Heltebegrepet begynner etter hvert å bli ganske utbrukt og utslitt. Det blir brukt om alt fra bortskjemte fotballspillere til den som gjorde den beste innsatsen på høstdugnaden i borettslaget. Denne artikkelen handler om en som definitivt ikke gjorde dette begrepet til skamme, canadieren Terry Fox. Fox hadde en i utgangspunktet umulig drøm som han gjorde til virkelighet.
Terry Fox ble født i 1958. Han vokste opp som en helt vanlig gutt. Han var usedvanlig glad i å drive med idrett og selv om han var av de dårligste spillerne på basketballaget klarte han gjennom hardt arbeid å opparbeide seg fast plass på laget. En lærer oppfordret ham til å satse på terrengløp, som egentlig var en sport Terry var lite interessert i. Fox lyttet likevel til lærerens råd. Motivasjonen var å prøve en idrett han virkelig hadde talent i.
Han hadde et talent og en ståpåvilje som gjorde at han ved avslutningen ved Port Coquitlan secondary school delte prisen for beste idrettsmann med vennen Doug Alward.
Terry fortsatte med terrengløping, fotball og basketball, men løp hele sesongen 1977 med knesmerter. Nesten alle han trente sammen med hadde legg eller kneskader på grunn av underlaget de spilte på så det var ikke noe han tok særlig alvorlig. Han fikk også råd av trenere om å trene videre ut sesongen. Han oppsøkte lege og fikk høre at smertene i kneet kom av en kjemisk reaksjon. Legene ga ham tabletter mot dette. Det Fox da ikke visste var at han rett og slett fikk vanlige smertestillende tabletter. Han trodde da en stund at det gikk bra. Men en dag etter trening ble smertene rett og slett uutholdelige og han klarte rett og slett ikke lenger å stå på foten. Han ba om å bli kjørt på sykehuset. Kort fortalt fikk han da i en alder av 19 år med en lysende idretts- og trenerkarriere foran seg diagnostisert en sjelden type skjelettkreft. Høyre ben måtte amputeres over kneet.
Rett før operasjonen kom en venn innom sykehuset med et nummer av løpebladet, Runners World. Der var det en artikkel om Dick Traum som hadde fullført New York Marathon med protese etter en amputasjon over kneet. Der og da begynte Fox å legge planer for at amputasjonen ikke skulle hindre ham i å leve et meningsfylt liv.
Fra første dag etter operasjon begynte han hardtrening for å lære seg å gå igjen. Bare seks uker etter operasjonen spilte han golf. Litt senere gjenopptok han også basketballspill, rullestolbasketball.
Sykehusoppholdet glemte han aldri. Det var ikke sin egen smerte og opplevelser knyttet til egen sykdom som gjorde mest inntrykk på ham. Det som virkelig gjorde ham sint var å se hvor lite penger som ble brukt for i kampen for å bekjempe kreft.
Uten å fortelle det til noen bestemte han seg for å løpe tvers over Canada for å samle inn penger og sette søkelyset på manglende ressurser i kreftomsorg og kreftforskning. Planene må kunne kalles ganske vidløftige for en gutt som ikke hadde lært å gå enda etter en amputasjon. I utgangspunktet så det ut som et umulig prosjekt. Han ville gi det at han var rammet av sykdom en dypere mening.
Han fortalte ingen om planene sine da han gjenopptok løpetreningen. Til familien sa han at han trente for å fullføre Vancouver Marathon. Familien syntes det hørtes ut som galskap. Til å begynne med ble det meste av treningen brukt til å falle og å lære seg forskjellige teknikker for å reise seg opp fra gulvet igjen. Likevel ga han ikke opp planene sine. Etter 18 måneder og 5000 kilometer trening annonserte han planene sine for familien. Han hadde en helt spesiell måte å løpe på som pressen døpte ?foxtrot?. For å komme seg fram måtte han gjøre et hopp med den friske foten for at protesen skulle komme slepende etter. Målet hans var å samle inn 1 dollar for hver av landets innbyggere, 24 millioner dollar. Fox klarte å skaffe sponsorer og fikk en bobil til formålet av Ford motor co. En kamerat av Fox ble hyret inn som sjåfør. Den ivrige gutten hadde en egen evne til å få folk til å tro på seg, selv om han presenterte et prosjekt som i utgangspunktet hørtes helt umulig ut.
