I skohimmelen en stund

På torsdag hadde jeg møtedag i Oslo. Plutselig midt på dagen ble det opphold på en time. Da hadde jeg valget mellom Burger King eller Löplabbet. Valget var enkelt i mitt hode, men i stedet for å velge bare Löplabbet ble det både Löplabbet og Oslo Sportslager.

Jeg har forholdsvis store føtter, nærmere bestemt skostørrelse 46,5. Det er to fordeler med det. Det første er at jeg ofte finner sko i tilbudskasser. Det andre er at jeg slipper impulshandling. Oftest må skoene bestilles. I dag var det ikke sånn. Jeg fant sko som passet, men fikk et øyeblikk av selvinnsikt. Så lite som jeg løper nå greier jeg meg med det jeg har hjemme. To par til vinterbruk, to par terrengsko, fem par lette til mengdetrening, et par barfotsko, to par til korte konkurranser selv om jeg så godt som aldri løper korte konkurranser og tre par til å løpe på tredemølle... I tillegg er jeg for øyeblikket så godt som løpsinvalid. Kanskje jeg snart bør opparbeide meg en samling gåstaver...

Jeg har nå iallefall forelsket meg i noen sko igjen.

Terrengskoen jeg ønsker meg passer som hånd i hanske (fot  i hose?). Den er lett og sitter visstnok som spikret i all slags terreng. Skoen heter Inov-8 X-talon 190. Den er også rød. Rød er den peneste skofargen. Ren skoporno!

Neste sko er Saucony Virrata, mykt dempet og en drøm å ha på seg. Ihvertfall kjentes den god ut i butikken og mange skryter av den. Det eneste jeg er litt bekymret over er at den muligens kan være litt for mykt dempet så den gir for lite respons fra underlaget. Derfor blir den en ekstrasko hvis jeg kjøper den. En kosesko til gode dager. En solskinnsko. Jeg har et par Puma Faas 500 som jeg bruker til slikt per i dag, men hvis jeg kommer i siget igjen blir sko utslitt.

Så kommer jeg til skoen over alle sko, Saucony Kinvara. Jeg slet ut tre par Kinvara i fjor. Feite folk som løper mye sliter sko. Nå var jeg overbevist om at oppdateringen var for smal for meg, men noe har skjedd. Enten har føttene mine minket fordi jeg ikke løper noe særlig nå eller jeg har prøvd feil størrelse før, for nå passet de akkurat like godt som forrige modell. For en sko! En skulle tro skoen var laget for meg personlig. Jeg har aldri hatt på meg et par sko som har passet så godt. De er myke å ha på seg, gnager ingen steder og er akkurat passelig hardt dempet. Jeg liker å kjenne underlaget samtidig som jeg ikke treffer med et smell. De er også lette som fjær. Jeg har brukt dem både til langturer, intervaller, konkurranser, foreldremøter, spaserturer i skog og mark, gressklipping og på de tyngste turene av alle, på kjøpesenter.

Med et par Kinvara på bena  klarer jeg alt. Jeg kjøper sjelden sko til fullpris, så nå venter jeg i spenning på at Kinvara 3 kommer på salg. En Kinvara 4 har dukket opp i USA, så det nærmer seg. De tre parene jeg slet ut i fjor kjøpte jeg veldig billig da treern ble lansert.

Til slutt har jeg tre gode råd til de som leter etter sko:

- Ikke hør på andre. Det er dine føtter og skoene skal passe deg.

- Skoen skal passe deg i butikken. Sko skal ikke løpes inn, de skal passe på første løpetur. De lengste løpene jeg har løpt har jeg løpt i sko rett fra skoeska. Da er de best.

- Kjøp store nok sko!

Og så et fjerde råd med liten skrift. Det er bare jug at det ikke betyr noe hvordan skoene ser ut. Jeg er hellig overbevist om at jeg løper sakte i stygge grå og svarte sko!
Pene sterke farger inspirerer !

                                                   Kinvara kommer i masse farger til å matche
                                                   alle antrekk. LEKKERT !

Tur til Raufoss, et innlegg for min nærmeste familie og andre spesielt interesserte.

På fredag fikk jeg endelig besøkt en skikkelig dedikert fysioterapeut. Terapeuten fikk jeg anbefalt av nok en kar på jobben som løper fortere enn meg... Det er den type folk jeg lytter til...

Av alle steder skulle det vise seg at ekspertisen befant seg i et nedslitt lokale  på Raufoss.

Fysioterapeuten jeg besøkte er nærmere 60 enn 50 og kommer opprinnelig fra Nederland, men har bodd mange år i Norge og nederlendere har sjelden språkproblemer. 

