Totalt antall sidevisninger

fredag 31. mai 2013

Hvis du syns du sliter kan du lese dette



Heltebegrepet begynner etter hvert å bli ganske utbrukt og utslitt. Det blir brukt om alt fra bortskjemte fotballspillere til den som gjorde den beste innsatsen på høstdugnaden i borettslaget. Denne artikkelen handler om en som definitivt ikke gjorde dette begrepet til skamme, canadieren Terry Fox. Fox hadde en i utgangspunktet umulig drøm som han gjorde til virkelighet.

Terry Fox ble født i 1958. Han vokste opp som en helt vanlig gutt. Han var usedvanlig glad i å drive med idrett og selv om han var av de dårligste spillerne på basketballaget klarte han gjennom hardt arbeid å opparbeide seg fast plass på laget. En lærer oppfordret ham til å satse på terrengløp, som egentlig var en sport Terry var lite interessert i. Fox lyttet likevel til lærerens råd. Motivasjonen var å prøve en idrett han virkelig hadde talent i.

Han hadde et talent og en ståpåvilje som gjorde at han ved avslutningen ved Port Coquitlan secondary school delte prisen for beste idrettsmann med vennen Doug Alward.

Terry fortsatte med terrengløping, fotball og basketball, men løp hele sesongen 1977 med knesmerter. Nesten alle han trente sammen med hadde legg eller kneskader på grunn av underlaget de spilte på så det var ikke noe han tok særlig alvorlig. Han fikk også råd av trenere om å trene videre ut sesongen. Han oppsøkte lege og fikk høre at smertene i kneet kom av en kjemisk reaksjon. Legene ga ham tabletter mot dette. Det Fox da ikke visste var at han rett og slett fikk vanlige smertestillende tabletter. Han trodde da en stund at det gikk bra. Men en dag etter trening ble smertene rett og slett uutholdelige og han klarte rett og slett ikke lenger å stå på foten. Han ba om å bli kjørt på sykehuset. Kort fortalt fikk han da i en alder av 19 år med en lysende idretts- og trenerkarriere foran seg diagnostisert en sjelden type skjelettkreft. Høyre ben måtte amputeres over kneet.

Rett før operasjonen kom en venn innom sykehuset med et nummer av løpebladet, Runners World. Der var det en artikkel om Dick Traum som hadde fullført New York Marathon med protese etter en amputasjon over kneet. Der og da begynte Fox å legge planer for at amputasjonen ikke skulle hindre ham i å leve et meningsfylt liv.

Fra første dag etter operasjon begynte han hardtrening for å lære seg å gå igjen. Bare seks uker etter operasjonen spilte han golf. Litt senere gjenopptok han også basketballspill, rullestolbasketball.

Sykehusoppholdet glemte han aldri. Det var ikke sin egen smerte og opplevelser knyttet til egen sykdom som gjorde mest inntrykk på ham. Det som virkelig gjorde ham sint var å se hvor lite penger som ble brukt for i kampen for å bekjempe kreft.

Uten å fortelle det til noen bestemte han seg for å løpe tvers over Canada for å samle inn penger og sette søkelyset på manglende ressurser i kreftomsorg og kreftforskning. Planene må kunne kalles ganske vidløftige for en gutt som ikke hadde lært å gå enda etter en amputasjon. I utgangspunktet så det ut som et umulig prosjekt. Han ville gi det at han var rammet av sykdom en dypere mening.

Han fortalte ingen om planene sine da han gjenopptok løpetreningen. Til familien sa han at han trente for å fullføre Vancouver Marathon. Familien syntes det hørtes ut som galskap. Til å begynne med ble det meste av treningen brukt til å falle og å lære seg forskjellige teknikker for å reise seg opp fra gulvet igjen. Likevel ga han ikke opp planene sine. Etter 18 måneder og 5000 kilometer trening annonserte han planene sine for familien. Han hadde en helt spesiell måte å løpe på som pressen døpte ?foxtrot?. For å komme seg fram måtte han gjøre et hopp med den friske foten for at protesen skulle komme slepende etter. Målet hans var å samle inn 1 dollar for hver av landets innbyggere, 24 millioner dollar. Fox klarte å skaffe sponsorer og fikk en bobil til formålet av Ford motor co. En kamerat av Fox ble hyret inn som sjåfør. Den ivrige gutten hadde en egen evne til å få folk til å tro på seg, selv om han presenterte et prosjekt som i utgangspunktet hørtes helt umulig ut.

