Totalt antall sidevisninger

mandag 23. mai 2016

Ecotrail Oslo 45 - Einar gjør ting han ikke kan.

I



Da var Ecotrail unnagjort. På forhånd ble jeg fortalt at det meste av løypa gikk på asfalt og grus, ikke skulle løypa være særlig kupert heller. Forsåvidt ble hele løpet beskrevet som en vanlig søndagstur på fine stier. For meg som helst vil løpe runde etter runde på bane med maksimum 1000 meter mellom matstasjonene var løypa et sjokk. Den inneholdt alt jeg ikke liker, eviglange bakker, stein, sleipe røtter, smale stier, gjørme, 882 høydemeter og 1220 nedovermeter (eller hva det nå heter) sier sitt om at herr Cyvin beveget seg langt utenfor komfortsonen i helgen.

Den eneste gulroten er at løpet avsluttes med 9 kilometer herlig asfalt. 





Løpet startet ved Holmenkollen. Der traff jeg igjen masser av ultravenner som jeg ikke har sett på lenge. Selv om jeg har nok som fyller dagene og trives med det, har jeg nok savnet miljøet litt mer enn jeg har innrømmet overfor meg selv. Forrige løp var i februar i fjor så det var på tide å få løpt et ultra nå så jeg ikke blir kastet ut av klubben.

Som alltid starter jeg på full mage. To baguetter på Oslo S sørget for det. Min styrke i lange løp er at jeg har labradormage. Jeg har rett og slett aldri hatt problemer med magen under løp.

Skoene jeg startet med kom fra USA dagen før, Skechers gotrail ultra. Å løpe inn sko er etter min mening sterkt overvurdert. Hvis skoene ikke passer med en gang så passer de ikke, så det så!


Skoene fungerte glimrende. Godt grep i terrenget og god demping på grusen og asfalten. De forrige Skechers ultra var steinsamlere. Den utgaven som kom nå har en skikkelig terrengsåle. De var også overraskende stabile. Personlig syns jeg at det var god bruk for terrengsko i lange partier av løypa.

Løypa startet med 3 kilometer stigning opp til Tryvannstårnet. Jeg hadde allerede bestemt meg for å ta det med ro så jeg i likhet med veldig mange andre valgte å gå opp hele bakken. I fjellmaraton har jeg opplevd å bli forbigått i stigningen så på mitt nivå er det ikke mye å spare på å løpe oppover. 

Det som er sikkert er at når man har kommet høyt nok må løypa falle igjen, så nå fulgte massevis av nedoverløping. For en stakkar med svake lårmuskler og stive knær er nedoverløping vel så hardt som oppover og lårmuskulaturen var rimelig mørbanka dagen etter. Premien var verdens beste matstasjon etter 15 km. Egentlig kunne jeg godt tenkt meg å bli der, men hodet var faktisk med. Uansett hvor sakte jeg løper sitter det i kroppen at jeg ikke skal stoppe.

Jeg har geografisk dysleksi så jeg har rett og slett ikke peiling på hvor jeg har vært, men etter matstasjonen kom det en eviglang stigning igjen. Deretter var vi langt inni skogen, rundt et vann, gjennom noen boligfelt, langs en elv der det var ubegripelig mange livsfarlige røtter før det endelig var fast grunn under føttene. Jeg løp og gikk om hverandre og syns egentlig livet var helt greit. IPod-en min var tom for batteri så denne gangen løp jeg uten musikk. Det gikk faktisk helt greit. Jeg løp meg heller ikke bort. Merking av løypa var rett og slett perfekt. At JEG finner fram fyller alle kvalitetskrav.

Da asfaltgulroten endelig dukket opp var jeg såpass sliten at det jeg bedrev ikke lignet mye på løping lenger. Neste gang skal jeg øve litt mer på forhånd.

Motvillig må jeg innrømme at jeg hadde det trivelig i terrenget, men resten av løpene i år blir flatløp. Først ut blir sekstimers i august der race director, Stig Andy har lovet Gullbrød på matstasjonen. Det blir greier det!

Rekk opp hånda de som tror at jeg er påmeldt neste år!




















4 kommentarer:

  1. Rekker opp hånda...
    Fint innlegg med god poeng Einar. Jeg mener også at det er helt umulig å "løpe inn" sko som ikke passer. Enten kan du gå rett ut og løpe maraton med nye sko, eller så passer de rett og slett ikke.
    Det virker som du disponerte bra Eina, du er nok der neste år og ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha. Kom i mål på ren rutine, Bjørn.

      Slett