Konsultasjonen startet i en Chesterfieldstol. Fysioterapeuten hadde satt meg opp på siste time , senteret var tomt og han ga inntrykk av å ha all verdens tid. Tenk så fantastisk endelig å bli undersøkt skikkelig. 

De to andre behandlerne jeg har vært hos har bare spurt meg hvor jeg har vondt, så har jeg pekt på et punkt på hælen. Den første behandlet punktet med rådyre trykkbølgebehandlinger. Nestemann satte litt billigere kortison.

At  plagene har en årsak og at hælen samarbeider med resten av kroppen reflekterte ingen av dem over.

Etter en lang prat prøveløp jeg litt på tredemølle og fram og tilbake på gulvet. Gaselleselvbildet fikk en real knekk da jeg fikk beskjed om at jeg har en forferdelig løpsstil. Jeg løp visst til og med verre enn den kollegaen som anbefalte meg å reise til Raufoss. Der fikk jeg den! Fysioterapeuten har fått med seg forfotdebatten og merket seg at jeg landet på midtfot. Han mente det så unaturlig ut og kan gjøre at jeg får ujevn belastning på foten. Han vil nok gjerne ha meg litt mer på hæla.

Jeg prøvde også diverse balanseøvelser som fikk meg til å føle meg som Bambi på isen, så der har jeg nok mye å hente.

Etterhvert havnet jeg på benken. Han trykket og vred og bendte føttene i alle retninger. Jeg satte veldig pris på at han mange ganger under samtalen ristet på hodet og uttrykte; "jeg aner ikke hvordan jeg skal hjelpe deg, Einar" . Ærlighet liker vi! 

Så kom de beryktede nålene jeg ventet på (dry needling). Han dro frem et sett med lange nåler og stakk i leggmuskulaturen. Det ga en underlig boblende følelse og et slags rykk  når det ble vellykket. Det skal løsne opp muskulaturen litt og muligens hjelpe litt på plagene mine. Det ser ut for at det er en veldokumentert metode.

En foreløpig konklusjon eller hypotese er at skaden er sammensatt. I dag har jeg ikke Plantarfascitiis, men jeg kan ha hatt det før trykkbølgebehandlingene selv om det er usannsynlig i og med at smertene debuterte akutt. Det er sannsynlig at årsaken ligger i ankelen. Jeg har vondt i ankelen når jeg løper og i hælen etterpå og om morgenen. Jeg har hatt noen stygge overtråkk, men aldri fått tatt bilde av ankelen eller gjort noe med det. Jeg har siste året hatt en kneppelyd i ankelen som egentlig ikke har bekymret meg mye. Det er jo masse ulyder i en gammel mannekropp har jeg tenkt. Å rulle med skuldrene er som å røre i en boks legoklosser uten at det er tema for refleksjon i mitt hode.

Nå har jeg fått anbefalt en kiropraktor i Brumundal. Der ringer jeg på mandag. Med litt flaks kan det faktisk hende at han kan knekke på plass noe. Etter at jeg har vært der skal jeg tilbake til Raufoss for å få et treningsprogram for å få økt styrke og stabilitet. Det kan også hende at han supplerer med litt ltrykkbølgebehandling.

Jeg er veldig fornøyd med besøket. Dette lover bra. Da vi var ferdige så jeg på klokka og han hadde brukt nesten to timer. Hvor mye jeg betalte? 300 kr for overtid, nåler , samtale og undersøkelser. Utrolig!

Nå er jeg optimist. Jeg overhørte det han sa om at ankelen muligens kunne trenge kirurgi og at jeg muligens må vurdere å sette ned aktivitetsnivået og hørte det positive. Brumundal, here I come!!!

I dag har jeg postmaratonbein, så noe effektivt må nålene ha uttrettet...

Snart to dager uten kaffe og sukker !

God dag. Jeg heter Einar og er koffeinavhengig.
Når det gjelder trening er jeg strukturert. Når det gjelder mat og drikke er jeg definitivt ikke strukturert. Når det gjelder kaffe er jeg ingenting uten.
 I forbindelse med mitt homeopatiprosjekt er jeg dømt til to uker uten kaffe i tilegg til et sukkerredusert kosthold. Jeg tror dette er en veldig grei øvelse i selvkontroll, bedre formulert... jeg tror det er den ultimate testen på om jeg har selvkontroll. Jeg vil også tro at både koffein og sukker er stoffer som heller hemmer enn framskynder heling av skaden min.

Da er det greit da. Jeg får økt selvkontroll og blir sterkere og friskere. Alt er bare positivt ... NEI !!! Det er overhode ikke greit !!! Jeg kommer til å knekke sammen psykisk. Bare etter tre dager er jeg et vrak. Jeg som alltid har sovet fra jeg har lagt hodet på puta ligger våken og skjelvende uten å finne roen, konsentrasjon er fortid og jeg går med et uutholdelig sug i magen hele døgnet.

Jeg må ha kaffe !!! Grønn te er bare skvip !!!
Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere !
Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere !
Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere !
Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere !

I helga feirer vi barnebursdag...

Homeopati

Jeg hadde vel forsåvidt bestemt meg for å la hæl være hæl og trene inntil smertegrensen, men stadig dukker det opp hjelpsomme hyggelige folk, og det skader vel ikke å prøve. På fredag har jeg time til "dry needling", rapport kommer.

Men dette innlegget handler ikke om tørre nåler. Det var en kar jeg hadde glemt i min søken etter helbredelse, min venn homeopaten. Homeopaten har vært kollegaen min i mange år, ja jeg har til og med løpt maraton sammen med homeopaten. Eller... sammen blir kanskje ikke rett formulering. Han slo meg med en halv time på fjellmaraton.

I forrige uke traff jeg homeopaten på treningsrommet og spørsmålet :"Hvordan har du det EGENTLIG?" ble ganske kjapt flettet inn i samtalen. Da jeg fortalte ham om mine hælplager minte han meg straks på at jeg hadde samme plager for ti år siden. Den gang fikk jeg homeopatmedisin og utrolig nok forsvant plagene. Jeg konkluderte da med at jeg nok hadde blitt bra uansett, men min venn homeopaten trodde naturligvis ikke det.

Det kan da ikke skade å prøve. Homeopaten er tross alt både hyggelig og intelligent i tillegg til at han løper fortere enn meg på maraton. Sist stilte han meg en drøss med underlige spørsmål Jeg fikk spørsmål både om søvn, mat og sans for humor og han konkluderte med at Sulphur var riktig valg av medisin. Etter litt googling (hvordan klarte vi oss uten google?) har jeg funnet ut at dette er fordi jeg er en sulphurpersonlighet (se link under). Da er jeg visst en sjuskete, men hyggelig og intelligent framtoning... ja, ja, de fleste av oss har dårlig selvinnsikt... ;-)

Nå har pillene kommet og jeg er klar. Fire sukkerkuler under tunga tre ganger daglig i tre til fem dager er instruksen. I tillegg må jeg kutte ut kaffe og kutte ned på sukker i 14 dager. Det siste blir tortur for en sulphurpersonlighet som stort sett har konsumert minimum åtte kopper kaffe allerede før kl. 12. Sukker vil jeg ikke snakke om (det er ikke så mye sukker i marsipan... eller?) Sulphurpersonligheter har visst ikke så veldig god selvkontroll...

De nærmeste dagene skal alle tegn på latent sykdom blusse opp. Homeopatien vekker visstnok kroppen til å ta opp kampen og da hører noen dagers forverring til. JUHU!!! Jeg er klar for kamp!!!





NIFAB

Sulphurpersonlighet

Brooks pure grit - en slags skoanmeldelse

Jeg er dypt forelsket i mine Pure Grit. De er rød. Rød er egentlig en fantastisk pen farge på sko. Såla er lysegrønn. Det er også vakkert. Det påstås at Scott Jurek har vært med på å utvikle dem, og hvem ønsker vel ikke å løpe som Jurek? For å være helt ærlig var Jurek hovedgrunnen til at jeg kjøpte dem.
Jeg går på det meste av billige markedsføringstriks.

Skoene er egentlig alt for lekre til å bruke i terrenget. De blir jo skitne! Jeg må innrømme at jeg ikke er noe særlig glad i å løpe i skogen, men nå har jeg jo  satt meg det målet at jeg må ha en 100 milesbeltespenne og da slipper jeg ikke unna. I tillegg er terrengløping  mye mer skånsomt for en halvgammel rekonvalesent enn landeveisløping. Aller helst vil jeg løpe på flatt underlag med musikk på øret og bare la tankene fly. Jeg tilhører en sær mennesketype som faktisk elsker tredemølla og gjerne løper langturer på den. Asfalten er også min venn.

I terrenget lurer det farer overalt. Når jeg både ser dårlig og har elendig koordinasjon og retningssans, er det ikke rart at jeg har valgt korte flate rundløyper som mine favorittkonkurranser. Jeg har faktisk løpt meg vill i lysløypa 1 kilometer unna der jeg bor flere ganger. Jeg har også løpt på en kvist, mistet brillene mine og rett og slett ikke funnet dem igjen. Da var det halvmørkt og 8 kilometer hjem. Hjemturen egner seg ikke for blogging, men kort sagt ble den lang... mye lenger ann 8 kilometer.En av årsakene til at jeg ble ultraløper er at turene mine i skogen alltid har blitt plusset på med X antall kilometer på grunn av at jeg har mistet retningen.