12.april 1980 etter tre år med cellegift, skole og trening dyppet fox protesen sin i Atlanterhavet for å markere starten på sitt "Marathon of hope". Planen var å kunne dyppe protesen i Stillehavet året etter, etter å ha krysset hele Canada til fots. Han løp ca. 42 kilometer for dagen uansett vær og natur ? iskaldt regn, storm og snø. Den amputerte foten fikk blødende sår som ikke ville gro og den friske foten fikk all belastning og smerter deretter. Han løp gjennom Dartmouth, Charlottetown, Montreal, Ottawa, Toronto og mange andre steder. Mellom løpingen holdt han gripende foredrag fulle av følelser som rørte hjertene til uttalige kanadiere.

I august hadde Terry gjennomført halve reisen.

1.september hadde han slitt med pusteproblemer og smerter i brystet i mange uker. Pusten hadde nå blitt litt bedre, men smertene var der fortsatt og gjorde det etter hvert umulig å løpe. Han tok ut sine siste krefter gjennom en jublende folkemengde, og holdt ut til han var alene på veien igjen. Etter 143 dager og 5373 kilometer annonserte han at han var nødt til å ta en pause og utsette resten av prosjektet. "I'm gonna do my very best. I'll fight, I promise I won't give up."

Fox ble igjen innlagt på sykehus og denne gangen fikk han en diagnose som var langt mer alvorlig enn første gang. Kreften hadde spredd seg til lungene. Prosjektet "Marathon of hope" måtte gå videre uten hovedpersonen. I Terrys siste uker fortsatte pengene å strømme inn og passerte målet hans på 24 millioner dollar, 1 dollar per Canadisk innbygger

Under Fox sitt sykehusopphold fikk han et brev fra en av de mange han hadde inspirert underveis, Isadore Sharp. Han ville gjerne starte opp et årlig maratonløp for å samle inn penger til Terry Fox - stiftelsen. Løpet skulle naturligvis kalles "Terry Fox run". Terry laget selv reglene for dette løpet som har blitt mønster for løp over hele verden. Det viktigste for ham var at løpet ikke skulle være en konkurranse, ingen vinnere, ingen premier. Hele løpets formål skulle være å samle inn penger til kampen mot kreft.

Terry Fox døde 28. juni i 1981, 9 måneder etter at han måtte gi tapt langs veien. Han var helt til det siste fast bestemt på at han skulle ut og løpe igjen. Han oppnådde før sin død å bli den yngste personen noensinne som har fått den høyeste Kanadiske orden.

Noen måneder etter Fox sin død ble første "Terry Fox run" arrangert. 300000 kanadiere deltok i arrangementet på 760 forskjellige steder i Kanada. Løpet samlet inn 3,5 millioner dollar.

Nå har Terry Fox-stiftelsen blitt internasjonal. I tillegg til over 1000 forskjellige arrangement i Kanada blir det arrangert over 4000 forskjellige "Terry Fox run" rundt i verden. I følge stiftelsens nettside er det samlet inn over 500 millioner dollar. Terry Fox sin drøm lever videre gjennom denne stiftelsen som blir drevet av familien med minimale administrative utgifter.

Denne historien viser hvor viktig det er å ikke gi opp sine drømmer. Terry Fox har gitt håp og styrke til utallige kreftrammede. Det er mye å lære av hvordan denne unge gutten klarte å snu sine egne tragedier i livet til en seier. Det er utrolig hva man kan utrette ved å ha et mål og ikke gi slipp på det.
 

Jeg tenker ofte på Terry Fox når jeg havner i sutremodus fordi jeg ikke klarer å løpe så mye som jeg ønkser.


