Endelig Volbeat for far og sønn!

Trettenåringen har ventet i tre måneder på lørdagens konsert. Jeg tror han er Romerikes største Volbeatfan , og jeg var ikke akkurat uvillig til å bli med på konsert jeg heller.

Jeg oppdaget bandet i 2008 da "Guitar  Gangsters and Cadillac blood" kom ut. Da var de ikke blitt store utenfor Danmark enda og det var ingenting som tydet på at de noen gang skulle turnere i USA for fullsatte hus og komme på toppen av VG-lista i Norge. Den sære blandingen av blytunge riff, country og rockabilly traff meg umiddelbart. Med Volbeat på øret har bakkeintervalløkter gått som en lek. De bratteste bakker har vært som små fartsdumper.

Volbeat er definitivt ikke kritikernes band, men det morsomme er at de fleste også i det såkalte gode selskap lar seg rive med på konsertene.

Det beste som hittil har skjedd i denne unge mannens liv!

To supportband har vært med på Europaturneen, "Teenage Bottlerocket" og "Iced Earth".

Jeg tror ingen av bandene var i målgruppa for publikum der omtrent 80% så ut som samme publikumet en forventer å møte på DDE-konsert (fæle fordomsfulle meg). 

"Teenage Bottlerocket" spilte for omtrent kvartfull sal og jeg tror ikke det var mange som fulgte med på hva som foregikk på scenen. Vi så bare en som danset. Men bandet spilte fulle av energi og spilleglede. De var så søte og lekesinte at jeg bestilte T-skjorte med en gang jeg kom hjem. De hadde definitivt fortjent et mer entusiastisk publikum, men etter å ha sjekket youtube kan jeg konkludere med at de veldig ofte får nettopp det. Jeg vil veldig gjerne se dem på Rockefeller om de dukker opp der. Dette var nok ikke kvelden for gladpønk.

Så kom "Iced Earth" på scenen. Bandet har eksistert i 28 år og har hatt 32 medlemmer. Bare grunnleggeren og gitaristen Jon Schaffer har vært med hele veien.

Bandet tror jeg oppfyller alle heavyrockklisjeer som finnes. Bare logoen på bakteppet sier sitt. Det eneste som manglet var en sukkersøt heavyballade for å myke opp. 

Hele bandet var kledd i ermeløse svarte vester. Bassisten sto stort sett i gitaronanipositur og kastet hodet fram og tilbake med svart, fett langt hår, mens vokalisten skrek ut uforståelige tekster som inneholdt ordene fuck, hell og satan i en endeløs tirade. Den besetningen som er nå skal visstnok være en av de beste siden åttitallet da de faktisk ga ut noen gode album, men det vi hørte var veldig lite samspilt og to låter ble helt ødelagt av rotete lyd. Kanskje de hadde glemt å bli enige om hvilke sanger de skulle spille?

Etter hver sang ropte vokalisten "we are the Iced Earth!!!", så vi ikke skulle glemme det. Publikum fikk også gleden av å rope "Iced motherfucking earth" (se videolink nedenfor). Det morsomme var at de var helt blottet for selvironi.

Det var definitivt, underholdende, men ikke et musikalsk høydepunkt.

Så endelig etter diverse soundchecks og rykter om at konserten var utsatt en halvtime startet hovedattraksjonen. Introduksjonen med banjo og trampeklapp som går rett over i låten "Doc Holliday" med fyrverkeri og flammer er rett og slett overveldende. Derfra kjører de et tett sett med gamle og nye sanger. Setlista var lagt ut på forhånd så vi visste hva som kom. Det som kanskje fenger publikum aller mest er allsangfaktoren. Melodiene er så enkle og fengende at hvem som helst kan finne tonen og synge med på et vips. I tillegg kunne 

majoriteten av publikum mange av tekstene og salen kokte.

Kort sagt, Volbeat leverte det publikum ønsket og vi ble revet med. To timer gikk så alt for fort og vi håper bandet kommer tilbake i 2014.

 

Ikke verdens beste kvalitet, men en studie i heavyrockklisjeer . ;-)

 

Coverlåten "I only wanna be with you" fra en annen konsert. WOW!

Jeg har sett årets beste film!

Jeg har streamet min første film. Ja, jeg innrømmer det. Jeg som anser meg selv som rimelig oppegående når det gjelder data har aldri streamet en film før. Heldigvis er kona mi yngre enn meg og kan slikt. Hun hadde til og med en rabattkode så jeg slapp å betale, og er det noe jeg liker så er det å få noe gratis.

Når man streamer en film for første gang, må man velge med omhu. Dette hadde jeg planlagt lenge. Mine nærmeste trodde nok det var en impulshandling da jeg helt naturlig ved middagsbordet sa:

"Jeg tror jeg streamer en film i kveld jeg." 

Replikken utløste bare stillhet. Bare vent å se tenkte jeg.

Filmen jeg valgte er nok for litt spesielt interesserte, men jeg vil absolutt anbefale å bli spesielt interessert.

Dette er intet mindre enn et sant eventyr. Jeg velger ihvertfall å tro at filmen er sann . Den handler om en artist, Rodriguez, som solgte cirka seks eksemplarer av den første plata han ga ut. Etter en meget kort karriere skal han ha tatt sitt eget liv. En historie er at han tente på seg selv under en konsert, en annen at han ble pepet ut under en konsert, trakk fram en revolver og skjøt seg i hodet.

Så skjedde det utrolige. Kjæresten til en amerikansk soldat tok med seg en av platene til Rodriguez til Sørafrika. På den tiden (70-tallet) var Sørafrika et land fullt av sensur. Det var ikke tekstene til Rodriguez. Sørafrikas ungdom elsket sangene som både omhandlet tabuemner som sex og narkotika. Man trenger ikke rik fantasi for å forstå at sugar man ikke solgte godteri.
På kort tid ble han superstjerne i Sørafrika uten at noen visste hvem han var. På tross av myndighetenes forsøk på sensur ble det solgt flere millioner eksemplarer av de to platene hans.

Filmen funker både som drama, musikkfilm og dokumentar. Soundtracket har jeg hatt på øret siden jeg så filmen. Rodriguez har noen tekstlinjer som virkelig sitter og han kunne kunsten å lage hits.

Jeg er solgt. LØP OG STREAM!!!

Hele filmen ligger også ute på you tube i god kvalitet for de som ikke er så flinke som meg til  å streame. ;-)

Filmmaraton

I går var det kinoens dag. Det betyr halv pris på billetter og billig godteri.

Jeg og den av sønnene mine som deler musikkinteressen min har gledet oss vilt til å se Metallicafilmen , "Through the never" (hva nå det betyr) så den var obligatorisk. 

Resten av gutta ville se Marvelfilmen, "Thor, The dark world" så da kjøpte vi like godt billetter til den også.

At de to andre ikke ble med er en annen historie. Begge hadde mer enn gyldig grunn og får sett filmen i dag.

Med tilsammen fire timer film og tre timers pause mellom filmene kan det helt sikkert forsvares å kalle prosjektet filmmaraton. I vår familie prøver mannen i huset med blandet hell å befeste maraton som positivt ladet ord.

Snart arrangerer vi maratonspinning på jobb og i mitt enfold kan ikke jeg skjønne at noen kan motstå et arrangement der maraton er brukt i tittelen.

Metallicafilmen er introdusert som en musikkfilm med handling i motsetning til den forrige filmen som var en ren dokumentar. Den har vi naturligvis sett.

Handlingen var omtrent like spennende som David Hasselhoffs musikkvideoer fra åttitallet. 

Kort fortalt: 

En ung groupie ble sendt ut med en bensinkanne (Gimme fuel, gimme fire, gimme that which I desire! ) for å hente noe som lå i en veske vi aldri fikk se. På veien møtte han forskjellige former for makaber vold i beste trashmetalvideostil. 

Det er fullt mulig at det var masse intelligent symbolikk vi gikk glipp av, men egentlig tviler jeg litt på det...

Så da tror jeg at jeg har gjort det klart. Dette er en film for musikkinteresserte, ikke en spenningsfilm. At det bare var ca. 20 personer i salen tyder på at flere har skjønt det. Hvis du ikke liker Metallica er filmen et gigantgjesp. Det var den ikke for oss. 

