Totalt antall sidevisninger

torsdag 22. september 2016

Skechers GoTrail Ultra 3



Nå har jeg logget mange kilometer med disse skoene. Som før nevnt har jeg faktisk blitt en slags terrengløper i år.

Skoen kalles GoTrail Ultra3, men mellom Ultra 2 og Ultra 3 dukket det opp en asfaltmodell kalt road. Roadmodellen er jeg forelsket i. Den er rett og slett perfekt  for lange løp og restitusjonsturer på asfalt.

Forrige GoRun Ultra var også beregnet for terreng, men egnet seg ikke mye for annet enn grus og tørre stier. Den var også litt ustabil og bittelitt for myk i midtsålen. Den hadde også en såle og en lest som var veldig lite slitesterk.

Jeg var derfor mildt sagt skeptisk da jeg fikk disse i hus. Første prøvetur ble Ecotrail 45K. Jeg tok dem rett ut av skoesken uten noen innløping. Jeg mener og tror fortsatt at det bare er tull å løpe inn løpesko. Hvis skoene passer i butikken, så passer de. Så enkelt er det. Mitt råd er å ikke kjøpe sko som føles stive i butikken. Det finnes en sko for alle der ute så det er fryktelig unødvendig å prøve å venne seg til noe man i utgangspunktet ikke liker.



På Ecotrail fungerte de helt perfekt. Løypa i Ecotrail inneholder mye grus og asfalt, mye sti og så godt som ikke terreng. Dette er også en nydelig hybridsko. Den virker like godt på asfalt som i myr.

Tror det er like greit å ikke sammenligne med tidligere Skechersmodeller da hele skoa framstår som ny. Lesten er god og luftig og vann dreneres faktisk ut gjennom sålen uten at den trekker inn vann. Jeg har brukt skoene mye og tøft siden i vår og de ser nesten ubrukte ut.

Skoene har polstring på de riktige stedene, bred tåboks samtidig som de sitter godt i hælen og midtfoten.

I motsetning til andre maksimalistsko jeg har prøvd er denne ikke myk og ustabil. Jeg følte meg komfortabel i skoene med en gang og har ikke opplevd et eneste overtråkk. Jeg får god kontakt med underlaget samtidig som dempingen er ekstremt god. Etter Ecotrail 45K var lårene det eneste jeg var støl i.

Når det gjelder feste fungerer de helt greit under vanlige forhold, men er glatte på våte steiner og røtter. De sitter som støpt på gjørme og vått gress. 

Kort fortalt, skoen anbefales som allroundsko. Den er best egnet til lange løp og restitusjonsturer, men er også hyppig brukt av overvektige menn som har økt treningsmengden radikalt.

For de som vil ha mindre demping er det lansert en Skechers GoTrail som jeg har fått i hus nå.

søndag 18. september 2016

En glad gutt skriver om "Alle for Grete" (Oslotrippelen)

Årets mål er oppnådd og jeg jubler!


I fjor høst meldte jeg meg på Oslotrippelen, kort fortalt alle tre distansene i Oslo maraton. Jeg trengte rett og slett et mål å trene mot. Da var jeg fast bestemt på å begynne med løpetrening sånn cirka med en gang, men sånn ble det ikke. Dørstokkmila er utrolig lang når en ikke er i siget. Det treningen besto av i vinter var ganske mye gåing i motbakke og dyp snø og det skal ikke undervurderes. I tillegg har det blitt en løpetur av og til. 



Først i juli kom jeg skikkelig i gang og fra juli til i dag har jeg logget ca. 700 kilometer. Hemmeligheten bak en sånn økning er å holde farten nede. De fleste løpeøktene mine går i ca. 8 min./km i kupert terreng. Gradvis har jeg blitt sterkere og sterkere , men jeg var i sterk tvil om jeg hadde nok trening i beina til å fullføre 73 kilometer med tidspress, men ingenting duger uprøvd.