Jeg løper igjen...tror jeg...


Jeg løper igjen. Jeg løper ikke fort, jeg løper ikke langt, jeg løper ikke pent, jeg løper ikke smertefritt, jeg løper ikke ofte, MEN JEG LØPER!
 

torsdag 30. mai 2013

Bøker om løping

  



"Går det an å skrive en hel bok om løping?", spurte en av sønnene mine for en god stund siden. "Gå ned i kjelleren og ta en en titt i bokhylla mi..", svarte far. Etter at gutten kom opp fra kjelleren ble ikke tema berørt mer…


Jeg har en veldig stor samling av bøker om løping. Ja det er faktisk mulig å skrive bøker om å flytte den ene foten rytmisk foran den andre og det finnes mange mennesker som leser dem. Bokhylla nede i kjelleren er ikke stor nok lenger og sannsynligvis til min kones irritasjon, ligger bøkene litt overalt rundt i huset. Ingen som kommer på besøk hos oss vil lenge være i tvil om at en av husets beboere har en noe underlig hobby.

 
Jeg har bøker om å løpe langt, å løpe kort, å løpe fort og å løpe pent. Jeg har bøker om løpere som har løpt langt, løpt kort, løpt fort og løpt pent. Jeg har bøker skrevet av løpere som er så glad i løping at de har skrevet bøker om hvor fint de har det når de løper. Noen har løpt verden rundt, noen har løpt i ørkener og andre har rett og slett skrevet bok om hvor flott det er å stå opp å løpe hver dag. Jeg har også en voksen samling av bøker med treningstips i alle varianter. Alle som skriver disse bøkene har løsningen for å løpe fortere og lengre enn de fleste.

Akkurat nå leser jeg mest bøker om hvordan man kan rettferdiggjøre å løpe videre med en hælskade. Jeg har funnet flere bøker som støtter meg.

I påsken i år dro familien på sin faste familietur til Legoland og naturligvis hadde jeg med meg en bok jeg kunne kose meg med. At familien da skulle tillegge meg helt andre motiver for å lese denne boka var ikke i mine tanker. Det er visst helt annen kos de tenker på. Boka har jeg fått låne av en svensk ultraløper. Den handler om en dame som liker å løpe ørkenløp og i særdeleshet Badwater Ultramarathon, derav tittelen "Running Hot". Tittelen og omslagsbildet skal i følge de som er store nok i familien til å forstå slikt være full av seksuelle undertoner og det har de ikke unnlatt å fortelle meg stadig vekk. Det hjelper ikke at jeg prøver å fortelle dem at boka bare handler om en dame som liker å sette den ene foten rytmisk foran den andre i varme omgivelser. De tenker visst på helt annen rytme. Nå er jeg i gang med å lese boka "Anatomy for runners". Jommen er det en halvnaken kvinne på forsiden av den boka også. Er det noen som tror jeg har fått høre det?

Det er ikke lett å være eneste løper i en familie.



Kan man anmelde sin egen sønn og sin egen kone for trakassering?
 
(etter å ha bildegooglet "running hot" forstår jeg at jeg muligens har ekstremt lite skitten fantasi...)
 
 
 
 
Bokanbefalinger for løpsavhengige:
 
For å bli best:
 
Tim Noakes: Lore of running
Pete Pfitzinger and Scott Douglas: Advanced marathoning
Tom Osler: Serious runner's handbook
Joe Friel: Total Heart rate training
Don Allison: One Step Beyond: A definitive guide to ultrarunning 
 
For underholdning:
 
Thor Gotaas. Løping- en verdenshistorie
Jesper kenn Olsen: Jorden rundt i løb
Richard Askwith: Feet in the clouds
  Phil Hewitt: Keep on running- the highs & lows of a marathon addict

tirsdag 28. mai 2013

Løpsavhengig – runaholic


 

 

Ok. Jeg kan like gjerne innrømme det overfor meg selv og andre. JEG ER LØPSAVHENGIG! Jeg er ikke helt sikker på om det er bedre enn annen avhengighet. Løpsavhengige løper gjennom belastningsskader, sykdom og smerter og vi løper fra plikter og avtaler. Vi kan alltids skylde på at løpingen er sunn. Til et visst punkt er nok det også sant, men det fins en grense for alt og kroppen trenger faktisk hvile av og til (for ikke å si ofte). Det er den vanskelige biten og for mange av oss er det mangel på restitusjon som gjør at vi blir stående på stedet hvil treningsmessig.

