Sjokoladelåven

Vi har for tiden ferie på familiehytta i Østerdalen. I fjor sommer skrapet jeg sammen over 400 kilometer i løpesko her. I år er ikke løpingen mye å skrive om. Men jeg henger ikke med hodet av den grunn.

I dag har vi støttet det lokale næringslivet. Den lille familiebedriften Sjokoladelåven oppdaget vi helt tilfeldig i fjor. Jeg tror de var relativt nystartet da. Det var kjærlighet ved første blikk. Vi kan ikke være på hytta uten å legge inn et besøk på Sjokoladelåven på programmet. 

Her produserer de all sjokolade selv. Sjokolade selges  i alle varianter. De har blant masse annet sjokolade med smak av blåbær, kaffe, karamell, marsipan, nougat, vanilje og cognac. Her er det også alle slags figursjokolader for særinger som bare liker ren sjokolade.

Nytt av året er duftlys, dusjsåpe og bodylotion med sjokoladelukt. Nå har jeg jomen fått en kone som lukter sjokolade. Jeg blir ikke mindre glad i henne av den grunn!

Dette håper jeg er en bedrift som består i mange år. Vi skal ihvertfall gjøre vårt for å støtte dem. 

For de som ikke kan ta turen til Atna kan jeg si at Sjokoladelåven også selger sjokolade på nettet. Adressen finnes på Sjokoladelåvens facebookside.

Hele familien har hørt at kortreist mat er best, så etter den halvtimes turen tilbake til hytta hadde vi ikke mer sjokolade igjen enn det dere ser på bildet under. Den sjokoladen nyter jeg sammen med en kopp kaffe akkurat nå. 

Kanskje vi skal ta en tur til Sjokoladelåven i morgen også...

Vet kiropraktoren hva han gjør?

I dag har jeg hatt time hos kiropraktor igjen. Denne gangen fikk jeg litt tid på venterommet før timen. Etter å ha oppdatert meg på hedmarkske lokalnyheter gjennom Hamar Dagblad fikk jeg pustet inn litt norsk venteromskultur. Jeg inntok norsk venteromspositur og forholdt meg rolig. Riktig adferd på et venterom er å ikke ta kontakt med noen og helst se mest mulig lidende ut. Spesielt på små steder som Brumunddal tror jeg det er smart å ikke bryte disse reglene.

Jeg ble etterhvert ropt opp av kiropraktoren på fornavn. I det private helsevesenet bruker man fornavn. 

Inne på kontoret hadde han slått på storskjermen sin. Der var det et gigantisk røntgenbilde av ryggen min. HJELP! Sa han ikke at problemet satt i ankelen?

Etter en liten intro om hvordan helgen har vært fikk jeg forklaringen på skjermbildet. Han går bort til skjermen, peker på nedre del av ryggen og sier: "jeg tror mye av ankelproblemet ditt sitter her." Hmm... Jeg skjønner at kroppen henger sammen men... Ok, kiropraktoren virker som han vet hva han gjør. Å behandle meg selv har jeg prøvd. Det gikk ikke, så da må jeg stole på noen andre.

Deretter ble jeg beordret på benken i stabilt sideleie. Det er sikkert lurt tenkte jeg, man vet jo aldri. Så knyttet han knute på meg, og lente seg over meg. "Nå kommer det et knepp. Det er ikke farlig." Han brukte masse kraft og vred ryggen min til siden. KNEPP!!! Oi :-o ... Nå vet jeg at alt de sier om kiropraktorer er sant.

Etterpå var det ny manipulering av ankelen. Han fikk til et stilig knepp der og gitt!

Da behandlingen var over spurte jeg ham om jeg skulle ta det med ro. Jeg vet ikke om jeg drømte, men jeg er sikker på at han sa: "jeg vil gjerne at du skal løpe så vi ser hvordan behandlingen virker..." . Fantastisk. Jeg hadde ikke blitt mer glad om jeg hadde vunnet milliongevinst i Lotto.