12.april 1980 etter tre år med cellegift, skole og trening dyppet fox protesen sin i Atlanterhavet for å markere starten på sitt "Marathon of hope". Planen var å kunne dyppe protesen i Stillehavet året etter, etter å ha krysset hele Canada til fots. Han løp ca. 42 kilometer for dagen uansett vær og natur ? iskaldt regn, storm og snø. Den amputerte foten fikk blødende sår som ikke ville gro og den friske foten fikk all belastning og smerter deretter. Han løp gjennom Dartmouth, Charlottetown, Montreal, Ottawa, Toronto og mange andre steder. Mellom løpingen holdt han gripende foredrag fulle av følelser som rørte hjertene til uttalige kanadiere.
I august hadde Terry gjennomført halve reisen.
1.september hadde han slitt med pusteproblemer og smerter i brystet i mange uker. Pusten hadde nå blitt litt bedre, men smertene var der fortsatt og gjorde det etter hvert umulig å løpe. Han tok ut sine siste krefter gjennom en jublende folkemengde, og holdt ut til han var alene på veien igjen. Etter 143 dager og 5373 kilometer annonserte han at han var nødt til å ta en pause og utsette resten av prosjektet. "I'm gonna do my very best. I'll fight, I promise I won't give up."
Fox ble igjen innlagt på sykehus og denne gangen fikk han en diagnose som var langt mer alvorlig enn første gang. Kreften hadde spredd seg til lungene. Prosjektet "Marathon of hope" måtte gå videre uten hovedpersonen. I Terrys siste uker fortsatte pengene å strømme inn og passerte målet hans på 24 millioner dollar, 1 dollar per Canadisk innbygger
Under Fox sitt sykehusopphold fikk han et brev fra en av de mange han hadde inspirert underveis, Isadore Sharp. Han ville gjerne starte opp et årlig maratonløp for å samle inn penger til Terry Fox - stiftelsen. Løpet skulle naturligvis kalles "Terry Fox run". Terry laget selv reglene for dette løpet som har blitt mønster for løp over hele verden. Det viktigste for ham var at løpet ikke skulle være en konkurranse, ingen vinnere, ingen premier. Hele løpets formål skulle være å samle inn penger til kampen mot kreft.
Terry Fox døde 28. juni i 1981, 9 måneder etter at han måtte gi tapt langs veien. Han var helt til det siste fast bestemt på at han skulle ut og løpe igjen. Han oppnådde før sin død å bli den yngste personen noensinne som har fått den høyeste Kanadiske orden.
Noen måneder etter Fox sin død ble første "Terry Fox run" arrangert. 300000 kanadiere deltok i arrangementet på 760 forskjellige steder i Kanada. Løpet samlet inn 3,5 millioner dollar.
Nå har Terry Fox-stiftelsen blitt internasjonal. I tillegg til over 1000 forskjellige arrangement i Kanada blir det arrangert over 4000 forskjellige "Terry Fox run" rundt i verden. I følge stiftelsens nettside er det samlet inn over 500 millioner dollar. Terry Fox sin drøm lever videre gjennom denne stiftelsen som blir drevet av familien med minimale administrative utgifter.
Denne historien viser hvor viktig det er å ikke gi opp sine drømmer. Terry Fox har gitt håp og styrke til utallige kreftrammede. Det er mye å lære av hvordan denne unge gutten klarte å snu sine egne tragedier i livet til en seier. Det er utrolig hva man kan utrette ved å ha et mål og ikke gi slipp på det.
Jeg tenker ofte på Terry Fox når jeg havner i sutremodus fordi jeg ikke klarer å løpe så mye som jeg ønkser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar