Jeg oppdaget bandet i 2008 da "Guitar Gangsters and Cadillac blood" kom ut. Da var de ikke blitt store utenfor Danmark enda og det var ingenting som tydet på at de noen gang skulle turnere i USA for fullsatte hus og komme på toppen av VG-lista i Norge. Den sære blandingen av blytunge riff, country og rockabilly traff meg umiddelbart. Med Volbeat på øret har bakkeintervalløkter gått som en lek. De bratteste bakker har vært som små fartsdumper.
Volbeat er definitivt ikke kritikernes band, men det morsomme er at de fleste også i det såkalte gode selskap lar seg rive med på konsertene.
Det beste som hittil har skjedd i denne unge mannens liv!
To supportband har vært med på Europaturneen, "Teenage Bottlerocket" og "Iced Earth".
Jeg tror ingen av bandene var i målgruppa for publikum der omtrent 80% så ut som samme publikumet en forventer å møte på DDE-konsert (fæle fordomsfulle meg).
"Teenage Bottlerocket" spilte for omtrent kvartfull sal og jeg tror ikke det var mange som fulgte med på hva som foregikk på scenen. Vi så bare en som danset. Men bandet spilte fulle av energi og spilleglede. De var så søte og lekesinte at jeg bestilte T-skjorte med en gang jeg kom hjem. De hadde definitivt fortjent et mer entusiastisk publikum, men etter å ha sjekket youtube kan jeg konkludere med at de veldig ofte får nettopp det. Jeg vil veldig gjerne se dem på Rockefeller om de dukker opp der. Dette var nok ikke kvelden for gladpønk.
Så kom "Iced Earth" på scenen. Bandet har eksistert i 28 år og har hatt 32 medlemmer. Bare grunnleggeren og gitaristen Jon Schaffer har vært med hele veien.
Bandet tror jeg oppfyller alle heavyrockklisjeer som finnes. Bare logoen på bakteppet sier sitt. Det eneste som manglet var en sukkersøt heavyballade for å myke opp.
Hele bandet var kledd i ermeløse svarte vester. Bassisten sto stort sett i gitaronanipositur og kastet hodet fram og tilbake med svart, fett langt hår, mens vokalisten skrek ut uforståelige tekster som inneholdt ordene fuck, hell og satan i en endeløs tirade. Den besetningen som er nå skal visstnok være en av de beste siden åttitallet da de faktisk ga ut noen gode album, men det vi hørte var veldig lite samspilt og to låter ble helt ødelagt av rotete lyd. Kanskje de hadde glemt å bli enige om hvilke sanger de skulle spille?
Etter hver sang ropte vokalisten "we are the Iced Earth!!!", så vi ikke skulle glemme det. Publikum fikk også gleden av å rope "Iced motherfucking earth" (se videolink nedenfor). Det morsomme var at de var helt blottet for selvironi.
Det var definitivt, underholdende, men ikke et musikalsk høydepunkt.
Så endelig etter diverse soundchecks og rykter om at konserten var utsatt en halvtime startet hovedattraksjonen. Introduksjonen med banjo og trampeklapp som går rett over i låten "Doc Holliday" med fyrverkeri og flammer er rett og slett overveldende. Derfra kjører de et tett sett med gamle og nye sanger. Setlista var lagt ut på forhånd så vi visste hva som kom. Det som kanskje fenger publikum aller mest er allsangfaktoren. Melodiene er så enkle og fengende at hvem som helst kan finne tonen og synge med på et vips. I tillegg kunne
majoriteten av publikum mange av tekstene og salen kokte.
Kort sagt, Volbeat leverte det publikum ønsket og vi ble revet med. To timer gikk så alt for fort og vi håper bandet kommer tilbake i 2014.
Ikke verdens beste kvalitet, men en studie i heavyrockklisjeer . ;-)
Coverlåten "I only wanna be with you" fra en annen konsert. WOW!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar