Totalt antall sidevisninger

torsdag 12. oktober 2017

Jeg boikotter XXL. Det burde du også gjøre!




 
Jeg har vel forsåvidt lenge mistenkt sportskjeden for å sette penger og inntjening som hovedverdi i sin virksomhet, men den siste uka har jeg oppdaget at det er verre enn som så.

XXL driver nemlig selskapet XXL adventure i tillegg til sportsbutikkene. Dette er et reisebyrå som tilbyr b.l.a. jaktreiser til hele verden. De markedsfører seg som det største reisebyrået  i Skandinavia som selger denne type reiser. De tilbyr alt fra fisketurer og rideturer til ren troféjakt. Det er troféjakten som virkelig opprører meg, veldig. Jeg er faktisk så naiv at jeg var sikker på at den type jakt var ulovlig. 

Nettsiden til XXL adventure er full av tilbud med dertil tilhørende bilder av stolte jegere som poserer ved med dyr i alle størrelser på fanget. Alt fra jakt på Mountain goats, grizzlybjørner og rådyr tilbys. Reisene koster fra noen tusen til sekssifrede beløp. 

Dette er ren opplevelsesjakt. Argumenter fra jegere når de skal imøtegå mine argumenter mot jakt er at de hjelper til med å opprettholde en sunn stamme ved å hente ut dyr der det er i ferd med å bli ubalanse i naturen. Derfor er jakt nødvendig, sier de. Jeg tviler sterkt på at Sør-Afrika trenger hjelp av norske jegere til å tynne ut antilopestammen eller at Canadierne trenger assistanse for å få ned antallet på grizzlybjørn. XXL adventure samarbeider naturligvis med en taxidermist så du kan få et selvskutt dyrehode på veggen eller en pels foran peisen. Hva som skjer med kjøttet opplyser ikke nettsiden om. Det kan umulig finnes argumenter som støtter at dette er sunn jakt. 

Dette handler om adrenalinkick og selvrealisering. At det finnes jegere som faktisk driver etisk forsvarlig tviler jeg ikke på. At denne type reiser på noen måte kan forsvares etisk framstår for meg som umulig å forstå. At det er de samme menneskene som omtaler ulven som lystmorder og mener at rovdyr ødelegger elgjakta ved å både drepe jakthunder og elg virker brått som en tragisk logikk.

Dette kan jeg ikke være med å støtte opp om uansett hvor billig treningsutstyr jeg må forsake.

Jeg oppfordrer alle til å like og dele dette innlegget samtidig som dere legger inn en negativ anmeldelse på facebooksiden til XXL. 

mandag 28. august 2017

Ringerike 6-timers. Seks trivelige timer med innslag av utrivelig politikk.




Da har jeg deltatt i Norges triveligste løp igjen. Jeg har sagt det før og sier det igjen. Timesløp er genialt. Det det handler om er å bevege seg lengst mulig i løpet av visst mange timer 6-12-24 og 48-timersløp er de vanligste variantene.

Alle kommer i mål samtidig og alle får medalje for fullført løp uansett distanse. Noen går hele veien, noen tilbakelegger sin første halvmaraton, noen stopper ved maraton og vinneren beveget seg utrolige 78 kilometer på de seks timene.

Å forberede meg til løp har aldri vært noe jeg har vært veldig opptatt av. Jeg har etterhvert opparbeidet meg nok rutine til at jeg vet noenlunde hvordan jeg skal takle det som dukker opp underveis. Hva jeg skal spise, hvilken salve jeg skal smøre meg med hvor, skovalg osv. er ting som ligger i ryggmargen etterhvert.
Og jeg er velsignet med en kropp som stort sett lager lite krøll. Gnagsår, blemmer og magetrøbbel har jeg så godt som ikke opplevd.

Det eneste som er viktig er å prøve å matche klær og sko. Tightsen jeg valgte er foreviget av Hans Edgar Rakeie på bildene her. Tightsen har jeg kjøpt hos løpeskjørt.no. Merket heter Running Funky. Jeg bestilte faktisk mine første Tights fra Running Funky i USA i 2005. Stiligere tights kan jeg ikke tenke meg.


Jeg skulle gjerne matchet med et par utrolig stilige lilla Skechers GoMeb Razor, men slo det fra meg i siste øyeblikk fordi de er litt dårlig dempet til så lange løp. Jeg valgte derfor et par lysegrønne GoRun ultra road. De vet jeg at funker og lysegrønt matchet også skriften på t-skjorta.Skoene har jeg fått av produsent. T-skjorta jeg har på meg er også mottatt fra Skechers.
Den oppmerksomme leser vil også ha observert at lillafargen på skriften på startnummeret er helt lik farge på tightsen. Tilfeldig? ...



Som leder i Einars desorienteringsklubb, (Styremedlemmer finnes dessverre ikke i klubben fordi ingen medlemmer har funnet fram til årsmøtet enda) setter jeg også stor pris på at mulighetene for feilløping så godt som ikke er tilstede. Likevel fikk jeg utdelt fem marsipanbrød av arrangør som nødproviant i tilfelle jeg skulle løpe meg bort. Folk i miljøet har visst begynt å kjenne meg etterhvert.

Årets løype var ikke den samme som i fjor, men var innom samme stadion. Runden var på 5-hundre og noen flate meter og gikk på variert underlag, grus, gress, tartan og asfalt. GPS fungerer av en eller annen grunn ikke på rundeløp. Allerede etter en runde hadde jeg en gjennomsnittsfart på et halvt minutt på kilometeren for fort. Derfor var det fantastisk å ha en skjerm inne på stadion som hele tiden viste hvor langt jeg hadde løpt. Reima Hartikainen sto for den servicen. Reima, som jeg etterhvert har kjent lenge, løp over 80 kilometer under Norges første 6-timersløp. Det ble arrangert i Eidsvoll.

Løst skjema var maraton på fem timer med fluktplan å klare å gå inn til maraton ved eventuell sprekk. Planen var også å presse kroppen minst mulig for å kunne fortsette trening mot årets hovedmål, Oslotrippelen. Jeg har faktisk ikke løpt sammenhengende mer enn to timer en eneste gang i år og en gryende hælskade har plaget meg i noen uker, også denne morgenen, så sprekk var definitivt et mentalt tema.

Utrolig nok lot jeg meg ikke stresse til en alt for rask start. Jeg løp helt greit ut i 6:30-fart og holdt den lenge, veldig lenge faktisk.

Hælsmertene ga seg etter en halvtime og har nå på tirsdag ikke kommet tilbake selv om jeg løp en tur i går.  Å løpe av seg skader hjelper faktisk ganske ofte, men jeg tør ikke lansere det som et allment råd. Jeg har lest mye om de som har løpt virkelig langt, f.eks. Jesper Olsen som har løpt jorda rundt to ganger og deltagere i verdens lengste løp på nesten 5000 kilometer. De forteller om en lang periode der kroppen må venne seg til løpingen og økt mengde og at det relativt ofte dukker opp ting som en vanlig stakkar ville kalt en skade, men som forsvinner ved å endre steget litt og fortsette løpingen . Jeg løp en stund sammen med Trond Sjåvik, Norges beste etappeultraløper, under et av løpene i kjelleren på Bislett. Han fortalte om en hoven ankel under et løp fra Italia til Nordkapp. Ankelen var skikkelig blå og dobbelt så stor som normalt. Etter en ukes tid med løping på mellom 50 og 70 kilometer for dagen var ankelen like funksjonell igjen.
Jeg sier ikke at det er smart å ignorere skader, men av og til kan det være lurt å ikke kjenne etter for hardt.Kroppen kan stort sett uendelig mye mer enn vi tror. Hvor grensen går er det ingen som har svar på. Hver enkelt må være sin egen forsøksperson. Det som virker for meg virker nødvendigvis ikke for deg. Hvis hælsmertene ikke dukker opp, så havner de på kontoen for voksesmerter. En bråkjekk tilnærming til skader i ultramiljøet har vel vært at hvis du begynner å få vondt kan du prøve å doble mengden en uke. Hvis det ikke hjelper så kontakter du en behandler. "Don't try this at home."

Underveis hadde jeg mange ups og få downs. Ting fungerte helt greit. I perioder da hodet ikke var helt med fant jeg ut at det var ganske trivelig å gå noen runder og spise i det fine været, og det var vel helt greit, men stort sett var jeg løpende. Litt kramper hadde jeg mot slutten. Da jeg sa til en annen løper at det verste med krampene er at jeg ikke kan skylde på annet enn at jeg er dårlig trent fikk jeg til svar at ingen som løper i seks timer er dårlig trent. Kanskje hadde han et poeng.
 Mitt mantra i alle timesløp har vært : "Uansett hvordan du føler deg skal du ikke gå baklengs eller stå stille. Hvert skritt framover teller." Maratonpassering hadde jeg 4:57 og 50 kilometer ble passert ca. 10 minutter før målgang. Rett og slett en behagelig dag på jobb.

IPod-en ble som vanlig brukt flittig. Dagens vinner ble definitivt Gogol Bordello. Skikkelig rølpete balkanrock på gebrokkent engelsk. Det er rett og slett musikk det ikke er mulig å ikke bli glad av:


"First time I had read the Bible
It had struck me as unwitty
I think it may started rumor
That the Lord ain't got no humor"


Jeg prøvde meg også med litt power metal underveis, men ble så lei av lange introer at jeg bestemte meg for å lytte gjennom lagrede podcaster "politisk kvarter" i stedet. Noen av partilederutspørringene fikk virkelig fart på meg. Hvis noen observerte meg som spesielt sur en liten periode kan jeg avsløre at jeg da hørte på partilederen til et parti jeg ikke vil nevne på bloggen min.

