Brooks pure grit - en slags skoanmeldelse

Jeg er dypt forelsket i mine Pure Grit. De er rød. Rød er egentlig en fantastisk pen farge på sko. Såla er lysegrønn. Det er også vakkert. Det påstås at Scott Jurek har vært med på å utvikle dem, og hvem ønsker vel ikke å løpe som Jurek? For å være helt ærlig var Jurek hovedgrunnen til at jeg kjøpte dem.
Jeg går på det meste av billige markedsføringstriks.

Skoene er egentlig alt for lekre til å bruke i terrenget. De blir jo skitne! Jeg må innrømme at jeg ikke er noe særlig glad i å løpe i skogen, men nå har jeg jo  satt meg det målet at jeg må ha en 100 milesbeltespenne og da slipper jeg ikke unna. I tillegg er terrengløping  mye mer skånsomt for en halvgammel rekonvalesent enn landeveisløping. Aller helst vil jeg løpe på flatt underlag med musikk på øret og bare la tankene fly. Jeg tilhører en sær mennesketype som faktisk elsker tredemølla og gjerne løper langturer på den. Asfalten er også min venn.

I terrenget lurer det farer overalt. Når jeg både ser dårlig og har elendig koordinasjon og retningssans, er det ikke rart at jeg har valgt korte flate rundløyper som mine favorittkonkurranser. Jeg har faktisk løpt meg vill i lysløypa 1 kilometer unna der jeg bor flere ganger. Jeg har også løpt på en kvist, mistet brillene mine og rett og slett ikke funnet dem igjen. Da var det halvmørkt og 8 kilometer hjem. Hjemturen egner seg ikke for blogging, men kort sagt ble den lang... mye lenger ann 8 kilometer.En av årsakene til at jeg ble ultraløper er at turene mine i skogen alltid har blitt plusset på med X antall kilometer på grunn av at jeg har mistet retningen.

Det jeg kanskje misliker aller mest med terrenget er at man blir skitten og våt. Jeg trives rett og slett ikke med gjørme oppetter leggene. BASTA BOM!

Nå om dagen tåler ikke hælen min asfaltløping. Takket være mine Pure Grit holder jeg ut. Skoa sitter helt tett på foten og passer perfekt til mine brede føtter. Jeg har valgt samme størrelse som jeg bruker på andre løpesko. Da sitter de som en sokk, så de som lett får klaustrofobi i trange sko eller skal løpe langt bør gå opp en halv størrelse. Jeg løper uten sokker i  og har ikke fått et eneste merke på foten av dem. Jeg har også forsøkt med goretexsokker og skoene er såpass elastiske at det går greit, men hvis det ikke er veldig kaldt og vått er det ingen grunn til å ikke løpe uten. Skoene er ikke vanntette og det syns jeg er en fordel til mitt bruk. Min erfaring med vanntette sko er at vannet stort sett lurer seg inn uansett og ikke kommer ut. Det er mye mer ubehagelig enn å løpe i en lett og våt sko som puster godt.

Skoene er akkurat passe dempet. Jeg får god kontakt med underlaget samtidig som ikke hver eneste småstein og kvist stikker i foten. Skoene har tonnevis av det som rent subjektivt kalles løpsfølelse. Med mine Pure Grit svever jeg mykt som Jurek og har full kontroll.

Jeg har lite erfaring med terrengsko, men grepet på såla imponerer meg ikke. På vått føre sitter de rett og slett ikke i det hele tatt. Det gjelder også på is og snø. Da er det ikke mange utfordringer igjen. De skoene jeg hadde før var et par La Sportiva. De satt som limt både på våte røtter og stein, så jeg skjønner at terrengsåler kan være bedre.

Konklusjonen er at til mitt bruk er skoene helt perfekte. Jeg holder meg mest på sti og grusvei og er ikke klar for å skli på røtter og stein i regn og snø. De gir en helt ubeskrivelig fantastisk løpsfølelse og de er lekre.

Hvis du er ute etter et par terrengsko til utfordrende terreng i all slags vær bør du nok velge et par andre.

Er det noen som har tips til terrengsko som gir løpsfølelse, er brede framme og gir grep? Jeg har prøvd Continentalgreiene til Adidas og de var alt for trange...

Skoene kan kjøpes her

Og nå har jeg akkurat oppdaget at årets modell har bedre grep i sålen. Da blir det sannsynligvis et par til på meg i løpet av sommeren.