I kveld har jeg så vondt i ryggen at løping er uaktuelt, men i morgen kveld... Kiropraktorens ordre. ;-)

Styrketrening

Løpere skal helst trene styrke og skadede løpere MÅ trene styrke. Fins det noe kjedeligere enn å trene styrke? Jeg leser heller samvirkeloven på nynorsk enn å løfte vekter. Det er så intenst kjedelig og ubehagelig at ikke en gang Tom Waits eller Frank Zappa på øret gjør det bedre.
Selv ikke John Irving eller Harlan Coben klarer å gjøre styrketrening til  en god opplevelse.

Likevel har jeg lidd meg gjennom minimum tre ganger i uka i fire måneder. Det er utrolig hva jeg kan gjennomgå bare jeg tror at det på sikt kan gjøre meg til en løper igjen.

Pushups og situps og alt det der prøvde jeg en stund, men det gikk rett og slett ikke. Selv om jeg planla bare et kvarter før sengetid var jeg en mester i å fortelle meg selv om alt det viktige og lure jeg hadde å gjøre. Jeg lastet til og med ned en app sin skulle sette meg i stand til å ta 100 pushups "in a row". Jeg kom nesten halvveis.

Jeg driver også med squats som det kalles på fitnesspråket. Det språket er vanskelig. Fitnessfolket spaserer ikke. De powerwalker. Squats har jeg ikke helt gitt opp, men du verden. Jeg tror det er noe jeg må jobbe med. Nå klarer jeg nesten to uten å falle.

Omsider har jeg funnet noe jeg kan leve med. Jeg kjører gjennom de styrkeapparatene vi har på jobb. 3 X 5 repetisjoner, den siste så tung at jeg nesten ikke klarer det. Jeg aner ikke om dette er smart. Internettet florerer av mer eller mindre kvalifiserte artikler om styrketrening og hvor mange repetisjoner som skal gjøres. Jeg prøver meg på å argumentere med prinsippet om at noe må være bedre enn ingenting. 

Rådene om det jeg gjør nå har jeg fått fra en dame på Google +. Jeg tror hun jobber som personlig trener. Hun ser ihvertfall fryktelig sprek ut på bilder så hun gjør ihvertfall sannsynligvis lure ting selv.

Til å begynne med var jeg bekymret for at musklene kom til å bule ut. Det er en maratonløpers mareritt, men det ser ut for at de bekymringene var helt unødvendige. 

Etter fire måneder med lite løping og mye annen trening er det bare magen som er blitt større og mageøvelser har jeg ikke drevet med...

Hvor mange klokker trenger en løper?

Her er klokkene jeg ikke klarer å skilles fra. Jeg har kjøpt og solgt veldig mange klokker oppigjennom. Takket være iherdig surfing på Finn.no og ebay har jeg stort sett fått tak i veldig billige klokker.

Garmins første Forerunner. Konseptet med GPS i en enhet til å ha på håndleddet var en revolusjon. Fra før eksisterte klokker med separat GPS-enhet til å ha på armen eller skoen. Jeg hadde selv en Timex Ironman med GPS. Klokka fungerer fortsatt og hvis jeg ikke hadde vært så snobbete kunne jeg sikkert greid meg med den. Garmins klokker er veldig varige.

Casio løpeklokke med 500 mellomtider. Den er grei å ha når det ikke er GPS-dekning. Da slipper man å tenke på batterikapasietet. Kapasiteten på denne er tre år så den kan bli med jorda rundt. De 500 mellomtidene kan komme godt med om jeg skulle finne på å løpe 24 timers innendørs en gang. Man vet jo aldri.

Lillebroren til det som var Polars flaggskip da. Det følger med en pod til å feste på skoen som på en eller annen måte gir fart og distansemålinger ut fra pendelbevegelse. Den er veldig nøyaktig så lenge den blir kalibrert. Polar har også masse kapasitetstester inne i klokkene sine. Du kan måle makspuls og VO2max ved å ligge på sofaen. I tillegg beregner den kapasitet ut fra "speed and distance". Jeg fant ut fra en tabell at jeg var god for 2:30 på maraton, så da har jeg mye teknikkarbeid å gjøre.