 
En ikkeløper  har sagt at man blir ikke eldre av å løpe mye, man bare ser eldre ut… Speilet mitt er enig  der.

 
Vi leter alltid etter grunner til å løpe videre uansett. Løpeforum på internett er fulle av innlegg som "det ene kneet har blitt dobbelt så stort som det andre og jeg har lett feber, kan jeg fortsatt løpe  rolige turer?" "Ja da", svarer de løpekloke. "Du taper kneet og tar febernedsettende, det virket på meg…"


Selv har jeg hatt et rimelig sykt forhold til tall i løpingen. Har jeg bestemt meg for å løpe 15 kilometer og ser på klokka når jeg står ved inngangsdøra at klokka står på 14,8 må jeg løpe noen runder rundt huset for å komme opp i 15. Det er da jeg håper ingen av naboene ser meg.; -) Hvis jeg deltar på fellesspinning og instruktøren avslutter etter 41 minutter blir jeg sittende i fire minutter å tråkke alene. DET SKULLE DA VARE I 45 MINUTTER! Jeg har også listet meg ut sent søndags kveld og løpt en kilometer fordi ukesvolumet var på 84 og ikke 85. Rettelse: Jeg har VELDIG ofte listet meg ut søndags kveld… Her skal alt på bordet.
 

 Da jeg fikk GPS-klokke og oppdaget at jeg i årevis hadde feilmålt de faste rundene holdt verden på å rase sammen. Tenk at jeg har ført minimum 2 kilometer i uka for lite i uka over mange år. Det må vel til og med en ikkeløper forstå at er dramatisk.

For en tid tilbake skjedde det noe fryltelig. Jeg har siden jeg flyttet til Minnesund for 15 år siden hatt en fast formsjekkrunde i nabolaget. Helt plutselig uten at jeg ble advart begynte de gradvis å legge om veien og lagde et helt nytt trafikksystem Runden min er borte. ER DET MULIG! Jeg tror egentlig ikke jeg er kommet over det enda.
 

Jeg aner ikke hva det er med løpingen som skaper den totale avhengigheten. Det hjelper rett og slett ikke med annen aktivitet. Sykling, ski og treningssenteraktivitet er bare irriterende. JEG MÅ LØPE! Alle problemer virker større når jeg ikke får løpt. Det psykiske forsvaret brytes helt ned og jeg er hele tiden oppmerksom på at noe mangler. Suget er der hele den våkne tiden av døgnet. Hvorfor i all dager skaper ikke annen aktivitet den samme roen?
 

For uinnvidde må det fortone seg som helt underlig at noen blir totalavhengig av å flytte den ene foten rytmisk foran den andre, gjerne så det gjør skikkelig vondt. Det som er like underlig er at jeg ikke begynte å løpe før jeg var godt passert tredve og jeg kan ikke huske at jeg var et ustabilt vrak før det.
 

Jeg tror nesten jeg bør advare folk mot å begynne med løping. Kanskje det burde stått en advarsel på løpesko og tights: "Kan være sterkt avhengighetsskapende og føre til sykdom og belastningsskader".
«Gje ungdommen ei flaske brennevin før idretten tek dei», som Per Inge Torkelsen uttrykte.

Jeg kan konkludere med at det ikke er jakten på sunnhet eller gode tider som først og fremst driver meg. Det er et indre sug etter løping og jeg hadde løpt akkurat like mye om jeg ikke hadde deltatt i konkurranser.
 

