Tålmodighet.

Jeg er i gang med gradvis opptrapping. Det er jeg ikke god på, men nå er det alvor! Jeg hadde noen mislykkede forsøk i fjor og tror jeg har lært bittelitt av det. Satser på å stoppe på ca. 50 km også inneværende uke. 

Ankelen som var skadet er så godt som smertefri, men jeg begynner å kjenne det i hofta og hælen på den ikkeskadede foten. Satser på at det er vanlige opptrappingsplager. Så lenge jeg ikke halter er det bare å kjøre på er min filosofi (min idioti). 

Jeg prøver å holde farten flaut nede og heller øke på varighet, men det er lettere sagt enn gjort. I dag løp jeg i skogen på is, snø og gjørme.  Avskyr egentlig å bli våt og skitten, men det gjør godt med variasjon sies det. Det var også årets lengste løpetur hvis jeg regner minutter istedenfor kilometer og det er smart i en oppbyggingsfase. 

Da gjenstår det å se hvor langt jeg er kommet om fire uker. Planen er å være opp i 70-kilometersuker i begynnelsen av mai, men da må jeg være flink gutt. Lytte til alt tullet kroppen prøver å fortelle meg og holde farten nede.

I sluttevalueringen må jeg finne ut av om jeg kan takke meg selv, Skechers eller Total Recall pulver for framgangen. Foreløpig er min munn lukket med syv segl!