Finske Suunto produserer verdens desidert tøffeste klokker. Dette er en 1999-modell med pulsmåling, barometer, høydemåler, termometer og et hav med funksjoner som jeg ikke har greie på. Klokka bare lyser tøff villmarksmann.

Chuck Norris og Lars Monsen har nok valgt denne. Jeg prøvde å navigere etter kompasset på klokka for noen år siden. Det var på et forsøk på å løpe utenfor bilveien på vei hjem fra jobb. Jeg kom ikke hjem til middag, men jeg tror ikke det var klokkas skyld.

Og her er den eneste klokka jeg bruker til trening. Jeg kjøpte den fordi min gamle forerunner 305 kollapset. Da trengte jeg en ny. Jeg valgte den mest på grunn av batterikapasiteten som er på 20 timer. Det holder til det meste. Klokka er hundre prosent vanntett og veldig solid. Den har enkle menyer og mer enn nok funksjoner. Den har vibreringsvarsel som virkelig kjennes. For meg som løper med musikk på øret er det gull verdt. Det er mulighet for å laste ned GPS -ruter og egne treningsøkter fra pc så lett at selv jeg klarer det. Den måler også svømmedistanse både innendørs og utendørs.

Men det aller beste tar jeg til slutt. Den har kjempestore tall. Jeg løper av og til med kontaktlinser som ikke er progressive. Da ser jeg rett og slett ikke tallene på   en vanlig klokke. Med 910 XT kan jeg velge å ha bare en verdi i displayet som jeg kjempeenkelt kan bytte mellom underveis med store taster. En kan velge fire display. Når jeg løper har jeg gjennomsnittsfart , puls, tilbakelagt distanse og tid på dagen på hvert sitt display. Genialt!

Jeg finner ikke noe annet negativt med klokka enn at den ikke egner seg fullt så godt som dagligklokke.

Så til slutt noe som ikke er en klokke, men jeg tar det med fordi det rett og slett er en genial løsning. Det er smarttelefonen. Jeg bruker appen Endomondo, men det fins et vell av andre apper som er akkurat like bra. Telefonen finner alltid signaler og det er bare å trykke start så er jeg i gang. Treningsøkta går rett ut på Internett til alle mine nære endomondovenner. Enkelt og greit.

Men trenger jeg egentlig pulsklokke og GPS? Tja...? Om et halvt års tid fyller jeg rundt år. Da ønsker jeg meg en Suunto Ambit.

Og om sjansen skulle by seg tester jeg gjerne pulsklokker.

Ultraløping og parforhold

En ultraløper hadde som rutine å løpe langturene sine natt til søndag.Som vanlig hadde han satt vekkerklokka på 2 og beveget seg ut i natten. 

Ute var det et helt forferdelig vær og han bestemte seg for å gi opp løpingen etter få minutter. Ultraløperen listet seg inn igjen på soverommet og la seg inntil kona for å få igjen varmen. Han hvisket: "I dag var det et helt forferdelig vær ute. Jeg tror aldri jeg har opplevd det verre"-"Ja", svarer kona,"og tenk den gærne mannen min er ute og løper"!

Tur til Brumunddal.

I dag har jeg vært hos kiropraktor. I følge den nederlandske fysioterapeuten befinner den beste kiropraktoren i distriktet seg i Brumunddal. Og jeg tør ikke overlate føttene mine til hvem som helst. Den beste hadde lang venteliste så jeg sa ja takk til den nest beste på samme senter. Da det viste seg at den nest beste rådførte seg med den beste er jeg meget fornøyd.

Kiropraktorsenteret var topp moderne. 

Alt var veldig rent og stilfullt. På venterommet var det hengt opp tre malerier av nakne damer (det kommenterer jeg ikke siden dette er en offentlig blogg ).

Toalettet var også verdt et besøk. Flislagt og gullende rent. Jeg tror til og med Klevstul hadde gitt terningkast 6 der (intern).

Damen bak skranken var overhyggelig på Hedmarks vis. Her følte jeg meg sett. Jeg tror jeg begynner å få litt sans for det private helsevesenet, også jeg som er gammel sosialist. Hmm ...

Etter å ha fylt ut et skjema ble jeg kalt inn på sekundet til riktig tid.

Kiropraktoren var en ung kjekk mann og senere skulle det vise seg at også den andre kiropraktoren var en ung kjekk mann. Om kiropraktorer generelt holder seg godt eller om de virkelig var veldig unge er jeg alt for høflig til å spørre om. Man har da oppdragelse!

Inne hos kiropraktoren lyste det opp en stor blå skjerm med instruksjoner for hvordan man oppfører seg hos kiropraktor. Kvinner skal b.l.a. beholde BH på, hensynsfullt... 

Kiropraktoren var tvers igjennom hyggelig og interessert. Vi hadde en lang samtale der jeg forvirret ham med ikke helt å klare å gjøre rede for vondtene mine før skaden. En ultraløper har da annet å gjøre enn å kjenne etter vondter hele tiden.

Så var det tid for fysisk undersøkelse. Ankel og hæl ble trykket, dradd, vridd, ja rett og slett mishandlet. Så ble den beste kiropraktoren kalt inn og gjorde det samme. De var ikke i tvil om at noe ikke var bra inni ankelen. Så måtte ryggen undersøkes, fordi tyngdepunktet til hælen ligger i ryggen og hofta (tror jeg han sa). Derfor burde rygg og hoft også være skjev og vond. Men der var det ingen fare. Ryggen min er sterk som på et pakkesel!

Deretter tok de sammen røntgenbilder av ankel og rygg i alskens vinkler. Etter fotografering fulgte en lengre diskusjon på bakrommet mellom den beste og den nest beste.

Jeg leste veteranbilblad. 

Konklusjon: To ben i ankelleddet står for nært hverandre så de treffer hverandre når jeg løper (hvis jeg forsto rett). Jeg fikk selv se bildene på storskjerm. Kiropraktoren skal klare å få det på plass, men det tar nok tid, men så lenge jeg tar fått en diagnose er jeg tålmodig.

Han dro og vred med et knepp på ekte kiropraktorvis og ga meg løpeforbud til mandag og ny time på tirsdag. I kveld knepper det høyere enn noen gang når jeg går. Håper det er et godt tegn...

Da har jeg altså offisielt konvertert fra hælskade til ankelskade.

Og hele moroa kostet bare 250 kr. 

Einar gjør ting han ikke kan...

I dag har jeg debutert som spinninginstruktør. Spinninginstruktører er ofte veldig upopulære. Jeg kjenner veldig mange som misliker spinninginstruktører. Selv har jeg et nøytralt forhold til slike folk. Jeg er også vant med å være upopulær både som hovedverneombud og far.

 Jeg har hørt at den verste replikken en spinninginstruktør kan avslutte med er: "Dette var deilig dere!". Spinninginstruktører elsker stort sett melkesyre mer enn sjokolade, men 99% av de som befinner seg i en spinningsal har møtt opp fordi de føler at de må. Og en av grunnene til at folk oppsøker denne aktiviteten er at etter timen kan den fæle melkesyra erstattes med sjokolade. Mange får bedre samvittighet da .Det  er bare en bitteliten del av befolkningen som faktisk nyter å ha vondt på trening. 

Spinningen jeg snakker om er personalspinning på jobb. Hver Onsdag fra 15-16 har vi arrangert spinning og jeg har vært selvutnevnt motivator og innpisker i form av mer eller mindre godt formulerte mailer og lovnader om premier og masse skritt til aktivitetskonkurransen som vi er i gang med. Aktivitetskonkurransen er også satt i gang av undertegnede. Jeg kan tenke meg at de som syns det er helt greit å tilbringe fritiden sin på sofaen får en viss kvalmefølelse av å se meg i gangene. Beklager folkens, jeg mener det godt.

Oppmøte har vært fra omtrent fra 4-12 personer hver gang. Det forholdsvis labre oppmøtet går ikke bare på det at folk ikke vil spinne, men at det på en døgnåpen bedrift er vanskelig å finne en tid som passer alle. 

Denne gangen hadde jeg som vanlig sendt ut en påminnelsesmail der jeg lovet både gull og grønne skoger på grunn av min debut som spinninginstruktør. Jeg velger å ikke tro at det labre oppmøtet hadde noe med min debut å gjøre. Men hvem vet...

Uansett, de fire som møtte opp var topp motivert for å bli plaget og jeg var klar for å ta på meg rollen som plager!

Egentlig er det litt stas å sitte på en sal og ha makt, men de færreste tør å si det høyt inkludert meg selv. Jeg tror egentlig ikke jeg tør å si det til meg selv engang.

Jeg startet meget pent med smektende gitartoner fra Carlos Santana og ga en lavmælt, kameratslig instruks om at nå skal vi bare varme opp så vi tar det helt med ro. 

Deretter kom sangen som skulle gi meg og de tilstedeværende cowboyfølelsen, Big and Rich, "Save a horse, ride a cowboy". Yeeha!!! Nå er jeg en cowboy som skal temme hester. Dette er jeg flink til. Akkurat når alle trodde det kunne bli en kosetime kom overraskelsen, 9 minutter motbakke rett på uten pause. Hold takten, bli sittende, vi øker intensitet hvert andre minutt. Jeg skrur opp de sugende rytmene til Prodigy langt over anbefalt decibelgrense og roper ut ordrer. Jeg lever meg helt inn i musikken og har det veldig bra. Jeg er ikke helt sikker på om de i salen føler det samme, men Einar Cyvin LEKER ikke spinning. Jeg avslutter bakken med å rope at det siste minuttet kjører dere absolutt så hardt som dere klarer.Puh! Da var første intervall over og alle ser veldig slitne ut. Det er også en del av planen min. 

Så kommer cirka to minutter pause. Hank Williams III, mannemannen og countrypunkeren over alle. Sangen passet kanskje ikke helt når spinninginstruktøren også er AKAN-kontakt og avholdsmann, men pytt, "Getting drunk and fallin' down"! Yeeha!!! Jeg elsker den mannen. 

Så!!! Klar-ferdig-gå ! Let's roll! Deep Purple fyller høyttalerne med Burn. Kan det bli bedre? Sitt i to minutter, stå i to minutter. Øk på, ikke skru ned intensiteten, hold rytmen. Jeg eier lokalet. Jeg kan , jeg mestrer! I rusen ropte jeg til en av deltakerne som skrudde på justeringsskruen. Hun skvatt til som om hun brant seg. Unnskyld...;-) Seks minutters slit, vi overlevde og premierer oss selv med Beach Boys, mykt som fløyel og perfekt til å få bort litt Bootcampfølelse for en stund.

Idyllen brytes av Foo Fighters, "All my life", en skikkelig energilåt. Nå trør vi bare så fort vi kan! Stå på! Melkesyra bobler. Det skal gjøre vondt, nå er vi halvveis, kom igjen, hold ut hele låta! Puh.

Little Feat fyller høyttalerne med en litt ukjent låt med Lowell George på vokal. Litt fordi Little Feat er et innmari koselig band , mest fordi den varer akkurat i to minutter som jeg anser som en passelig pause for å få ned pulsen litt.

Klart for siste intervall, jeg er i cowboymodus fortsatt og nå skal vi inn i en nærdødenopplevelse. Når Einar Cyvin er kaptein LEKER vi fortsatt ikke spinning! Pantera fyller rommet, "Cowboys from hell", den ultimate fireminuttersintervallsangen. Sitt i to minutter og så reiser vi oss. Nå gjelder det ! 30 sekunder igjen! Kjør på alt du har! 10-9-8-7-6-5-4-3-2-1. FERDIG !!!

Monty Python tar over med kultklassikeren "I like chinese" og vi roer helt ned. 45 minutter går fort i godt selskap og de som møtte opp sa at det var en bra time. Jeg velger å tro på dem og melder meg også som instruktør de dagene jeg har tid til høsten.

Jeg tror jeg har funnet sider ved meg selv jeg ikke visste om i dag. Jeg tror jeg egner meg perfekt som en sånn spinninginstruktør som ingen liker. ;-)

Nå har vi hatt siste spinningtime før sommeren og det her er eneste sommeravslutningen (det kalles det, men jeg håper det ikke er en avslutning av sommeren) der vi ikke har spist kake.