Søndags kveld løp jeg 6,5 kilometer på asfalt med et par Newton Gravity på føttene. Hælen verker fortsatt, men det hjalp noe ubegripelig på psyken…
 

Fra boka "Anatomy for runners" (en liten skatt for løpsavhengige):
 

     Can I run through injury?
 

1.      On a 10-point scale, pain during the run should be no greater than 0-3.

2.      Pain should not be severe to the point where you limp during or following the run.

3.      The long run should be more than half the regular weekly volume.
 
 
Selvanalyse for å rettferdiggjøre løping: Smerte under løping er på under 3 på skalaen og hvis jeg tar meg sammen klarer jeg å ikke halte dagen etter (bortsett fra om morgenen da, men da er jeg jo ikke skikkelig våken så det teller ikke) Punkt 3 er ikke aktuelt for tiden. Jeg har ikke noe ukesvolum...
 
Løping er billigere enn terapi..

 

 

 

fredag 24. mai 2013

Ro, ro ,ro min båt




Jeg har lest meg til at romaskin er den desidert beste alternative treningen som er å oppdrive. Den bygger aerob kapasitet med 75 % effekt sammenlignet med løping og trener alle store muskelgrupper hvis det blir gjort riktig. At det jeg har lest er informasjon fra produsenten av romaskinen trenger jeg strengt tatt ikke å nevne. På noen felter i livet velger jeg å ikke være skeptisk.

Alternativet for min del hadde blitt rulleski eller sykkel (GRØSS!!!). Den dagen jeg blir observert i kondomdress gatelangs enten med et par rulleski under bena eller en sykkel mellom bena er det garantert på tide med en mentalsjekk. Et sted går grensen.

Hvis jeg noen gang blir skadefri igjen skal roing legges inn som en fast del av treningen min. Nå er det en nødvendighet for å ikke forfalle.

På romaskinen kan jeg gjøre akkurat det samme som ved løpingen. Jeg kan ro både langturer og alle varianter av intervaller. Jeg bruker alltid pulsklokke da jeg syns det har vært vanskelig å holde pulsen oppe. Langdistanseoverkroppen min var ikke akkurat et perfekt utgangspunkt, men etter noen uker klarte jeg å holde 80 % av makspuls over lang tid uten å surne helt i armene.

Progresjon er veldig målbart da jeg ror på samme maskin hele tiden og kilometertider står i displayet.

For at det mentale ved å sitte mutt alene på en romaskin ikke skal bli for tøft har jeg en ipod med podcaster, lydbøker og et rikt musikkbibliotek. Det hender at jeg må ro bare litt til for å få med meg slutten av en spennende bok.

Hmm… Kanskje et maraton på romaskin i løpet av våren kunne vært et passelig mål? Noen andre som tar utfordringen sammen med meg?
 
 
 
 
 

torsdag 23. mai 2013

Bruk av smertestillende for å fullføre trening og konkurranser

Denne artikkelen sto på trykk i Kondis i 2010. Det ser ikke ut for at problemet er blitt mindre med årene.

Bruk av smertestillende medikamenter under løp og på trening

Treningssider

Av Einar Cyvin
I Danmark er det innført reseptplikt på Voltaren på grunn av rapporterte tilfeller av brå hjertedød. I Norge er medikamentet unntatt reseptplikt i små doser.

Stort sett er medikamentene som brukes ikke reseptpliktige, og ikke på dopinglisten, men det betyr ikke det samme som at de er ufarlige. Vi leser jevnlig om dødsfall, tarmblødninger og nyresvikt blant utøvere under løp. Det vil være ganske naivt å ikke tro at mange av disse tilfellene kan relateres til medikamentbruk.

De av oss med interesse for ultraløping har nok ikke glemt Erik Skaggs som vant Where’s Waldo 100 K august 2009. Et døgn etterpå var han innlagt på sykehus og var i livsfare på grunn av nyresvikt. Han sa etterpå at høye doser ibuprofen var hovedårsaken til kollapsen. Denne gangen var han heldig og han er i dag løpende igjen. Det var heldigvis mange i det amerikanske ultramiljøet som lærte av dette.