Det var satt opp helt klare tidsgrenser per distanse på Oslo maraton sine sider: Hel: 4:30, halv 2:10 og 10K 1:35. Kvelden i forveien fikk jeg vite at de grensene sannsynligvis hang igjen fra i fjor da det var andre starttider. Eneste som gjaldt var å rekke start og da ble plutselig halvmaratongrensen flyttet til 2:35. JUHU! Jeg tror jeg hadde hatt store problemer med å klare 2:10. Det høres fryktelig greit ut før en har prøvd det, men tro det eller ei, beina er faktisk fryktelig tunge etter et maraton.



Trippeldeltakerne fikk eget telt i startområdet. Der kunne jeg oppbevare bagen min og for de som fikk tid mellom distansene ble det servert mat og drikke og det var muligheter til å slappe av. Før start traff jeg masse kjente. Det er utrolig godt å være i løpemiljøet igjen. Jeg fikk rett og slett ingen tid mellom hvert løp og rakk bare å bytte t-skjorte (med påsatt startnummer) og stresse til start. I grunnen like greit.



Maraton startet jeg i underkant av seksblankfart. Jeg hadde blinket inn et sted mellom 4:15-4:30 som sluttid. 4:15 er seksblankfart hele veien. Jeg fant ikke helt rytmen. Vi startet ti minutter før resten av feltet og det ble ganske forvirrende å ikke kunne ha hjelp av andre rygger i det hele tatt fordi de løp i en helt annen fart enn meg. Sånn ca. ved 23 kilometer begynte jeg å komme i siget og hadde god kontroll mot en sluttid på 4:20. Da gikk jeg rett i bakken gitt. Ene skoa satte seg fast i asfalten på en eller annen måte og jeg tok et skikkelig svalestup. Jeg ropte ut noen gloser som ikke egner seg på en blogg uten attenårsgrense, beit tennene sammen, kom meg på beina og løp videre. Neste kilometeren brukte jeg på å kjenne etter om jeg hadde pådratt meg noen skader og å prøve å finne igjen rytmen. Jeg slo kneet, hofta og skulderen. Skulderen var verst og den plaget meg under hele resten av løpet og også i dag. Naturligvis klarte jeg å stupe inn i rekkverket og slå meg på akkurat samme stedene under halvmaraton også. 

Det skal bli spennende på Ecotrail 80k til neste år når jeg er så klønete at jeg klarer å snuble på flat asfalt to ganger i et løp.

Jeg mistet faktisk minimalt med fart på de akrobatiske øvelsene og etter ca. 5 kilometer til forsvant smertene i hofta og kneet og det var bare skuldra som gjorde vondt. Men man er jo heldigvis ikke avhengig av skuldra for å løpe.

Resten av maraton gikk helt greit uten at jeg presset for mye. 4:24:29 ble fasit. Det ga meg ca. et kvarter på å navigere meg over til andre siden av gata, inn i teltet der det lå matpakke og t-skjorte med startnummer klart og til start på halvmaraton. Jeg klarte å få startet i nest siste puljen så jeg hadde mest mulig tid. Jeg tror jeg  jeg var den eneste som spiste grovbrødskive med peanøttsmør på startstreken.

Starten gikk greit. Selv en så liten pause gjorde at leggene hadde stivnet, men det løsnet etter kort tid. Underveis fikk jeg en del kramper bak i lårene, men ikke mer enn at jeg kunne bite tennene sammen og løpe med det. Min erfaring er at det er det eneste som hjelper hvis jeg klarer det. Jeg har heller ingen andre voldsomme teorier om hvorfor jeg av og til får kramper underveis. Jeg tror rett og slett det eneste som hjelper er å trene mer.

Jeg spiste masse banan, en Atkinsbar og drakk masse vann på hver drikkestasjon. Etterhvert gikk jeg over til Cola. Fire grovbrødskiver med peanuttsmør, en Japp og et Gullbrød ble også fortært underveis. Jeg rakk faktisk aldri å bli sulten eller tørst. Likevel drakk jeg tre flasker iste umiddelbart etter målgang på 10 for Grete.

Halvmaraton ble unnagjort på 2:26:42, akkurat fort nok til å rekke siste start på 10 for Grete. Jeg vil ikke påstå at det var kald beregning. I baktroppen på 10 for Grete var det så trangt at det var så godt som umulig å løpe før etter en drøy kilometer, men det passet meg ypperlig. Det var helt greit å gå litt faktisk. Jeg gikk og løp vekselvis hele løpet og spurtet i mål på 1:17:59. Jeg var bare så utrolig glad da jeg så målstreken for tredje gang den dagen. Tror folk i målområdet må ha trodd jeg var spik spenna gærn som jublet så voldsomt etter å ha fullført 10 for Grete på 1:17, men det gjør vel ingenting. 


Hele fire medaljer ble dagens fangst og selv om jeg hadde mye vondt underveis er dette et av de morsomste løpene jeg har deltatt i. Dette skal jeg gjøre neste år også. Garantert!



Dagen derpå er kroppen mørbanket, men jeg har løpt. Jeg tror  det er smart med litt veldig rolig løping for å myke opp litt, men er langt fra sikker.

Noe av det som underholdt meg underveis:


Han som kranglet høylytt med en eller annen (kona?) på handsfree etter 30 kilometer uti maraton.

Guttene som stod i et telt på kaia og covret Metallica-låter. Definitivt ikke pent, men sjarmerende.

Han som satt på fortauskanten og gråt iført t-skjorte med påskriften "Pain is weakness leaving the body."

Krigsskoleelevene som løper maraton i marsjstøvler og full feltuniform.

Guttene som hadde flyttet festen ut på gata og heiet på alle som løp forbi. De ble gladere og gladere for hver runde.

Damen som på en eller annen måte klarte å rive ned en million drikkebeger på en drikkestasjon for så å begynne med å rydde etter seg.







fredag 16. september 2016

Klar for Oslo maraton?


Jeg har faktisk aldri vært så usikker på om jeg kommer til å fullføre et løp noen gang. Det som er nytt denne gangen er at jeg har tidspress, så i morgen er det ikke nok å krabbe i mål. For de som ikke vet det skal jeg løpe alle distansene i Oslo Maraton, hel, halv og 10 for Grete. For å rekke til start må jeg løpe maraton på 4.30 og halv på 2:10. Helst må jeg løpe fortere enn det for å få en liten pause mellom startene.


Jeg har trent godt nå i 12 uker , men kunne gjerne tenkt meg en måneds trening til før oppgaven. Jeg vet rett og slett ikke om jeg er i stand til å holde 6-blankfart i over fire mil, men ingenting duger uprøvd og det er utrolig hva kroppen klarer bare hodet er med. I Ultraløping er 90% av prestasjonen mental og resten sitter i hodet sies det.

Kroppen vet forhåpentligvis litt om hva den skal gjøre også. Det har blitt noen lange løp de siste tjue åra.


Ut i fra de forutsetningene jeg har hatt, er jeg i hvert fall trygg på at jeg har gjort de forberedelsene som skal til. Jeg har til og med trappet ned og sliter med alle nedtrappingssymptomene som blant mange er:


  • Luftveisplager
  • Uro
  • Smerter i hele kroppen
  • Sterke stikkende smerter i en legg ved all bevegelse
  • Generell utmattelse
  • Søthunger
  • En iboende visshet om at jeg ikke kommer til å fullføre
Og naturligvis oppdaget jeg i går kveld at yndlingsløpeskoene mine er i ferd med å revne i såla så jeg ikke aner hva jeg skal løpe med.


Innerst inne kjenner jeg symptomene godt, men blir lurt hver gang.


Uansett hva som skjer i morgen så er det faktisk bare løping det handler om og jeg deltar fordi jeg elsker det.







mandag 5. september 2016

Status.

Jeg lar tallene tale for seg. Det er fortsatt rolige kilometer som er fokus. Nå gjelder det bare å være like klok fram mot Oslotrippelen. Jeg gleder meg vilt og hemningsløst.