Det fins viktigere ting i livet enn å løpe tjue sekunder fortere på mila (tror jeg...). For utenforstående er besettelsen totalt uforståelig og vi som driver med det unnskylder med at det er en sunn besettelse, for trening er jo sunt.

Sannsynligvis ligger det også en dypere mening her da besettelsen kan overføres til andre ting, men jeg velger å ikke begi meg ut på tungsindige tolkninger.

Boka er lettlest og definitivt obligatorisk lesning for løpere. Den er tidsaktuell og både barfotløping og 4X4-trening er temaer som blir nevnt.

Jeg leste den i et jafs og ble underholdt på tross av at jeg syns Vemund var en utrolig irriterende type. Jeg fikk ikke mye sympati med ham. Jeg syns også han var utrolig lettspydd. Jeg har aldri sett noen som har spydd under intervalltrening eller VO2maks-test noen gang, men hvem vet, kanskje dette er selvopplevd av forfatteren.
Også en liten irriterende detalj; hvis det kommer et nytt opplag håper jeg ordet superkompresjon blir rettet opp til superkompensasjon. 

Boka anbefales som strandlektyre for løpere og deres pårørende. Den kan skape mange gode diskusjoner rundt i de tusen hjem.
 
Boka kan kjøpes her.
 
Og Kindleversjonen her.

mandag 9. juni 2014

Skechers Gorun ride 3

Da har jeg tilbakelagt litt over 100 kilometer i Gorun ride 3, nok til å ha en viss anelse om hva jeg mener om skoen. Dette er definitivt Skechersskoen for "alle". Hvis du bare skal kjøpe en sko (noe jeg forøvrig ikke anbefaler), er dette skoen. Den er beregnet til å bruke både med og uten såle, noe som gir variasjon.

Skoen ligner definitivt ikke på en løpesko, men skinnet bedrar.

Gorun ride er den Skechersskoa som er mest dempet bortsett fra Gorun Ultra. Det første jeg kjenner når jeg tar dem ut av eska er at de er utrolig myke, nesten som kosebamser. De kjennes faktisk mykere enn Ultra også på foten. Følelsen av å stå på en skumgummimadrass er sterkt tilstede. For noen år siden eide jeg et par Nike Vomero som var like mykt dempet. Jeg døpte dem om til "Vomit" fordi jeg nesten ble sjøsyk av å løpe med dem. Samme følelsen hadde jeg første tur med Gorun ride og jeg holdt på å avskrive hele skoen. Det jeg ikke visste er at skoen er forsynt med en magisk såle som former seg etter mitt løpesett.

Skoen er polstret i hele lesten, til og med tunga er polstret.


Skoen kjennes litt trangere enn Gorun 3, men det er marginalt. Årsaken er nok bruken av polstring. Den har heller ikke fullt så mye plass til tærne, men definitivt nok til vanlig løping. Jeg kan tenke meg at resultatet etter en Ultra kan bli blå tånegler, men det er jo forsåvidt ofte uungåelig i lange løp og ikke et kjempeproblem.

Jeg har løpt både på tredemølle, asfalt, grus og sti. Alt fungerer. Jeg løp tre turer inkludert en langtur før jeg tok ut såla. Før det syns jeg dempingen ble litt for myk selv om den hardnet litt etter noen kilometer. Såla klumpet seg også merkbart framme i tåa på slutten av langturen.
Uten såle fikk jeg en helt ny sko. For de som ikke har kjelleren full av løpesko sånn som noen jeg kjenner, kan det være smart å variere med å løpe med og uten såle. Da blir ikke belastningen lik på hver tur.
Sålen viser lite slitasje etter litt over 100 km.



Løpsfølelse er ikke imponerende med såla i. Etter min smak blir det alt for lite kontakt med underlaget og nesten ikke hjelp til fraspark. 

Uten såle fungerer den helt greit som en lett treningssko, men ikke lett nok til å bruke til konkurranser. For meg blir den litt for myk til å løpe fort med, men for mange tror jeg den vil passe som maratonsko. Jeg kommer til å ta den fram til de rolige langturene.

Et minus til med skoen er at den puster dårlig så fotsvettere som meg får våte sko i varmen.

Som konklusjon kan jeg si at dette er en god og stabil  mengdetreningssko. Den er det nærmeste Skechers kommer en tradisjonell løpesko. 

Hvis jeg fikk lov til å si noe om hvordan en oppdatering skulle være kunne jeg tenkt meg en litt mer pustende overdel, litt mer demping forrest i skoen og bedre plass til tærne.

Kjøp og løp!