Filmen er bygd opp rundt en konsert der vi blir ledet gjennom alle de største Metallicaalbumene. Showet på scenen er klippet rett ut fra platecovere "Master of puppets", "Justice for all" , "Death magnethic", osv. Et høydepunkt var da det skjedde en eller annen slags ulykke på scenen med påfølgende svikt i scenelyset. James Hetfield sier da: "Vi har da egentlig ikke bruk for alle effektene. Dette blir akkurat som i garasjen hjemme." hvorpå de drar en forrykende versjon av "Kill 'em all". Jeg vet at det er veldig usannsynlig at Metallica spiller i en garasje lenger, men der og da føltes det sånn. Rått og nakent, Metallica på sitt beste. "Kill 'em all", "Garage inc" , "St. Anger" og "S&M" er de albumene jeg liker best.

Et høydepunkt til var jammingen til rulletekstene der Metallica improviserer til tom sal. Den sekvensen kan sammenfattes i et ord: spilleglede.

Sammenfattet var dette en fantastisk konsertfilm. Med 3D-briller på følte vi det som om vi var tilstede på konsert.

Metallica leverer fortsatt. De er fjellstø musikere. Det er bare bassisten som ikke har vært med fra starten. Gitarduellene til Hetfield og Hammett er alle luftgitaristers drøm. Ulrich er like aggressiv, stø og kreativ som han var på åttitallet. Den "nye" bassisten, Trujilo, har et nærmest karikert sceneshow som passer veldig godt inn i settingen. Han er like samspilt som resten av bandet og briljerer av og til med soloer som kunne vært hentet rett fra jazzrockverdenen.

I Metallicadokumentaren fikk vi se at Trujilo ble ansatt på en audition. For å vise at vi mener alvor setter vi inn en halv million dollar i forskudd på kontoen din sa Hetfield. Det kan se ut for at det var en smart investering.

Etter Metallicafilmen var det tid for energipåfyll. I et maraton er det uhyre viktig at man ikke går tom. Det vet far alt om. På Peppes fikk vi stor pizza for prisen av en liten ved å vise kinobillettene. Det gjorde absolutt ingenting. Egentlig er en stor pizza akkurat passelig til to. For å drøye tiden litt ble det is på begge to til dessert. Det var i alle fall et argument vi trodde sterkt på begge to.

Film nummer to startet kl. 23. Vi hadde spart kinogodtet og satt klare i en helt fullsatt sal. Dette var nok en film mer for allmennheten enn den forrige filmen. Vi så den første Thorfilmen så også her var vi godt forberedt. 

Kanskje hadde jeg ikke dagen, men jeg må innrømme at jeg ble ganske skuffet. I mine øyne var det bare en endeløs rekke med kampscener og effekter. Men jeg så at folk koste seg rundt meg så problemet var nok at jeg ikke var i målgruppa. Han jeg hadde med meg beskrev filmen som OK og ikke mer enn det. Men jeg poengterer at det begynte å bli sent og vi hadde hatt en lang dag.

Vi kom hjem klokka 2 og vi fikk delt seier i årets filmmaraton.

Neste avtale vi har sammen er konsert med Volbeat i Oslo Spektrum 30.november. Det er ingen tvil om at vi gleder oss!

Det har vært stille på bloggen... men alt er bra med meg. :-)

Hvis alt svikter...

Vet jeg ihvertfall at jeg kan bake boller...

En konsertopplevelse av de sjeldne.

Ai ai, jeg tror jeg snart har landet. Nå er det fem dager siden jeg og den mest musikkinteresserte av sønnene mine var på konsert.

Dette var en ren impulshandling. Jeg ble tilbudt to billetter av en som ble forhindret fra å reise i siste liten (stakkars mann) og vi slo til. 

Konserten vi var på var megaprosjektet The Wall med Roger Waters. Jeg var 15 år gammel da The Wall ble gitt ut. I de tider var vi nødt til å kjøpe musikk for å høre på den, så jeg hadde langt fra hørt alt Pink Floyd hadde gitt ut men hadde latt meg fascinere av de to albumene jeg hadde investert i. 

De to albumene jeg hadde var Ummagumma og Animals. I ettertid har jeg hørt at albumet Ummagumma definitivt ikke var noe Pink Floyd var stolte av, men jeg slukte det. "Wish you were here" og "Dark side of the moon" hadde den unge selvutnevnte musikksnobben erklært som for kommersielle så de albumene hørte jeg ikke på før utpå nittitallet. 

På Animals fant den meget unge tenkeren i meg masse skjulte budskap og annet filosofisnacks. Albumet er jo også gjennomtolket av andre så ikke en gang Waters lenger er helt sikker på hva de mente med tekstene i utgangspunktet.

  "If you didn't care what happened to me, And I didn't care for you, We would zig zag our way through the boredom and pain Occasionally glancing up through the rain. Wondering which of the buggars to blame And watching for pigs on the wing." 

The Wall hadde fått en så massiv forhåndsreklame at jeg hadde spart penger og møtte opp I platebutikken på utgivelsesdatoen. Det albumet satt med en gang. Jeg tror rett og slett ikke jeg hørte på så mye annet i noen uker. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forstå alle bildene og alt det rare Roger Waters prøvde å formidle, skrev det opp på små lapper som jeg hadde i pennalet mitt og rett og slett pugget. Å legge dette tekstmaterialet i hendene på en stakkar i sin mest sårbare alder var farlig.

  "She won't let you fly but she might let you sing" 

"What shall we use To fill the empty spaces Where we used to talk? How shall I fill The final places? How should I complete the wall"

Vi hadde ikke google på den tiden så tekstene fikk nok av og til en betydning som passet min hverdag bedre enn det som var tiltenkt. The Wall tegnet min ungdom selv om jeg verken mistet min far som barn eller ble narkoman rockestjerne. 

Tre år etter kom filmen. Jeg så den mange ganger og oppdaget nye ting etter hver gang. Her var det så stappfullt av bilder og meninger at en stakkar ikke fikk nok. Jeg elsket den filmen. 

Mange år etter (midt på nittitallet) så jeg filmen igjen. Jeg ble kjempeskuffet. I mitt da litt modnere hode så jeg ikke lenger magien. Jeg syns mye av symbolikken var alt for enkel og lite troverdig og effektene plumpe. Etter det har jeg respektert Pink Floyd som et veldig dyktig band, men bare lyttet til dem av og til. Jeg lot meg rive med av soloprosjektene til David Gilmour og Waters geniale "Amused to death", men dvelte ikke lenge ved noe av det. Derfor var ikke forventningene veldig høye foran torsdagens konsert. 

Dette blir sannsynligvis en flott forestilling med strømlinjeformet perfekt musikk og heftige effekter, tenkte jeg. Sannsynligvis en helt grei opplevelse for sønnen, men jeg så for meg at jeg nesten kom til å kjede meg litt. Så feil kan man ta! 

Jeg ble fanget fra første strofe. Hele ungdommen kom rasende. Både jeg og Waters har modnet på den tiden. Da Waters sang duett med seg selv på "Mother" i opptak fra 1980 klarte jeg ikke å holde tilbake tårene. Dette ble for sterkt. Waters = Pink = Einar. Jeg skjønte det bare ikke før på torsdag. Jomen ble det folk av både meg og Waters. 

Waters har lyktes veldig i å finne tråden til nåtiden i prosjektet. Han har rett og slett gjort "The Wall" tidsaktuell og visuelt er det helt mesterlig. Det er veldig vanskelig å bruke så mye effekter uten at det virker overlesset. The Wall har rett og slett blitt et manifest mot all vold, terrorisme og krig. Selv om det noen steder kan se ut som om Waters velger side gjør han ikke det. Han er naivt mot all urettferdighet og vold. 

JEG ER SÅ GLAD AT JEG FIKK OPPLEVE DETTE SAMMEN MED SØNNEN MIN! JEG ER RETT OG SLETT SKIKKELIG CAPSLOCKBEGEISTRET !!! 

Oppsummering av de største øyeblikkene på konserten:

 - Barnekoret 

- Duetten med en ung Roger Waters på "Mother" - 

-Gitarsoloen på toppen av muren på "Comfortably numb" (Helt magisk, ingen kunne gjort det bedre) -

- Da musikerne etter showet kom ut i slitte bukser og t-skjorter og viste seg å være menneskelige. 

På konserten kjøpte jeg bare t-skjorte til sønnen min, men nå har jeg bestilt en til meg selv også og de skjortene er verdigjenstander.