Dette var en ren impulshandling. Jeg ble tilbudt to billetter av en som ble forhindret fra å reise i siste liten (stakkars mann) og vi slo til.
Konserten vi var på var megaprosjektet The Wall med Roger Waters. Jeg var 15 år gammel da The Wall ble gitt ut. I de tider var vi nødt til å kjøpe musikk for å høre på den, så jeg hadde langt fra hørt alt Pink Floyd hadde gitt ut men hadde latt meg fascinere av de to albumene jeg hadde investert i.
De to albumene jeg hadde var Ummagumma og Animals. I ettertid har jeg hørt at albumet Ummagumma definitivt ikke var noe Pink Floyd var stolte av, men jeg slukte det. "Wish you were here" og "Dark side of the moon" hadde den unge selvutnevnte musikksnobben erklært som for kommersielle så de albumene hørte jeg ikke på før utpå nittitallet.
På Animals fant den meget unge tenkeren i meg masse skjulte budskap og annet filosofisnacks. Albumet er jo også gjennomtolket av andre så ikke en gang Waters lenger er helt sikker på hva de mente med tekstene i utgangspunktet.
"If you didn't care what happened to me, And I didn't care for you, We would zig zag our way through the boredom and pain Occasionally glancing up through the rain. Wondering which of the buggars to blame And watching for pigs on the wing."
The Wall hadde fått en så massiv forhåndsreklame at jeg hadde spart penger og møtte opp I platebutikken på utgivelsesdatoen. Det albumet satt med en gang. Jeg tror rett og slett ikke jeg hørte på så mye annet i noen uker. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forstå alle bildene og alt det rare Roger Waters prøvde å formidle, skrev det opp på små lapper som jeg hadde i pennalet mitt og rett og slett pugget. Å legge dette tekstmaterialet i hendene på en stakkar i sin mest sårbare alder var farlig.
"She won't let you fly but she might let you sing"
"What shall we use To fill the empty spaces Where we used to talk? How shall I fill The final places? How should I complete the wall"
Vi hadde ikke google på den tiden så tekstene fikk nok av og til en betydning som passet min hverdag bedre enn det som var tiltenkt. The Wall tegnet min ungdom selv om jeg verken mistet min far som barn eller ble narkoman rockestjerne.
Tre år etter kom filmen. Jeg så den mange ganger og oppdaget nye ting etter hver gang. Her var det så stappfullt av bilder og meninger at en stakkar ikke fikk nok. Jeg elsket den filmen.
Mange år etter (midt på nittitallet) så jeg filmen igjen. Jeg ble kjempeskuffet. I mitt da litt modnere hode så jeg ikke lenger magien. Jeg syns mye av symbolikken var alt for enkel og lite troverdig og effektene plumpe. Etter det har jeg respektert Pink Floyd som et veldig dyktig band, men bare lyttet til dem av og til. Jeg lot meg rive med av soloprosjektene til David Gilmour og Waters geniale "Amused to death", men dvelte ikke lenge ved noe av det. Derfor var ikke forventningene veldig høye foran torsdagens konsert.
Dette blir sannsynligvis en flott forestilling med strømlinjeformet perfekt musikk og heftige effekter, tenkte jeg. Sannsynligvis en helt grei opplevelse for sønnen, men jeg så for meg at jeg nesten kom til å kjede meg litt. Så feil kan man ta!
Jeg ble fanget fra første strofe. Hele ungdommen kom rasende. Både jeg og Waters har modnet på den tiden. Da Waters sang duett med seg selv på "Mother" i opptak fra 1980 klarte jeg ikke å holde tilbake tårene. Dette ble for sterkt. Waters = Pink = Einar. Jeg skjønte det bare ikke før på torsdag. Jomen ble det folk av både meg og Waters.
Waters har lyktes veldig i å finne tråden til nåtiden i prosjektet. Han har rett og slett gjort "The Wall" tidsaktuell og visuelt er det helt mesterlig. Det er veldig vanskelig å bruke så mye effekter uten at det virker overlesset. The Wall har rett og slett blitt et manifest mot all vold, terrorisme og krig. Selv om det noen steder kan se ut som om Waters velger side gjør han ikke det. Han er naivt mot all urettferdighet og vold.
JEG ER SÅ GLAD AT JEG FIKK OPPLEVE DETTE SAMMEN MED SØNNEN MIN! JEG ER RETT OG SLETT SKIKKELIG CAPSLOCKBEGEISTRET !!!
Oppsummering av de største øyeblikkene på konserten:
- Barnekoret
- Duetten med en ung Roger Waters på "Mother" -
-Gitarsoloen på toppen av muren på "Comfortably numb" (Helt magisk, ingen kunne gjort det bedre) -
- Da musikerne etter showet kom ut i slitte bukser og t-skjorter og viste seg å være menneskelige.
På konserten kjøpte jeg bare t-skjorte til sønnen min, men nå har jeg bestilt en til meg selv også og de skjortene er verdigjenstander.
ah, kult. jeg er selv stor fan av pink floyd, som du kan se her: http://last.fm/user/klevstul
SvarSlett