Det var utrolig imponerende å se på de to vinnerne av løpet, Therese Falk og Dag Bern. Da jeg sa til Dag at han så utrolig sterk ut svarte han at det var bare flaks. Spesiell tilnærming. At det er mulig å løpe så perfekt , jevnt og uanstrengt er nesten ufattelig. Noe av det som er så utrolig flott med ultraløping (og spesielt timesløp) er at du får lov til å observere og snakke med også de beste løperne underveis. Ultraløpere er også stort sett veldig trivelige folk.

Når jeg først snakker om trivelige folk vil jeg gjerne nevne noen som virkelig inspirerte underveis. Jan Olav Dagsvik påsto at han hadde en tung dag men det kunne ingen se på ham. Rita Nordsveen, ultraløper i eliteklassen løp ikke, men hadde satt av dagen til å gi support til en gjeng med debutanter. Hun kom også med gode råd, kommentarer og heiarop til oss andre.
Jeg blir også alltid inspirert av baktroppen . Her var det flere debutanter som gikk mer enn de løp. Sannsynligvis kostet det dem mer å fullføre enn det kostet meg.
Arrangørene her er i særklasse, Stig  og samboer Hilde er gull verdt. Hilde løp selv inn til en tredjeplass, men har nok jobbet flittig med arrangementet sammen med Stig både før og etter. Og det var hun som kjøpte marsipanbrødene. Jeg klarer heller ikke i år å finne noe å klage på. Alt fungerte helt prikkfritt. Hyggelige flinke folk og utvalg på drikkestasjonene, god tidtaking, flat løype, greie garderober med dusj og sist men ikke minst et utrolig dedikert korps av barn som delte ut svamper og isbiter.
Det eneste jeg ønsker meg neste år er gratis nystekte vafler ved målgang. Det går det rykter im at de har på maratonkarusellen i Bergen og Stig kan jo ikke være verre enn andre bergensere. Jeg stiller gjerne med en flaske vaffelrøre og utfordrer andre løpere til å gjøre det samme.
Det kommer kanskje ikke som en bombe at jeg allerede er påmeldt med startnummer 1 til neste år.
Jeg er også allerede i gang med karboladingen fram mot Oslotrippelen. På en god dag tror jeg faktisk at jeg kan ha det som skal til for å fullføre igjen.









fredag 18. august 2017

På tide med en status.

For alt jeg vet er muligens noen interessert i hvordan det går med løpingen for tiden. Strava forteller meg at jeg har løpt 685 kilometer i år og isolert sett er jo det et rimelig stusslig tall for en som hadde planer om et comeback i ultraløypa. Det som da må nevnes er at jeg stort sett er ute hver eneste morgen med familiens fire hunder. Da er jeg ute fra 1-4 timer. Jeg går fort og småjogger litt underveis i kupert terreng så jeg opprettholder formen noenlunde. Øktene logges som gåing i Strava og kommer ikke med på kilometerregnskapet så helt utrent er jeg ikke.



Problemet akkurat nå er en hæl som krangler. Et av de evige spørsmål for en som trener til de lange distansene er når man skal prøve å løpe av seg skader og når man skal hvile. Jeg har dessverre aldri vært god på å hvile. Så lenge jeg klarer å løpe så gjør jeg det. Så enkel er min filosofi. Utover det tror jeg muligens at 9 av 10 fysioterapeuter hadde gitt meg løpenekt nå og jeg leter fortvilt etter den tiende.





Til uka er jeg påmeldt Ringerike 6-timers. Jeg er veldig usikker på om jeg kommer til å delta, men har foreløpig konkludert med at det ikke kan skade mye å gå ut med lave ambisjoner. Jeg håper rett og slett på å runde maraton i løpet av de seks timene. Da får jeg en grei rolig langtur som forteller meg noe om hva slags form jeg er i.

Neste løp er Oslotrippelen. Det meste sitter i hodet sier de, men for å klare den må jeg ned på 4:30 på maraton og jeg er i sterk tvil om jeg kommer dit. Et alternativ er å løpe maraton på pluss minus fem timer, hoppe over halvmaraton og så løpe 10 for Grete. Tiden vil vise.

Uansett. Jeg løper og koser meg med løpingen.


Til slutt: Om noen har gode tips til terrengsko med mye demping og godt grep så tar jeg i mot. HOKA har tradisjonelt vært for smale for meg og Altra har hatt for lav tåboks (tærne mine peker visst oppover). Mine Skechers GoTrail Ultra er fantastiske på mange måter, men mangler dessverre grep på de dårlige dagene som det er mange av.