Det jeg kanskje misliker aller mest med terrenget er at man blir skitten og våt. Jeg trives rett og slett ikke med gjørme oppetter leggene. BASTA BOM!

Nå om dagen tåler ikke hælen min asfaltløping. Takket være mine Pure Grit holder jeg ut. Skoa sitter helt tett på foten og passer perfekt til mine brede føtter. Jeg har valgt samme størrelse som jeg bruker på andre løpesko. Da sitter de som en sokk, så de som lett får klaustrofobi i trange sko eller skal løpe langt bør gå opp en halv størrelse. Jeg løper uten sokker i  og har ikke fått et eneste merke på foten av dem. Jeg har også forsøkt med goretexsokker og skoene er såpass elastiske at det går greit, men hvis det ikke er veldig kaldt og vått er det ingen grunn til å ikke løpe uten. Skoene er ikke vanntette og det syns jeg er en fordel til mitt bruk. Min erfaring med vanntette sko er at vannet stort sett lurer seg inn uansett og ikke kommer ut. Det er mye mer ubehagelig enn å løpe i en lett og våt sko som puster godt.

Skoene er akkurat passe dempet. Jeg får god kontakt med underlaget samtidig som ikke hver eneste småstein og kvist stikker i foten. Skoene har tonnevis av det som rent subjektivt kalles løpsfølelse. Med mine Pure Grit svever jeg mykt som Jurek og har full kontroll.

Jeg har lite erfaring med terrengsko, men grepet på såla imponerer meg ikke. På vått føre sitter de rett og slett ikke i det hele tatt. Det gjelder også på is og snø. Da er det ikke mange utfordringer igjen. De skoene jeg hadde før var et par La Sportiva. De satt som limt både på våte røtter og stein, så jeg skjønner at terrengsåler kan være bedre.

Konklusjonen er at til mitt bruk er skoene helt perfekte. Jeg holder meg mest på sti og grusvei og er ikke klar for å skli på røtter og stein i regn og snø. De gir en helt ubeskrivelig fantastisk løpsfølelse og de er lekre.

Hvis du er ute etter et par terrengsko til utfordrende terreng i all slags vær bør du nok velge et par andre.

Er det noen som har tips til terrengsko som gir løpsfølelse, er brede framme og gir grep? Jeg har prøvd Continentalgreiene til Adidas og de var alt for trange...

Skoene kan kjøpes her

Og nå har jeg akkurat oppdaget at årets modell har bedre grep i sålen. Da blir det sannsynligvis et par til på meg i løpet av sommeren.

 

 

Herlig - en utgivelse som sitter med en gang!

En sjelden gang blir det utgitt et album som går rett i hjertet mitt. Bortsett fra  alt Tom Waits har gitt ut, kan jeg ikke huske å ha opplevd noe lignende siden Noel Gallaghers High Flying Birds.

 Denne plata er musikalsk i samme gate så hvis du liker brødrene Gallagher, Paul Weller, Arctic Monkeys med flere anbefales utgivelsen varmt.

Plata jeg snakker om er Miles Kane fra Last Shadow Puppets andre soloalbum som kom denne uka, "Don't forget who you are".

Dry needling. Er det smart?

Jeg har vel forsåvidt bestemt meg for å la hælen min få fred etter mislykket behandling med trykkbølgebehandling og kortison. Både lommeboka og hælen har nok godt av det.

Men så har jeg blitt anbefalt noe som kalles for "dry needling". Jeg er bare en telefonsamtale og en biltur unna å prøve det, men er skeptisk. Så vidt jeg forstår er det i likhet med trykkbølgebehandling nok en metode som lager irritasjon ved skadestedet og framskynder heling av den grunn.

Min umiddelbare lekmannstanke er at jeg ikke er langt unna å gjøre samme jobben ved å løpe med minimalt dempede sko.
Jeg forstår naturligvis at nålene går dypere , men likevel?

Tar jeg feil?

Er det noen der ute som har erfaring å dele?

Fra Norges Idrettskiropraktisk Forening

Og naturligvis klamrer jeg meg til det beste Googleresultatet:

The Method
A needle is used to puncture the plantar fascia of your numbed foot. This breaks up scar tissue and causes minor bleeding, which recruits blood cells to heal the tissue. Some doctors follow up with a steroid injection.

The Result
A study reported a 95 percent cure rate for dry needling combined with steroids. Though that may not even be necessary. "I use dry needling alone, and it's about 90 percent effective," says Levon Nazarian, M.D., of Thomas Jefferson University in Philadelphia.