Julie Ann White, Stephanie Ehret, Paula Radcliffe og Derek Clayton er alle eksempler på utøvere som på tross av faglig tett oppfølging har pådratt seg store mage-tarmblødninger eller andre alvorlige reaksjoner under konkurranse. Medvirkende årsak er høyst sannsynlig medikamentbruk.

Derek Clayton løp inn til verdens beste maratontid i 1979. Han beskriver reaksjonen etter løpet slik: ”I was urinating large clots of blood, and I was vomiting black mucus and had a lot of black diarrhea.”
Nyresvikt
Et kjapt internettsøk viser mange eksempler på overmedisinerte løpere som møter veggen på forskjellige måter. For
utrente vil høyst sannsynlig risikoen være enda større, men disse tilfellene blir sjelden dokumentert. Nyresvikt kommer
snikende døgnene etter løpet, og ikke alle setter symptomene i sammenheng med utfordringen de har vært gjennom.
Oppkast, blod i urin og opphovnede ankler og hender kan gi mistanke om nyresvikt, men kan også ha andre mindre
alvorlige årsaker.

De hyppigst brukte medikamentene er betennelsesdempende midler (NSAID- Non-steroidal Anti-Inflammatory Drugs)
som Voltaren, Ibuprofen og Naproxen. Paracetamol blir også brukt av noen. Paracetamol har vist seg å ha liten effekt
på smerter av denne typen i anbefalte doser. Ved å øke dosen risikerer man leverskade. De betennelsesdempende
midlene som skal være mest velegnet til å dempe muskel- og leddsmerter, og er også mye brukt i idrettskadebehandling.

Under en løpskonkurranse utsettes organismen for en enorm belastning. Spesielt jobber hjerte, nyrer og
mage-/tarmsystem jobber under stadig stress. Inntak av smertestillende medikamenter øker stresset og forstyrrer blant
annet mage-/tarmsystem og nyrer slik at det blir skapt ubalanse i væske-/elektrolyttbalansen. Dette kan føre til
hjerterytmeforstyrrelser, i verste fall hjertestans og nyresvikt.

Væskeunderskudd i kroppen (hypovolemi) kan også føre til akutt nyresvikt som er en svært alvorlig tilstand.
Betennelsesdempende midler gir ekstra belastning på nyrene og gir økt risiko for dette. Tilstanden kan medføre varige
skader på nyrer og andre organer og i verste fall være dødelig.

En del løpere har store problemer med å drikke under aktivitet. Hvis de da taper mer væske (under spesielt varme forhold)
gjennom svette eller oppkast/diare enn de klarer å ta inn, får de et underskudd. Samtidig inntak av betennelsesdempende
medikamenter øker risikoen. Høy aktivitet over tid gir også naturlig dårligere gjennomstrømming i nyrene.

Betennelsesdempende medisin gir forandringer på tarmslimhinnen. Dette gjør at tarmen lettere slipper ut bakterielle
toksiner i blodbanen. Dette kan i verste fall føre til sepsis (blodforgiftning).

Tarmblødninger eller andre indre blødninger er også en hyppig bivirkning av disse medikamentene. Farene forsterkes
ved anstrengelse og den stadige ristingen organsystemet utsettes for ved løping.

Ved langvarig muskelbruk og muskelskader vil det skilles ut myoglobin, et protein fra ødelagte muskelceller. Myoglobin i
større mengder kan være skadelig da myoglobinet har en giftvirkning på nyrene. Da sier det seg selv at det ikke vil være
noen god idé å belaste nyrene ytterligere ved å innta smertestillende midler.

”Vitamin I” Smerte er et signal fra kroppen man alltid må kunne lytte til og ta på alvor. Å ta medikamenter som maskerer disse
symptomene kan være risikabelt og føre til at alvorlige skader blir ignorert og forverres.

Stadig bruk både på trening og i konkurranser kan over lang tid gi både kroniske lever- og nyreskader. Bruk av disse
midlene gjør også at effekten av trening blir dårligere. De mekanismene som gjør at muskler og sener blir sterkere etter
hard belastning blir bremset av betennelsesdempende midler. Det er dokumentert at betennelsesdempende medisin
forsinker naturlig helbredelse av ødelagte muskelceller, mykt vev, sener og brusk.

Løperne i et av USAs største 100 milesløp, Western States 100 Endurance Run, er medisinsk undersøkt over en
femårsperiode. Det er ikke funnet noen positive effekter i form av redusert muskelskade, mindre smertefølelse før,
under eller etter løpet hos de løperne som inntok smertestillende i forbindelse med løpet. Disse løperne opplevde
heller ingen forbedring i prestasjon. Likevel er ibuprofen svært populært blant amerikanske ultraløpere, faktisk så
populært at det har fått kallenavnet vitamin I.

En annen undersøkelse viser akkurat det samme som undersøkelsen fra Western States. Av 54 løper hadde
halvparten fått 600 mg ibuprofen før løpet. Underveis fikk de utdelt 1200 mg hver fjerde time. Den andre gruppen fikk
placebo (medisin uten virkning/luremedisin). Løperne i begge grupper beskrev ingen forskjell i smertefølelse, og de
som hadde fått ibuprofen beskrev ingen økt prestasjonsevne. Muskelsmerter i dagene etter løpet var også likt i begge
grupper.

Jeg har også funnet andre små undersøkelser fra maraton og ultraløp som bekrefter dette.

En spørreundersøkelse fra Bonn Marathon 2009 med 1024 deltagere viser at så mye som to tredjedeler av deltagerne
inntok en eller annen form for smertestillende medikamenter før start. 36 prosent av de spurte hadde også brukt slike
medikamenter i treningsperioden før løpet. En annen undersøkelse, fra Jungfrau Marathon 1998, viser at ca. en
tredjedel av utøverne hadde brukt smertestillende medikamenter før start.

Problematisk
Jeg er helt overbevist om at vi kunne funnet lignende tall blant de påmeldte til Oslo Maraton. I Norge er dette et tema som
sjelden blir tatt opp, men jeg har flere ganger, når jeg har fått treningskamerater på tomannshånd, opplevd at de forteller
om bruk av smertestillende både under trening og konkurranser.

At så mange utøvere mener de trenger smertestillende medikamenter for å gjennomføre harde treningsøkter og
konkurranser, er et stort problem. Betennelsesdempende medisin er produsert for kortvarig bruk ved skader, da
kombinert med hvile og avlastning. Kun i helt spesielle tilfeller (for eksempel revmatisme) er langtidsbehandling
anbefalt. Å medisinere seg for å kunne opprettholde unormal høy aktivitet, er ikke et spesielt tilfelle som
rettferdiggjør langtidsbehandling.

Jeg vil sterkt anbefale alle som bruker eller har brukt smertestillende medikamenter i forbindelse med idrett, om å
tenke nøye gjennom om de er villige til å ta risken. Jeg har gjennom denne artikkelen vist at slike medikamenter kan
gi alvorlige og i noen tilfeller svært alvorlige bivirkninger.

I tillegg er det stor tvil om man i det hele tatt oppnår ønsket effekt av tablettene. Da burde valget være enkelt. Hvis du
føler at du må ta smertestillende midler for å få gjennomført en planlagt treningsøkt vil sannsynligvis en hviledag
eller to gi bedre effekt.

Har du stadig behov for smertestillende medikamenter både i trening og konkurranser, vil det sikkert være lurt å ta et
oppgjør med deg selv og vurdere å sette ned ambisjonsnivået eller rett og slett velge en annen idrett.

LitteraturDon Allison: A step beyond – A definitive guide to ultrarunning. Sand m.fl.: Menneskets fysiologiDeutsche Apotekerzeitung: Kay Brune m.fl. Schmerzmittel – fataler einsatz im breitensportDeutsches Ârzteblatt: Kay Brune m.fl. Geht nichts mehr ohne schmerzmittel?Paul A. Heckert: Pain treatment in marathon and ultramarathon runsDavid C. Nieman: Immune function responses to ultramarathon race competitionNY Times.com: Phys Ed: Does ibuprofen help or hurt during exercise?Einar Cyvin (artikkel skrevet i 2010)
 
 

 

tirsdag 21. mai 2013

Totalbelastning

Totalbelastning er et ord som gjelder alle andre enn meg selv. ;-).

Når jeg planlegger å klemme inn et visst antall timer trening i uka har jeg lett for å glemme at jeg faktisk har et liv ved siden av treningen. Det livet består av er stort sett  23-24 timer i døgnet som er satt av til arbeidsgiver, familie og søvn. Treningskontoen er sørgelig liten og søvnkontoen er den det er lettest å overtrekke. Jeg pleier å si at en times løping gir mer verdi enn en times søvn.

Pinsehelga har jeg brukt på 17. maitog, noen timers kioskdugnad på samme dag og oppussing av et barnerom ved siden av transport av unger og annen familielogistikk.

Totalt en knapp times  løping i terreng fikk jeg klemt inn og i dag har jeg vondt i hælen... Jeg er ikke helt sikker på om  smertene kommer av løping...




torsdag 16. mai 2013

Vampire Weekend

Vampire Weekend er noe av det mest sjarmerende ! Jeg er solgt!

Masaimannen

Jeg har kjøpt MBT-sko... Alt må prøves i min jakt på et smertefritt løperliv. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår konseptet. Jeg forstår godt at jeg må ha en fem centimeter høy såle for å ligne en masaikriger, men kjøper ikke helt at det har noe med barfot å gjøre. Jeg føler meg ikke akkurat barbeint og lett på fot der jeg går og skaller i dørkarmer fordi jeg er blitt 10 centimeter høyere...

By the way. ;-) : Sokker er greit i MBT-sandaler så lenge det ikke er hvite tennissokker. Jeg har sjekket med Jan Thomas!


Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere, og kanskje til og med skadefri. ;-)

Skade og veien mot 100 miles 2014.


 

 

Løpssesongen 2012 var et eventyr. Jeg deltok i tre ultraløp og et maraton og perset på alle distanser. På trening så jeg 38-tallet på tikilometer og 1:31 på halvmaraton. Jeg har løpt i 15 år og aldri vært i nærheten av de tidene.

 På våren løp jeg årets andre 50 kilometer og klarte akkurat å vippe under 4 timer. Rett etter sommeren løp jeg 6 timers med 71,4 km. Maratonpersen tok jeg på Jessheim med 3:10 (gammel pers 3:29)


Det ante meg at det ikke kunne vare og etter Jessheim unnet jeg meg alt for lite restitusjon i jakten på nye rekorder. Terminlista for langløpere varer jo nå hele året og 3:50 på Bislett 50K trodde jeg bestemt var innen rekkevidde og Hammertrail 100 miles var sesongens hovedmål.


På en sosial langtur natt til nyttårsaften hogg det til i hælen og når man da har 20 kilometer igjen for å komme seg hjem, sier det seg selv at alle regler for skadeforebygging ble brutt. Jeg har ingen problemer med å lese ut av treningsdagboka hvorfor det gikk feil.

 
Siden den natta har jeg prøvd barfot, midtfot, forfot, hælinnlegg, trykkbølgebehandling, voltaren, kortison, massasje, is, tåhev og andre unevnelige kjerringråd. Romaskinen og spinningsykkelen har vært mine beste venner og styrketrening for hele kroppen har blitt en del av hverdagen.
 

Nå har jeg bestemt for å følge et råd jeg fikk gjennom ultralist, rett og slett å gjøre ingenting som ligner på behandling… Nå løper jeg det lille jeg er i stand til på tredemølle eller i terreng. Har denne uka løpt to nesten en times turer (Det går så sakte at ordet økter blir feil) og hælen er bare bittelitt øm.

 

Dette går framover.

 

I'll be back! Hammertrail 2014 here I come!!!



Fra Eidsvoll 6 timers i mitt livs beste form!