I fjor høst meldte jeg meg på Oslotrippelen, kort fortalt alle tre distansene i Oslo maraton. Jeg trengte rett og slett et mål å trene mot. Da var jeg fast bestemt på å begynne med løpetrening sånn cirka med en gang, men sånn ble det ikke. Dørstokkmila er utrolig lang når en ikke er i siget. Det treningen besto av i vinter var ganske mye gåing i motbakke og dyp snø og det skal ikke undervurderes. I tillegg har det blitt en løpetur av og til.
Først i juli kom jeg skikkelig i gang og fra juli til i dag har jeg logget ca. 700 kilometer. Hemmeligheten bak en sånn økning er å holde farten nede. De fleste løpeøktene mine går i ca. 8 min./km i kupert terreng. Gradvis har jeg blitt sterkere og sterkere , men jeg var i sterk tvil om jeg hadde nok trening i beina til å fullføre 73 kilometer med tidspress, men ingenting duger uprøvd.
Det var satt opp helt klare tidsgrenser per distanse på Oslo maraton sine sider: Hel: 4:30, halv 2:10 og 10K 1:35. Kvelden i forveien fikk jeg vite at de grensene sannsynligvis hang igjen fra i fjor da det var andre starttider. Eneste som gjaldt var å rekke start og da ble plutselig halvmaratongrensen flyttet til 2:35. JUHU! Jeg tror jeg hadde hatt store problemer med å klare 2:10. Det høres fryktelig greit ut før en har prøvd det, men tro det eller ei, beina er faktisk fryktelig tunge etter et maraton.
Trippeldeltakerne fikk eget telt i startområdet. Der kunne jeg oppbevare bagen min og for de som fikk tid mellom distansene ble det servert mat og drikke og det var muligheter til å slappe av. Før start traff jeg masse kjente. Det er utrolig godt å være i løpemiljøet igjen. Jeg fikk rett og slett ingen tid mellom hvert løp og rakk bare å bytte t-skjorte (med påsatt startnummer) og stresse til start. I grunnen like greit.
Maraton startet jeg i underkant av seksblankfart. Jeg hadde blinket inn et sted mellom 4:15-4:30 som sluttid. 4:15 er seksblankfart hele veien. Jeg fant ikke helt rytmen. Vi startet ti minutter før resten av feltet og det ble ganske forvirrende å ikke kunne ha hjelp av andre rygger i det hele tatt fordi de løp i en helt annen fart enn meg. Sånn ca. ved 23 kilometer begynte jeg å komme i siget og hadde god kontroll mot en sluttid på 4:20. Da gikk jeg rett i bakken gitt. Ene skoa satte seg fast i asfalten på en eller annen måte og jeg tok et skikkelig svalestup. Jeg ropte ut noen gloser som ikke egner seg på en blogg uten attenårsgrense, beit tennene sammen, kom meg på beina og løp videre. Neste kilometeren brukte jeg på å kjenne etter om jeg hadde pådratt meg noen skader og å prøve å finne igjen rytmen. Jeg slo kneet, hofta og skulderen. Skulderen var verst og den plaget meg under hele resten av løpet og også i dag. Naturligvis klarte jeg å stupe inn i rekkverket og slå meg på akkurat samme stedene under halvmaraton også.
Det skal bli spennende på Ecotrail 80k til neste år når jeg er så klønete at jeg klarer å snuble på flat asfalt to ganger i et løp.
Jeg mistet faktisk minimalt med fart på de akrobatiske øvelsene og etter ca. 5 kilometer til forsvant smertene i hofta og kneet og det var bare skuldra som gjorde vondt. Men man er jo heldigvis ikke avhengig av skuldra for å løpe.
Resten av maraton gikk helt greit uten at jeg presset for mye. 4:24:29 ble fasit. Det ga meg ca. et kvarter på å navigere meg over til andre siden av gata, inn i teltet der det lå matpakke og t-skjorte med startnummer klart og til start på halvmaraton. Jeg klarte å få startet i nest siste puljen så jeg hadde mest mulig tid. Jeg tror jeg jeg var den eneste som spiste grovbrødskive med peanøttsmør på startstreken.
Starten gikk greit. Selv en så liten pause gjorde at leggene hadde stivnet, men det løsnet etter kort tid. Underveis fikk jeg en del kramper bak i lårene, men ikke mer enn at jeg kunne bite tennene sammen og løpe med det. Min erfaring er at det er det eneste som hjelper hvis jeg klarer det. Jeg har heller ingen andre voldsomme teorier om hvorfor jeg av og til får kramper underveis. Jeg tror rett og slett det eneste som hjelper er å trene mer.
Jeg spiste masse banan, en Atkinsbar og drakk masse vann på hver drikkestasjon. Etterhvert gikk jeg over til Cola. Fire grovbrødskiver med peanuttsmør, en Japp og et Gullbrød ble også fortært underveis. Jeg rakk faktisk aldri å bli sulten eller tørst. Likevel drakk jeg tre flasker iste umiddelbart etter målgang på 10 for Grete.
Halvmaraton ble unnagjort på 2:26:42, akkurat fort nok til å rekke siste start på 10 for Grete. Jeg vil ikke påstå at det var kald beregning. I baktroppen på 10 for Grete var det så trangt at det var så godt som umulig å løpe før etter en drøy kilometer, men det passet meg ypperlig. Det var helt greit å gå litt faktisk. Jeg gikk og løp vekselvis hele løpet og spurtet i mål på 1:17:59. Jeg var bare så utrolig glad da jeg så målstreken for tredje gang den dagen. Tror folk i målområdet må ha trodd jeg var spik spenna gærn som jublet så voldsomt etter å ha fullført 10 for Grete på 1:17, men det gjør vel ingenting.
Hele fire medaljer ble dagens fangst og selv om jeg hadde mye vondt underveis er dette et av de morsomste løpene jeg har deltatt i. Dette skal jeg gjøre neste år også. Garantert!
Dagen derpå er kroppen mørbanket, men jeg har løpt. Jeg tror det er smart med litt veldig rolig løping for å myke opp litt, men er langt fra sikker.
Noe av det som underholdt meg underveis:
Han som kranglet høylytt med en eller annen (kona?) på handsfree etter 30 kilometer uti maraton.
Guttene som stod i et telt på kaia og covret Metallica-låter. Definitivt ikke pent, men sjarmerende.
Han som satt på fortauskanten og gråt iført t-skjorte med påskriften "Pain is weakness leaving the body."
Krigsskoleelevene som løper maraton i marsjstøvler og full feltuniform.
Guttene som hadde flyttet festen ut på gata og heiet på alle som løp forbi. De ble gladere og gladere for hver runde.
Damen som på en eller annen måte klarte å rive ned en million drikkebeger på en drikkestasjon for så å begynne med å rydde etter seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar